NÅ SKJER DET !

Det gjelder ei det som var igår, for det er idag som er viktig.

Gårsdagens erfaring I minnet står, handlet vi galt eller riktig.

Det som gjelder er idag, gjøre rett der vi feilet igår. Da får vi det bedre I lag. Når imorgen kommer, er idag for alltid svunnen.

Kjennes  mismot når vi sovner, I morgen er dette overvunnet.

♡♡♡♡♡♡

En helt ny dag. Jeg kjente mismot igår før jeg la meg som står I teksten over.  Jeg syns ordene over er så fine. Ja når de virker da.  

Ting står ofte så fint på papiret.

 Enkle små oppskrifter og sitater om hvor mye vi skal smile, og som jeg skriver I min lille erindring at alle de feilene vi gjorde igår kan vi få fikset opp I idag.  

Noen dager HAR større utfordringer, og mye mer som skal mestres enn andre. Noen dager er det vanskeligere å se lyset.

Sånn er det bare.

Idag er det min dag.

Idag er dagen kommet hvor jeg skal flytte ut av rom 25 I annen etasje. Akkurat nå I skrivene, skrivende stund, så er jeg ikkje I toppform. Kjenner jeg.

Alle spørsmålene dukker opp I hode mitt. ” Hvorfor kan jeg ikkje bare være her å trene, så slipper jeg og bli flyttet til noe ukjent ?”

 Det er ikkje Eiken I seg selv jeg er redd for eller gruer meg til, det er det ukjente. Det er det å ikkje vite hva som venter nå rundt neste sving.

Hvorfor er det sånn da ? At jeg skal være så stresset når ting er nytt og ikkje helt I komfortsonen min ?

Svaret er opplagt. Hvis jeg aldri gruet meg eller satte meg selv under press, hvordan skulle jeg da vokse ?

Jeg som elsker å se nye muligheter hele veien.

Jeg klapper meg selv på skulderen og sier ordene inni meg.

 (” Dette går så fint, du kommer til å elske det når du bare kommer fram.”)

Så er det bare å få komme I hakk med å pakke resten før de skal hente meg.

Atter en gang ut på nye eventyr.

Dere hører fra meg når jeg har kommet fram, men intil da, så ønske jeg dere en strålende Tirsdag.

Klem så lenge ♡

TIDEN ER DYREBAR

Så var dette kapittelet snart lukket.

Så rart ting er. Noe startet, så vender vi oss til det. Når vi har blitt vandt til det,er det ofte forbi.

 

Hele livet vårt er sånn.

Alt går så fort. Det går I et tempo som nesten ingen av oss klarer å følge med på.

Vi tror vi gjør det, men egentlig så gjør vi det ikkje. Vi maser istenden om at alt går så fort.

Ukene – Dagene – Måndene – Ofte også timene I døgnet.

Til og med de går for fort for oss. Jo flere år som går, desto fortere føles det ut som tiden Bare flyr.

Jeg vil stoppe litt der.

Noen ting står mer og mer stille på samme tid. Man søker tilbake til ting for å se om alt var som det engang var.

Når man ser den elven som alltid har rendt der man kan huske fremdeles renner, da står tiden plutselig stille. Alt stopper opp på en magisk måte.

Når man er ferdig med å beundre vannets mektige kraft, så hopper man tilbake til der som tiden går fort igjen. 

Alt starter en plass – Og alt stopper en plass.

Vi går hver dag på uendelig mange veier gjennom livet vårt. Helt fra begynnelsen til slutt. 

Noen går rett frem, og noen krysser både her og der. Det hender tiden står stille, og det hender den flyr.

Er det veien eller menneskesinnet som bestemmer det ?

Jeg har ingen planer om å dømme hva som er rett og galt.

Jeg er ingen dommer. Men jeg vil ta tankene med videre. Til det samme livet, men I en annen drakt.

Jeg vil ta det til andedammen.

Der som et lite samfunn lever sitt eget liv hver eneste dag. Der det kjempes kamper akkurat som I våre liv.

Der tid egentlig betyr mye, men på en helt annen måte. Hvor lenge skal andemor vokte eggene sine ?

Når jeg står å ser ut over dammen virker det som om det sklir så lett. Det er bestemt system der føler jeg.

Men er tiden like viktig for dem som for oss ?

 

Alt starter et sted også her.

Alt har framdrift og går fort. Plutselig er det flotteste andemor har, blitt små nøster.

Det er ikkje mer enn de har kommet ut, så er de voksene store ender som ikkje lenger trenger å følge etter mor.

Så fort alt går. Hvor blir all tiden av ?

Tenk at man aldri mer skal bruke denne tiden igjen.

Eller skal vi det ? Livet er verdifullt. Tiden er dyrebar.

Ta vare på det du har.

Susanne ♡ 

 

JEG KJENNER EN ANGST

Så var kvelden her.

Den aller siste kvelden i mitt opphold på sykehus. I morgen kl 10 kommer det en syketransport  som skal frakte meg til dette opptreningstedet som ligger litt over 2 timer herifra.

Jeg kjenner det skikkelig I magen.

Kan nesten mistenke seperasjonsangst fra dette sykehusrommet som har vært mitt hjem den siste måneden.

Ja foruten tiden på heimen da.

Ikveld så skulle jeg begynne å pakke litt. Hele livet mitt ned I to bager. 1 blå bag, og 1 rutete bag. Det har jeg alt jeg har hatt behov for den siste månden.

Så lite man egentlig klarer seg med. Så lite jeg trenger. Jeg er ganske sjokkert over akkuart det.

Bare at jeg reiser på et opphold på ubestemt tid uten sminka mi, det er helt ufattelig. Jeg orker rett og slett ikkje å tenke på det. Det har på sin egene måte nå blitt ubetydelig hele sminka.

Det var Daniel som pakket den første bagen da jeg kom avgårde med sykebilen. Resten er ting alle mine pårørende, og god venner har kommet med.

 Jeg har virkelig fått se hvem man har når krisen rammer !

Det skal være sikkert. Men når alt kommer til alt så har de som virkelig betyr mest for meg vært her, og det er det aller viktigste.

 Idag grytidlig på morgenen  fikk jeg et ganske koselig besøk. Et besøk jeg hadde ventet på lenge, og det rørte meg. På samme tiden så kom Besse, og vi hadde en fin stund sammen på verandaen faktisk.

For aller første gang ute.

Det var trist å ta farvel med hun idag. Skulle jo tro jeg skulle til den andre siden av jorden, men jeg skal bare et stykke opp I landet.

Når jeg kommer hjem skal jeg storkose meg med Isabell og Daniel på brygga til Besse. Det er iallefall helte sikkert.

Nå er alt over.

Feilen er funnet, og reparert. Min tid er ferdig her I dette lille rommet som jeg nå har satt spor igjen. En liten frekvens om ikkje anna.

 Imorgen skal noen andre ligge akkurat her jeg ligger nå.

De skal se sola gå ned over det gamle lille murhuset oppe på høgda.

Kvelds klem fraSusanne ♡ 

JEG SKAL KLARE MEG SELV !

God morgen alle sammen.

Idag så kiler det litt I magen kjenner jeg. Det er som om noe veldig stort skal skje. Det er nok egentlig en ganske liten ting I den store sammenhengen, men alt er relativt !

Jeg skal flyttes fra sykehuset. Idag er det 12 Juni. Jeg kom hit 13 mai. En hel måned er gått av dette året 2108. Men nå skal jeg snart være god som ny.

Jeg er vurdert opp og ned.  Sett på fram og tilbake. De har tatt bilder I alle vinkler, og banket med de rareste dingser I både bein og armer. De har stukket meg med nåler, og skrapet meg med skarpe gjenstander, så nå må vel hele meg være færdig utredet.

Tilslutt så la de meg på benken I en hel dag, så fiksa de skaden de omsider klarte å finne, og nå er jeg lappa sammen igjen.

Jeg er nå ærklært god som ny.

Jeg føler meg på en måte frisk og rask nå. Og på en anna måte tyggd og spytta ut igjen.

Men tiden er nå kommet for å få av blåskjorta, og jeg kjenner jeg er litt redd.

Nå skal jeg kare meg selv.

Bare å vite hvilkene medisiner jeg skal ta når, er jo et studium i seg selv. Bare det å idag skulle ta sin første dusj er jo gørr spennende etter en hel måned med klutvask.

( Det er som I leiren på Merdø om sommeren det. Men da går jeg bare I bikini.)

Nå er kaffen I kroppen, og jeg lurer veldig på hvordan de nå har tenkt å få meg opp til pasienthotellet, det ser jo ut som jeg har flyttet inn her.

Iallefall I bagasje og stasj å regne.

Ha en strålende dag så lenge,

så snakkes vi seinere ! 

Klem herifra hospitalet ♡

NÅ SKAL JEG GJØRE DET SÅNN !

Ta deg tid til å leve idag. Ta deg tid til å glemme litt jag. Ta deg tid til å plukke en blomst på din vei og kjenne på kroppens behag.

♡♡♡♡♡♡♡

Ta deg tid til å kjenne du lever. Ta deg tid til å høre en lyd. Ta deg tid til å høre på fuglens musikk. Kan du føle den gaven du fikk.

Jeg satt på verandaen I kveld. Jeg bare satt der liksom. Jeg drakk en kopp te riktignok, men hele tiden så var det som om noe manglet.

Jeg kunne ikkje med engang sette fingeren på hva dette var, men det var en slags rastløshet som er vanskelig å forklare.

Det var varmt og nesten litt fuktig I luften. Det luktet sommer der ute. En blanding blomster og varm asfalt. Egentlig så hadde jeg en fantastisk stund der ute på denne verandaen I andre etasje på sykehuset.

Jeg verket heller ikkje så mye som jeg har gjort den siste tiden av mitt liv, men den følelsen av at jeg manglet noe var stadig tilstede.

Med ett så gikk det opp for meg –

‘Jeg hadde glemt mobilen ! 

Jeg hadde ingenting å trykke på. Ingenting og fingle med, og ingen kommentarer å svare på. Det var det som manglet.  

Istendenfor å kjenne på denne lukten og nyte denne kvelden. Det at jeg faktisk kan gå ut på verandaen med prekestol og sitte der ute å bare nyte er jo egentlig et under –

Istendenfor å nyte dette 100 prosent, så var det viktigste for meg der og da følelsen av at jeg ikkje hadde mobilen min der. Det var det som manglet.

Det er ikkje det at jeg ikkje hadde en fin stund,  men den kunne vært enda bedre hvis jeg bare hadde tatt meg litt tid til å bare prøve å nyte. Nyte akkurat de siste prosentene, uten å kjenne på denne  “rastløse litt vanskelig og forklare følelsen ” hele tiden.

Det å nyte 100 prosent er en kunst I seg selv.

Så står vi egentlig midt I det de aller fleste av oss. Jeg kan bare ta et eksempel med meg selv seinest igår,-

Daniel kom innom på besøk til meg, og vi skulle ned I kafeen. Han skulle kjøre meg I rullestol.

Da vi var kommet ut I gangen, så ropte jeg at han måte stoppe for jeg hadde glemt telefonen. Han kikket på meg å sa

“Trenger du den nå da mamma !”

Allt av bilder og snap fløy gjennom hode mitt. Alt jeg kom til å gå glipp av mens jeg svarte ganske ufrivillig at, ” Neida – det går bra det vennen min.

Vi hadde en veldig fin stund I kafeen. En mobil fri stund.

Jeg skriver ikkje mer nå kjenner jeg.

Jeg er ikkje I det moduset kjenner jeg at jeg nå skal skrive neste kapittel om idiotisk mobilbruk. Jeg skal bare si at jeg har tenkt litt på, eller rettere sagt,- litt ufrivillig på mobilbruk min om dagen.

Og jeg syns det er så fint å ta seg litt tid merker jeg.

Ta litt ekstra tid til å  eksistere. Bare det å føle litt på det før man skal ta et bilde.

Jeg tenker at jeg skal gjøre det litt nå.

Noen tanker fra sengen en natt uten altfor mye søvn ♡

Klem fra Susanne♡

 

FORNUFTEN VANT !

Det er sånn her I livet at noen ganger så må man bare gjøre noe selv om man kansje ikkje helt vil.

En ting er hva jeg hadde tenkt I hode mitt, men en helt annen ting nå er hva om er fornuftig !

Legen er nok mye mer fornuftig akkurat nå enn det jeg er. Jeg vil hjem, Men legen vil ha meg til et opptreningsted for å komme meg litt I hakk.

Stedet heter Eiken, og ligger et par timer unna. Der skal de være gode som bare det sier de.

Så må jeg for en gang skyld være litt fornuftig, så jeg svarte at

” JA det vil jeg gjerne ”

Jeg kjente at hele kroppen sa motsatt……..

” Nå vil jeg bare hjem !”

Men fornuften vant, og det var lurt tror jeg.

Jeg trenger start hjelp etter så lang tid.

Han sa videre at jeg nå måtte ta det veldig med ro og ikkje stresse. Det kunne faktisk ha innvirkning på at det hele skulle gro riktig alt sammen og lege seg på best mulig måte.

Jeg måtte ta det som Besse ville ha sagt det. “I dørjefært !”

Jeg blir på sykehuset her frem til Onsdag, så blir jeg kjørt til dette opptreningstedet.

Akkurat nå kjenner jeg på en takknemlighet inni meg kjenner jeg.

♡♡♡♡♡♡

Her sitter det leger, sykepleiere og fysioterapeuter – Mennesker som kun ønsker å få til best mulig opptrening og rehabilitering for denne litt slitne kroppen.

Det hele har faktisk vært en lang prosess når alt kommer til alt,  men nå er enden ganske nær.

Etter dette så er det kun en vei, og det er opp og fram og hjem.

God klem fra meg ♡

JEG ER SKIKKELIG SPENT !

God morgen alle sammen.

Det er HÆRLIG å si at det er mandag, og en sprett ny uke ligger foran oss. Jeg har alltid vært litt ekstra gla I Mandager for da føler jeg på en slags måte at det er en ny start på ting.

Alt kan liksom planlegges utover uken slik at nødvendige

(og unødvendige) ting kan kan bli gjort.

Godt fordelt ut på 5 hele dager, før man atter en gang kan klappe oss selv på skulderen og si – ” Se det du – da var det alt helg !  “

Den frihetsfølelsen man føler da, er ganske deilig. 

♡♡♡

I mitt liv er denne mandagen litt annerledes enn den pleier å være. Jeg ligger her I en seng I andre etasje på SØRLANDETS SYKEHUS, og er rimelig lei av alt sammen.

Men jeg har mange fine blomster da ♡ 

Alt og da mener jeg absolutt ALT lukter sykehus nå.

Ja også grønn te med sitron. Det er nok fordi jeg har drukket det konstant siden jeg kom inn hit.

Jeg kan høre legene gå ute I gangen. Hver gang jeg hører lyden ved min dør, så tenker jeg

” ER DET HIT DE SKAL INN NÅ TRO ?”

Men så var det neste dør.

Idag er dagen som jeg skal snakke med kirurgen som opererte meg. Han som trosset ALT, og ALLE og bare gjorde det.

Ja det som måtte til for å få meg på beina igjen iallefall !

Jeg er spendt kjenner jeg.

Skikkelig spent !

Hvor vil de sende meg nå ?

Og hvor lenge blir jeg på sykehuset ?

Svarene kommer vel utover dagen tenker jeg.

Inntil videre så må jeg som alle andre smøre meg med tålmodighet.

♡♡♡♡♡♡♡

Det er tanker med alt som skjer, og alt man gjør. Jeg kjenner at det har skjedd ganske mye med kroppen min, og tårene sitter løst.

Det er IKKJE  mye som skal til før jeg blir sliten, lei meg, eller irritert.

Da er det godt at det finnes gode jenter her på sykehuset I hvite frakker som gir meg et klapp på skulderen, og sier at-

” Vett du Susanne ? – dette her er faktisk helt normalt. Du er bare et menneske ♡

Tenk litt på det du også idag. Du er faktisk bare et menneske.

Så skal jeg ligge her å vent på svar fra legen, og at Connie skal komme til meg.

Imens så spiser jeg et par jordbær.

DET ER JO SOMMER ♡

Ønsker der en fin og fredfull start på uka ♡

KLEM FRA MEG ♡

 

JEG KIKKET BORT PÅ HAN MED EN TÅRE I ØYEKROKEN.

I dag var det tre dager siden operasjonen, så jeg lå her I sengen min og hadde så veldig lyst til å gå en tur med prekestolen.

Som den “småprektige” jenta jeg er, så er jeg ganske redd for å ikkje følge legens anbefalinger. Så jeg forhørte meg først om hvor langt jeg kunne gå med dette kjøretøyet.

Det hørtes ut som om det ikkje var noe som helst problem, heller tvert om. Så jeg tok turen helt ut like gjerne.

Først ned I kafeen og tittet litt. Da jeg stod der å så på noen små skjønne bamser til mitt lille barnebarn så jeg at det satt en gjeng av det man fort kan kalle for byens løse fugler på benken på utsiden.

Jeg syns så tydelig at jeg dro kjensel på den ene damen, men jeg var ikkje helt sikker, så jeg stålsatte både meg selv og kjøretøyet og gikk mot døren.

Riktig nok var det et par tre stykker der ute, og damen som jeg først dro kjensel på, kastet seg omtrent rundt halsen min. Så kikket hun på de andre mens hun sa ” se da dere. Det er jo mora te Mario !”

  De ble lettere forfjamset, og alle ville håndhilse omkapp. Alle ville fortelle meg at de en gang kjente han, og at han hadde betydd så for de. Hver på sin måte. Jeg følte meg nesten overfalt, men på en veldig god måte der jeg satt.

De var så glade midt I sin egen elendighet, og lurte så veldig på hvordan det gikk med meg og familien. 

Det var en herlig stund !

I blandt denne gjengen så vanket det ingen tvil om at gutten min hadde satt spor.

Han ene som satt der var ganske dårlig. Da jeg skulle reise meg og gå så tok han tak i jakken min å sa med en stemme som jeg såvidt kunne forstå. ” Jeg skal hilse til han.”

Jeg hørte hva han sa. Jeg forsto hva han mente. Og jeg skjønte hvor han var på vei. Jeg forsto at han var helt sikker på at vi alle tilslutt engang skal sees igjen. Jeg kikket bort på han med en tåre I øyekroken og sa tusen takk. Og jeg mente det virkelig.

Sånne flotte folk. Så inkludert jeg følte meg bare fordi jeg engang hadde vært mammaen til en av alle de vennene de sikkert hadde hatt – og mistet.

En liten opplevelse en kveldstund på sykehuset.

Klem fra Susanne ♡ 

EN AV MINE HARDESTE KAMPER NOENSINNE

God morgen alle sammen. Dette blir nesten bare som en liten hilsen fra meg på en Søndagsmorgen.  

Og jeg kan medele alle mine fantastiske lesere at operasjonen har gått greit, men det har vært min hardeste kamp så lang I det året. Forrige året kan ingenting måle seg opp I mot, da Mario døde.

Men I kroppslig smerte har jeg aldri opplevd maken !

Og for ikkje å snakke om å kjempe seg fram hit til operasjon med et helt sykehus som sto hardnakket på sitt, og ikkje kunne se noe på bildene. De valgte å sende meg hjem, eller rettere sagt på gamlehjemmet istendenfor.

Så kan man si mye her at ” JA det het ikkje gamlehjemmet for det het trygghetsbolig osv… men dette er uvesentlig for meg. Det er ene og alene min følelse jeg skildrer her. Dette handler om å ikkje bli hørt når man trenger der mest ! 

Det å kjempe og krangle I et helsevesen uten og hverken kunne stå, gå, eller selv klare å gå på do. For ikkje å snakke om smerte kaoset det har vært.

Prøve det selv alle som vil ! Det krever en liten porsjon med viljestyrke og livsglede for ikkje å gi opp.

Jeg har mye på lager.

Masse ville, og masse gode historier. Mye fint og fantastiske mennesker jeg også har fått lov til å bli kjent med her ute, men du verden jeg har truffet galante drittsekker også.( det kommer lett etterhvert tenker jeg I videre innlegg.)

Nå går det rette veien. Etter 4 uker og fire dager totalt sengeliggende, så tar dette litt tid.

Det har vært en stri tørn dette. Både fysisk og psykisk så dette vil ta litt tid. Innleggene vil komme litt og litt etterhvert.

Men kjære dere alle. Jeg har bare en ting å si TUSEN TAKK alle sammen som har fulgt meg gjennom alt dette.  Det har betydd mye mer enn det dere aner.

Klem fra Susanne ♡ 

DET GAMLE MURHUSET

Så lå jeg her. Det er underlig hvordan ting kan gå til. Tenk at man skaper bånd så fort. Det gamle murhuset som ble min ledestjerne.

Det er snart natt nå. Jeg kan se det på solen som speiler seg I vinduet til murhuset som står oppe på heia.

Der har det stått I mange år. Egentlig alt for mange ville noen ha ment.

Det har ligget mange akkuart her jeg ligger. I akkuart denne sengen, og sett på akkurat samme murhuset før meg.

 Noen har lagt her I håp om en gang å komme hjem igjen. Noen har forlengsts gitt opp håpet, men ser på at solen går ned over murhuset alikavel.

Noen syns det har vært befriende og komme hit I gjennom årene, og noen har tatt sine siste åndedrag I denne verden mens de har sett opp mot det gamle murhuset.

Førsteinntrykket jeg hadde da jeg så det gamle murhuset for mange uker siden da jeg kom hit på sykehuset, var at det var et stygt hus.

Et hus som ingen lenger så. Det skulle vært tilintetgjort for lenge siden.

 For hver eneste kveld i mitt liv de siste ukene,så har jeg sett at vinduet I murhuset har blitt rosa.

Det har vært min ledestjerne. Det har fortalt meg at også denne dagen blir til natt.

Nå er snart min tid forbi her. Jeg vant kampen. Jeg ska hjem til mine.

Nå skal snart noen andre ligge her. I akkurat den samme sengen, og se på akkurat det samme murhuset. Hvor lenge de skal det,er det ingen som vet.

Og hvilkene tanker som skal tenkes herifra og videre når solen går ned, og det lyser rosa I vinduet på det gamle murhuset, det kan man bare overlate til fantasien.

Men en ting vet jeg sikkert, at jeg er snart ferdig her nå. Det er ikkje mange dagene igjen nå som jeg skal si godnatt til det gamle murhuset.

—————————

Noen erindringer fra noen uker på sykehuset.

God natt klem fra meg ♡