hits

LIVSKAMPEN 3

Fra kap 2:  ( Øynene hans er ikkje lenger mørke, men de er sorte av sinne. Han åpner omsider opp munnen med en litt snurpete mine.

Han snakker høgt nå " Hvorfor er det bløtt på gang gulvet ? Hvem I helvete var her før jeg kom ? ")

----------------------  

Kapittel 3.

Hun blir stående stiv som en stokk mens hun famler etter ordene. Hun vet ikkje hva som blir best å svare nå, men hun begynner å stotre fram noe som kan minne om en setning.

"Det var Lovise som var innom her for å hente noe sukker jeg hadde lånt for noen dager siden. "

Innerst inne så vet hun at dette er sant, men veldig lite omtenksomt si. 

Hun skulle lage sukkerbrød på Søndag, og var ute å ruslet med lille Margrethe I vognen. Da hun kom mot ferjeleie der Lovise bor hadde hun vinket til henne og spurt henne opp på en tår kaffe.

Lovise var en så gild dame.

De hadde gått på skolen sammen i barneårene, og siden et år på husmorskolen, før de begge to ble gift.

Hun hadde alltid likt å være sammen med Lovise. Hun ble så gla av hennes lette humør.

Akkurat denne dagen, som så mange andre, var Johan ikkje kommet hjem etter helgens festligheter over på fastlandet, så hun følte seg trygg der hun gikk på denne ørlille søndagsturen hennes.

Han kom uannsett ikkje før ferja begynte å gå, og det var alt for tidlig på dagen enda. Kirketiden var ikkje en gang over.

Hun hadde fått låne dette sukkeret da. De hadde satt å delt noen kakeoppskrifter og små pratet  litt denne formiddagstunden. For å lage den kaken hun ville, manglet hun noen få hundre gram sukker.  Men lovise ordnet kjapt opp i det.

" Se her sa hun. Bare lån denne posen av meg du. Jeg kan komme innom å hente tilbake når jeg er forbi. Det er jeg  jo rett som det er."

Hun sa det på en så lekende lett måte bestanding Lovise. Hun hadde mange ganger drømt om å være som henne da de var barn.

Hun takket for posen med sukkeret, og sa at på mandag skulle hun gjøre ærend, så det var bare å stikke innom å hente det etter det. Lovise gikk jo rett for forbi hver dag. Det var lettere for henne som enda ikkje hadde fått små, og som hver dag jobbet nede på bakeriet på hjørnet. Så de avtalte det sånn.

Der hun sto i døren nå, angret hun bittert på hele sukkeret. I hennes ekteskap var dette strengt ulovlig.

 Johan skriker gjennom rommet med en stemme som går gjennom marg og bein.

" Har du gjort skam på oss nå. Skam for heile nabolaget ?

Gått på låna og reklamert for at vi ikkje har det vi trenger her hjemme ? Er det sånn du vil ha det ?" 

Han kastet fra seg den halvfuktige frakken I sinne. Grep tak i halsen hennes og holdt hardt mens han hvisket henne inn I øret at dette skulle hun gjøre opp for. Hun kjente at de begynte å svartne for øynene og hun ble svimmel.

En svak blanding av gammelt etterbarberingsvann og alkohol streifet såvidt  nesen hennes mens hun hev etter pusten. Hun hørte lille Margrethe hyle inne fra divanen.

Hun prøvde å skrike seg løs, men klarte det ikkje.

Omsider slapp han taket..... Hun klare nesten ikkje å stå, men instinktet sa at hun måtte løpe til den lille uskyldige jenta hennes. Hun hadde ikkje bedt om å bli født inn i dette stakkars liten. Hun tok henne opp og vugget henne rolig I armene sine.

Johan kommer inn I dagligstuen og beordrer henne opp på loftet. " Hører du meg ! Legg fra deg ungen å gå opp på loftet sa jeg !"

Hun legger motvillig Margrethe ned samtidig som angsten biter seg fast I hele kroppen.

Hun begynner å gå mot loftet. Hun vet hun ikkje har et valg akkurat nå......

Fortsettelse følger I morgen før kl 12. 

Susanne 2018

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

bestemorbartenderogblogger

bestemorbartenderogblogger

43, Arendal

Jeg er en jente som liker å leve livet. Som samtidig liker å reflektere over hvorfor ting er som de er Jeg liker å ligge litt høgt. Men samtidig ikkje ramle så langt at jeg slår meg. ♡ Livet har lært meg mye... Det er slettes ikkje for pyser ....♡ kontakt meg på mail / bella2015sus1974@Gmail.co,

Kategorier

Arkiv