JEG BLIR MER OG MER MISTENKELIG !

Det ble en lang dag igår. Jeg fikk masse tilbakemeldinger og mail og svare på. De fleste med en normalt tenkende hode forstår saken.

Det er selvsagt delte meninger om hvordan jeg bør gå fram, men det hadde jeg regnet med. Fellesnevneren er at alle skjønner at man vil ha et svar.

Måten de går fram på her I Arendal fengsel er så arrogant og ekkel at jeg får klump I magen av å tenke på det. Totalt ansvarsfraskrivelse. 

Noen av de henvendelsene jeg fikk var faktisk fra andre fengsel rundt om I Norge. Om hvordan de praktiserer lignende saker hvis slikt skjer innenfor murene.

Det blir sett på som den største selvfølge at de nærmeste skal få komme når ting ha roet seg. De som ønsker skal få se hvor han/ hun budde, og hvor det skjedde. De får også et tilbud om å snakke med de som var på jobb under hendelsen.

De understreker at dette er jo et soleklart ledd I behandlingen for pårørende etter en så dramatisk hendelse.

Det er godt og vondt på samme tid. Å vite at det er helt andre prosedyrer rundt om I landet. Jeg fikk også en melding fra en som har jobbet I fengslet. Vedkommende sa at du må IKKE møte opp der alene. Ta med deg eventuelt fagfolk så du ikkje er alene.

Denne saken begynner å ligne på noe som slettes ikkje er innafor lenger. Jeg er gla for saken kom fram I media. Slik at folk kan se hvordan man blir behandlet når man bare er en " mamma som har mistet et barn " I Arendal fengsel.

 Det de bidrar med å gjøre nå er rett og slett å forlenge min " helbredelsestid". Jeg må kjempe en kamp med et fengsel som har gått I vranglås. Istendenfor for å la meg for sørge I fred.

Det beste argumentet de har er at de som var på jobb er preget av hendelsen. Men de jobber nå engang der. Samtidig  så forstår jeg at det var tøft for de også når det skjedde. Jeg sitter her og blir henvist gang på gang til fengselspresten. Han er en flott mann. Han har stilt opp så godt han kan, men han var ikkje I fengslet når dette skjedde.

Det de egentlig gjør nå er å mistenkeliggjøre saken enda mer om hvordan dette kunne skje. Hva faen er problemet der oppe . Hva er det de er redde for ?

Andre innsatte har kontaktet meg med full forståelse at jeg trenger å vite. Andre fengsler i Norge har kontaktet meg om at de ikkje skjønner dette.

Politikere har kontaktet meg og sagt at dette her går ikkje an. Men de der oppe gir ikkje lyd fra seg. De sitter å holder på sitt.

Er det rart jeg blir mistenkelig. De sitter å hevder at sønnen min var helt frisk, og de har ingenting å skjule, men de kan ikkje prate med meg. Hvis alt er så bra der oppe, så lukk opp dørene da ! 

Nå starter veien videre etter at pressen har skrevet om det. Den har jeg tenkt å gå. For jeg gir meg ikkje så lett.

Og hvist de tror at dette snart er glemt , så må de tro om igjen. Så kan de sitte der I sine arrogante stillinger så mye de vil.

Jeg må også få sagt at det ikkje er alle som jobber I fengselet som er enig denne avgjørelsen. Bare så jeg ikkje skyver ikkje alle under samme kam.

Og når folk som jobber I andre fengsel rundt I Norges land, så bare rister I på hode.  Hvorfor skal det være sånn her ?

Jeg lærte som liten jente at komunisere med andre var en viktig del av tilværelsen. At uten å prate ut om tingene kunne det fort bli vanskelig.

At en slik plass som fengselet velger denne metoden aner jeg ikkje. 

 At de mener at min sjanse er forspilt.... Fordi jeg ikkje rakk å komme meg dit før han var gravlagt.

 Det gjør meg bare enda mer mistenkelig om hva som egentlig skjedde der oppe. 



Jeg kjenter på at jeg er trist og trøtt. Jeg har kjent på det en stund nå. Begynt å lære å leve med det.

Jeg har kjent på at jeg er ufattelig  oppgitt. Samtidig så kjenner jeg at jeg ikkje har tenkt å gi opp.

De to tankene samtidig gir meg livskrefter. Det trenger jeg sårt.

Ha en fin Torsdag alle sammen.

Klem fra Susanne ♡ 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

bestemorbartenderogblogger

bestemorbartenderogblogger

42, Arendal

Jeg er en jente som liker å leve livet. Som samtidig liker å reflektere over hvorfor ting er som de er Jeg liker å ligge litt høgt. Men samtidig ikkje ramle så langt at jeg slår meg. ♡ Livet har lært meg mye... Det er slettes ikkje for pyser ....♡ kontakt meg på mail / bella2015sus1974@Gmail.co,

Kategorier

Arkiv

hits