JEG ER IKKJE ALENE !

Det er full snøstorm ute.Det blåser så det river I huset, mens vinduene begynner å bli dekket til av et hvitt lag. Det er kaldt og jeg og Isabell har fyrt godt opp I peisen.

Vi har en fin morgenstund midt I savnet og den stille sorgen. Jeg begynner å savne han så. Det er så lenge siden jeg så han sist føles det som. Men jeg begynner å bli litt vant til å leve med det på en merkelig måte.

Det er ikkje lenger sjokktilstand hver morgen. Som om et rykk av at Mario faktisk er død på ekte. Jeg vet det nå. Jeg lurer ikkje på om det er en drøm lenger. Det er sant. Det er virkeligheten. Borte for alltid.  



 

Igår da jeg kjørte heim fra festen på menigheten, så tenkte jeg inni hode mitt at jeg er gla han ikkje ble begravd her heime. Hver dag jeg skal ut å kjøre, så må jeg forbi den lille kirkegården her heime I bygda. Den ligger bare rett borte I veien.

I dagene etter han døde, var jeg så veldig opptatt av å få han heim til Vegårshei. Det er jeg gla for at ikkje ble sånn. Skulle jeg kjørt forbi hver dag, kansje flere ganger om dagen og visst at han lå der. Det tror jeg hadde gjort enda verre enn det allerede er. Men med en gang er alt så rart.

Jeg har ikkje klart å reise ned til graven hans mer enn en gang. Da var jeg der med den lille jenta hans rett etterpå. Vi satt på bilde og bamse til han. Det var en forferdelig følelse. Det var så vondt at jeg ikkje har klart å gjøre det igjen.

Kan være dette vil roe seg etterhvert. Men akkurat nå er tanken på gutten min ligger der under jorda nesten verre enn noe. Det er nesten som galskap i hode mitt.

Da må jeg full fart sette tankene mine over på noe annet.

Noe som ikkje gjør så vondt.

Alle dager er med I tellinga mi som en merkedag enda. Idag er det søndag. 5 veker siden du dro fra oss. Eller foreksempel " idag er det så og så lenge siden vi prata om det og det på telefonen."

Men det dabber av litt og litt.

Den siste veka har jeg fått en slags ro inni meg. En ro på at han har det så godt nå.

At han er vel heime. At han er kommet til et sted uten sorg og smerte. At der han er er det sommer hele tiden. Han er sammen med alle de som jeg har vært så gla I gjennom livet. At han har truffet min mor og far igjen som elsket han over alt på jord.

Bildet I hode mitt ser veldig fredelig og godt ut. Bedre enn det var.

Forrige søndag var jeg hos min gamle tante på 86 år. Ho har vært I Frelsesarmeen hele sitt liv. Hun har også opplevd å miste et barn så alt for tidlig.

 Ho sa på en så varsom og god måte til meg da vi satt å pratet. "Kan skjønne den fine gutten din er vel heime Susanne.  Du vet han var et bønnebarn hele sitte liv. Jeg ba for han hver dag. Nei det er jeg like sikker på som jeg sitter her at han er trygt hjemme hos Jesus. "

Tenk å være så overbevist og klar I troen. Det var liksom ikkje noe å tenke på engang. Det var helt sikkert det. At han var godt plassert I himmelen. 

Det var en fin tanke tenkte jeg.



 

Det viktigste jeg kan gjøre nå må være å finne igjen gleden I hjertet mitt. Lykkefølelsen og finne den ekte gnisten.

Den blir aldri som den var. Men den kan komme i en ny versjon tror jeg.

Ikkje disse påklistra smilene og tomme ordene. De har jeg aldri vært fan av. Men inn de inn I sjela mi. Helt inn til bunns.

Som Grieg sa en gang: lykken finnes inni meg, ikkje på utsiden. Jeg tror på den filosofien.

Noen byrder I livet blir så tunge å bære at man må helt ned til bunns for å gradvis komme tilbake som et helt menneske. Ikkje som det mennesket man kansje var. Men som det menneske man ska leve videre som.

Her nytter ikkje et overfladisk spill. En påtatt maske. Her er det en ting som teller.

Det å være dønn ærlig med seg selv og sine egne behov.

 

Veien er lang. Jeg akkurat startet på den. Den er også ujevn. Her vil ingen dager bli like, og heller ikkje alle skrittene like lettere gå.

Men ingen I verden kan gå bakover. Så det finnes egentlig bare en vei, og det er forover.

Hvis jeg igjen finner den innvendige lykken I meg selv, tror jeg det vil det vil gi meg sinnsro og en indre fred.

Når den tanken er integrert og godt plantet I en sjel,  vil man alltid finne tilbake til de gode følelsen igjen. Selv om jeg I øyblikk I livet mitt møter på ting som forstyrrer den.

Vil jeg alltid finne veien tilbake. Det tror jeg fullt og fast på.

 

Det finnes flere sørgene der ute. Flere som sliter med livet sitt hver dag. Det er vondt ! Det er vanskelig.

Men det trenger ikkje å være sånn for alltid. Ta deg tid til å føle på smerte punktene. Ta deg tid til åpenhet og vær ærlig med deg selv.

Du vil oppleve et ørlite snev av lysglimt, og prøv og gjør det mulig å takke for det. 

Litt og litt. Små skritt.......

 

Måtte livet åpne seg for deg igjen. Slik at du igjen føler at det er godt å leve.

Ha en  god søndag alle mine venner - familie - trofaste lesere.

Alle der ute som er innom denne bloggen som for tiden er full av sorg og savn. Men som også inviterer til å prøve å se glede gjennom tårer som triller som fra en elv.

Det er mulig. Alt er mulig.



 

Stor klem fra Susanne ♡

2 kommentarer

05.03.2017 kl.10:56

Du beskriver så godt om følelsene du har! Jeg kjenner meg så igjen i mye selv om jeg heldigvis ikke har opplevd det forferdelige du har nå. Men jeg har vært så redd for at det skal skje!

Følelser er rare. Vi kan ikke gjøre noenting med de. De bare kommer susende. Vi kan fortrenge og legge det til side i blant når det passer. Men de kommer alltid susende før eller siden.

Leser alt du skriver og føler så med deg. Du beskriver så godt det jeg kjenner på og det jeg har kjent på tidligere. Det er veldig rått og usminket- og gjenkjennbart for meg.

Følelser går opp og ned- heldigvis. Det er fordi at vi ikke ville greid å bare være nede i vonde følelser når de kom. Så vi er laget for å klare å legge ting vekk litt, og glede oss over blåveis, vafler eller Fantorangen. Heldigvis!!! Sorgen blir ikke mindre fordi om vi gleder oss over ting i blant.

Jeg syns du er en flott dame Susanne. Ønsker deg en god dag i snøstormen! ❤❤❤

bestemorbartenderogblogger

05.03.2017 kl.19:50

For en rørende og koselig melding å få ? Det er rart med det, men det er så godt med litt omtanke akkurat nå ? stor klem fra meg.

Skriv en ny kommentar

bestemorbartenderogblogger

bestemorbartenderogblogger

42, Arendal

Jeg er en jente som liker å leve livet. Som samtidig liker å reflektere over hvorfor ting er som de er Jeg liker å ligge litt høgt. Men samtidig ikkje ramle så langt at jeg slår meg. ♡ Livet har lært meg mye... Det er slettes ikkje for pyser ....♡ kontakt meg på mail / bella2015sus1974@Gmail.co,

Kategorier

Arkiv

hits