I JULA VAR DET ALLTID VÆRST

Det nærmet seg jul med stormskritt. Hun kjente hun gledet seg litt. Gledet seg til alle fridagene fra skolen. Og ikkje minst å skulle se familien fra Stavanger. Mormor kom til jul.

Gode snille mormor. Hun gledet seg så veldig til å se henne at det nesten kilte I magen.

Mormor skulle være hos henne og moren denne julen. Da visste hun at julen var reddet. Hun visste at de ville ha god mat på julaften, og at huset helt sikkert ble ferdig pyntet dette året.

Hun kunne trygt gå på skolen etter nyttårsaften å fortelle jentene I klassen hva hun hadde fått til jul. For når mormor var kommet, da var julegavene sikret. Og kjøleskapet var fullt.

Hun kjente en glede inni seg mens hun gikk å subbet beina sine I den aller første snøen.

Hun kunne så gjerne ha fått seg en ny vinterjakke iår. Denne hun hadde på seg hadde hull på armene etter hun hadde gnagd på de når hun satt på bussen til pappaen sin sist gang.

Det var sjeldent hun var hos pappa nå. Så de få gangene hun reiste dit, var hun litt engstlig.

Pappa hadde liksom nok med sitt. Han hadde alltid besøk. De som var der hadde stort sett med seg øl eller brennevin. Livet hos pappa var ikkje så enkelt for en jente på såvidt 13 år. Derfor ble det mer og mer sjeldent.

Livet hos mamma var forsåvidt ikkje så kjempe enkelt det heller. Mamma drakk aldri. Men hun var omtrent lei seg hele tiden følte hun.

Det gikk lang tid mellom de gangene hun kunne huske moren smile. Iallefall på ekte. Når hun smilte var det liksom bare for hun tilslutt måtte følte hun.

Døren var alltid låst, så hun hadde egen nøkkel. Mamma likte ikkje å ha så mye besøk. Da måtte hun rydde og fikse sa hun. Og så kostet det penger, for hun måtte jo ha noe å tilby.

Penger var det stort sett veldig lite av. Mamma var alltid blakk. De siste julefeiringene hadde vært veldig lite koselige når hun tenkte seg om.

Mamma var alltid verre I jula. Ja forsåvidt alle sånne spesielle dager som alle andre tilsynelatende hadde det fint. Da var det alltid værst.

Da var hun alltid dårlig. Da gikk hun omkring og omtrent tviholdt I pilleglasset sitt I redsel for å miste det så det ut som.

Hun var blitt så stor jente at hun begynte å forstå mer nå. Før når hun var mindre syns hun alltid veldig synd på mamma. Prøvde hele tiden å gjøre henne gla.

Tegnet tegninger til henne og prøvde å holde turnoppvisninger på gulvet. Men mamma var aldri gla. Nå var hun så stor at hun skjønte at mamma var syk. Veldig syk.

Men denne julen kom heldigvis mormor. Mormor som elsket henne betingelsesløst. Mormor som alltid sørget for at ting ble koselig og pent. Mormor som alltid smilte.

Dette skulle nok bli en fin jul.

--------------

Desverre så er det nok noen som kan kjenne seg igjen I denne historien. Kansje biter av den.

Det er en helt sann historie om en jente som forteller fra sin barndom. Her I Arendal by.

Hun ville jeg skulle skrive om dette temaet slik at de som sliter kan se at de ikkje er helt alene for det føltes sånn når hun vokste opp. At dette var bare hos henne, og ingen andre plasser. 

Det nærmer seg jul dere. Jula er en tid som ting ofte kan bli vanskeligere enn resten av året. Alle ting som til vanlig er ille blir om mulig verre.

Kjenner dere noen som sliter ? Kjenner dere noen som kunne trenge en hjelpende hånd, eller bare en prat over en kopp kaffe?

Ingen skal ha det som jenta I teksten jeg skriver om, men det er alikavel faktisk endel som har det. Spesielt nå rundt juletider.

Alle vet vi sikkert om noen. Skal vi spør oss selv om vi kan gjøre noe. Skal vi ikkje alle sammen gjøre en god gjerning I år før jul.

Stikke innom den ensomme naboen med en julestjerne, eller besøke ho venninna som har sittet hjemme de siste 3 årene. Osv... Er dere med ?

Det hadde vært fint. Det hadde også vært fint å fått tilbakemeldinger på gode gjerninger I den ellers så travle førjulstiden.

Ønsker alle sammen en fin Lørdag.

 

Klem fra Susanne ♡ 

 

FANTASTISK DAG MED FANTASTISKE MENNESKER ♡

Hei alle sammen. Da er en fantastisk bursdag over, og jeg er helt rørt over alle som husket på meg på dagen min igår ♡

Sånne ting blir jeg ekstra varm I hjertet av ! Mange fine bilder ble også postet.

Jeg har storkoset meg I to dager hos min kjære fetter fender (Henrik).

Navnet fetter fender kom til da vi starta opp med båtlivet for noen år siden. Han hadde det såkalte fender ansvaret ombord, for motorer å sånn er ikkje så mye for han. Men da jeg gikk til innkjøp av båten min I sommer "skuta krutt" så var han til uvurderlig god hjelp.

Et skikkelig team ombord.

Vi to koser oss masse sammen bestandig. Vi kan slappe av sammen, le sammen og hvis vi trenger kan mi grine også. Henrik er en fantastisk person. Han betyr veldig mye for meg.

Feiringen fortsatte på min gamle arbeidsplass Sisters. Der er det 15 års jubileum om dagen, og jeg og baren har bursdag på samme dag. Så det blei en dobbel feiring kan man si. Deilig å treffe så mange koselige gamle gjester som jeg har hatt gjennom årene. Og mange gode venner.

En fin dag ble det.

Nå er det på jobb kl 14. Jeg starter dagen min her I Arendal, så går turen til Skien, og heim igjen ikveld.

Dagen blir sånn passe lang ser jeg. Men så er det helg etter det. Og det gleder jeg meg til.

Ønsker alle mine skjønne lesere en fin dag, og en strålende helg for de som har fri.

Klem fra Susanne ♡ 

ENDA ET ÅR ELDRE OG DET ER JEG GLA FOR.

Hei alle sammen. Sola skinner og himmelen er blå, men jeg sitter like godt I sofaen med pyjamasen på. Hehe.

En skikkelig surre dag.  

Kommer rett og slett ikkje igang med noenting. Oppvasken står, og klesvasken nye høyder når !

Men men. Sånn er jo engang dette snodige livet vårt.

Ganske likt for alle.

Igår kveld var jeg med en god venninne å svømte litt, og de er god terapi. Kroppen føles så lett og fin etterpå.

Imorgen har jeg bursdag. Enda et år eldre. Men jeg skal jo bare være gla for å I det hele tatt fylle et år til.

Det er slettes ikkje alle forundt.

Jeg sitter her med valgets kval. Skal jeg reise til Connie rett og slett. For å være sammen med henne noen dager. Ingenting er som en bestevenn når ting er litt trått.

Jeg føler det hadde vært så godt nå.

Eller skal jeg stikke til Arendal å være sammen med vennene mine der.

Valgets kval...

Noe må jeg finne på kjenner jeg, for her går jeg bare å surrer I min egen lille verden.

Så akkurat nå, så skal jeg uti skogen å gå litt. Innen jeg er hjemme igjen skal jeg ha bestemt meg.

Så får jeg se hvor jeg ender. 43 år I morgen blir jeg uannsett hvor jeg er.

Hehe...

Jeg oppdaterer ikveld om hvor jeg tok veien, så kan vi jo se om det var fornuften eller hjerte som vant.

Forhåpentligvis litt av begge deler !

Ha en fin ettermiddag.

Klem fra Susanne ♡ 

DET ER PÅ TIDE Å VÅKNE OPP LITT NÅ - NARKOMANE ER IKKJE ENSBETYDENDE MED SØPPEL !

Jeg er på veI fra den ene plassen til den andre I en relativt stresset tilstand. Jeg skulle som vanlig rekke noe når jeg er nede I Arendal.

Det er formiddag og sensommer. Forholdsvis varmt for årstiden. En av byens løse fugler sitter med sin ølflaske og pose med brød.

Han har også en engangskopp som ser ganske skitten og ferdig ut. Det er noen småpenger I den som han sikkert har fått karret til seg.

Han I seg selv sjokkerer meg ikkje, men hendelsen som utspinner seg der på denne fine plassen vår foran kulturhuset får sinnet mitt I kok.

Jeg stopper å observerer. Hjertet mitt tillater ikkje noe annet.

 

En ganske ung vekter kommer bort til han og behandler han meget bruskt.  Høyt å tydelig så sier han at slikt søppel som det må se å komme seg bort.

Den stakkars slitene mannen svarer med å si at "kaller du meg for søppel og nå ?"

Den høyreiste vekteren svarer så arrogant som jeg ikkje har hverken sett eller hørt på lenge. " Se på deg selv da, hva syns du selv ?"

Vekteren gikk videre som om ingenting hadde hendt. Mannen hadde begynt å pakke sammen posene sine, og jeg kunne ikkje la være.

Jeg gikk bort til mannen og spurte om det gikk bra med han ?

Han sa at det gjorde det. Han var vandt til dette. Noen ganger hadde han opplevd at de var hårdhendt også.

Han sa videre at han ventet på hjelp nå, men at det tok tid. Han visste ikkje selv om det var rusen eller psyken han skulle behandles for helt sikkert, men det han visste var at det tok tid disse køene. Lang tid.

Jeg fikk helt vondt inni meg, men ble først å fremst sinna. Hvilken rett har noen til å betegne andre som søppel eller mindre vært ?

Det er helt greit at lov og orden I byen vår skal opprettholdes, men gjør det med respekt for mennesker !

For de puster enda. De lever. De har enda følelser. De trenger enda mat og vann. Og de føler enda at det gjør vondt å bli ydmyket foran masse andre mennesker.

Ja de er narkomane, men de er ikkje søppel !

De er snart engler hvis ingen åpner øyene snart.

Det trengs et skikkelig kraftak nå for å hjelpe disse sjelene som er I en sånn situasjon. Som går en sikker død I møte mens de står I køer, og detter igjennom både her og der.

Jeg spør meg stadig hvordan politikere og ellers mennesker med påvirkningskraft kan la en så stor gruppe I samfunnet gå til grunne ?

Ja det finnes tilbud, og det finnes hjelp, men med de tilbudene som finnes og ventelister så lange som vonde år, er det mange dør på denne veien.

Og imens disse stakkars sjelene går å venter så blir de oppi det hele omtalt som søppel av de som jobber for samfunnet vårt.

Av og til kan jeg sitte med følelsen av at når en narkoman ikkje er mer, er det et problem mindre.

Denne narkomane var et menneske. Den var like mye verdt ! Det er på tide å våkne opp littegrann, ikkje bare la alt surre å gå !

En historie fra virkeligheten I Arendal by.

Desverre !

Susanne 2017.

ET HELT NATURLIG INNLEGG

Idag kom den første snøen, og jeg fikk kavet meg ut I skogen. Der jeg igår var ute å gikk på marka, var det idag blitt helt hvitt.

Kong vinter har inntatt Vegårshei.

Jeg tok noen bilder som jeg syns var veldig fine, så de sier vel sitt.

Her er det ingen redigering, ingen koregrafering, ingen sminke....osv.

Her er det den nakne sannhet I bildeformat.

 

En dag er over. Nå er skogen snart helt mørk og kald. Ingen kan lenger se fotsporene mine.

Jeg for min del. Jeg skal ut å trimme litt.

Jeg skal nyte det varme gode vannet I terapi bassenget I Frolandia. Ta med meg en stor vannflaske å nyte badstuens intense varme. Ha en trivelig kveld alle sammen.

Klem fra Susanne ♡ 

 

 

Https://advrl.com/164/65859/p Https://advrl.com/164/65859/p

JEG KAN BESTEMME MEG FOR HVA JEG VIL

God morgen alle mine herlige lesere. I denne skrivende stund, så ligger jeg faktisk I senga mi. Jeg ser ut av en liten gløtt i gardinet, og jeg ser at myke hvite store flak detter ned mot bakken. 

Hver eneste morgen spretter jeg opp I sekstiden, sluker I meg en kopp kaffe, og dagen er I full gang.

Jeg er alltid ganske streng med meg selv. Stort sett reiser jeg alltid på alt jeg har sagt ja til, og det kan ofte bli mange ting. ( Jeg eier ikkje evnen til å si nei tror jeg.)

Men idag når jeg våknet, så tenkte jeg med meg selv. Hvorfor ikkje drikke kaffe på senga idag Susanne. Du har faktisk sjansen til det hvis du vil.

Jeg er så heldig jeg at jeg kan ta med meg ipaden hvor som helst og skrive der jeg er.

Så idag skriver jeg I senga. Og det var deilig.

Jeg syns det er koselig med snø jeg. Naturen blir enda finere, og alle de grå og brune fargene blir dekket til.

Det blir lyst og hvitt.

Jeg følte det var litt godt nå, for det var litt grått å trist både inni meg, og på utsiden. 

Jeg kjenner faktisk at jeg kansje såvidt begynner å glede meg litt til å pynte til jul. Det skal bli en fin jul har jeg bestemt meg for.

Mange spør meg : Hvordan blir jula da Susanne? - med en litt sånn sårhet I stemmen. Ja for det blir en spesiell jul uten Mario.

Ingenting vil bli som før. Sånn er det bare.

Men... og da mener jeg men. Man kan faktisk overstyre hue littegrann og bestemme seg for hvordan ting skal bli.

Hvis jeg sier til meg selv at denne veka blir dårlig, ja så blir den klein da. Og det samme med julen. Jeg har sagt til meg selv at denne julen skal bli kjempefin. Og vi skal kose oss som en familie.

Det er lov å sørge over en tid som var, men jeg skal løfte hode mitt, ta fram julenissene og kose meg med barna I denne egentlig så fine førjulstiden.

Det har jeg bestemt meg for. 

Jeg mangler iallefall ikkje nisser å pynte med.

En gammel nabo sa en gang til meg. ( Ho er 100 år nå og lever enda.)

------------

Kunsten å være lykkelig Susanne, den består av å gjøre sine gleder enkle.

-----------

Fine ord å ta med seg på denne dagen i året som den første snøen laver ned.

Ønsker alle sammen en strålende dag.

Klem fra Susanne ♡ 

HTTPS:// FØLG MEG OGSÅ PÅ SNAP :

  

 

 

 

Https://advrl.com/164/65859/p Https://advrl.com/164/65859/p

DET FØLES SOM MAGI

Idag måtte jeg rett og slett lufte hue. I et virvarr av avtaler, papirer og arbeidsoppgaver I kø, så dro jeg på meg bamsedressen min og tok meg en tur rett på skauen.

Det må jo være noe av det desidert deiligste her på heia, og bare labbe rett ut av døra, og der er skogen.

Den kjempestore skogen som er hyggelig om dagen, og skummel om natten. 

Skogen er min nærmeste nabo. Jeg kaller skogen for sjøl terapi.

Alle luktene å inntrykkene som finnes der inne I den dype skogen. Den roen som råder der.

Det får selv et slitent sinn på rett kjøl igjen. Det føles så enormt og gå der inne alene. 

Jeg føler meg som et helt anna menneske når jeg har vært der inne å tatt inn alle inntrykkene en stund.

Det føles som magi. Det er magi ! 

Men det sier jeg god natt og sov godt.

Klem fra Susanne ♡ 

www.https://advrl.com/45/65859/a-c

https:// advrl.com/45/65859/a-chttps://advrl.com/45/65859/a-c

DEN IDIOTISKE KJÆRRINGA DER !

 

Den idiotiske kjærringa der...Den idioten har ødelqgt så mye for meg at du aner det ikkje. Ho tar både livsgnisten/ nattesøvnen osv... fra meg. Jeg er rett og slett så forbanna på ho at jeg ikkje har ord.

--------

Jeg har reist ut for å snakke med en som lurte på om vi kunne ta en kaffe å prate litt. Jeg kjenner han litt, men ikkje mye.

Jeg vet han sliter litt etter en tung skillsmisse, men har ellers god jobb, nytt hus igjen og en skjønn kjæreste.

Tilsynelatende alt på stell.

Vi setter oss ned ved et rundt kafebord helt I enden av et lokale. Jeg ser en ganske stor grovbygd mann som er godt rigga med muskler og tatoveringer I alle fasonger.

Når jeg møter øynene hans ser jeg de er milde, men med en slags diffus tone av fortvilelse. Han er sint på det som er så vanskelig å leve med hver dag.

Jeg spør han " hvor lenge det er siden de gikk fra hverandre ? Han svarer - snart 5 år." Det går et rykk gjennom kroppen min mens jeg kjapt resonnerer.

5 år og fremdeles så sint og fortvilet.

Her må det være noe som forstyrrer tenker jeg. Jeg tar meg den friheten å spør å graver litt så lenge han har spurt om å få prate med meg. Her kan det jo være noen elementer som jeg ikkje vet om sånn som barn/samvær osv.

Men neida. Alt det der er helt I orden det. Men han er bare sinna på heile situasjonen. Enda... Han er sint etter nesten 5 år. Han kjenner enda på det sinne over at ting ble så urettferdig.

Dette gir han problemer I å fungere som det menneske han har lyst til å være, og vet ikkje helt hva han skal gjøre med det lenger.

 Det vet ikkje jeg heller idet jeg tar en god slurk av kaffen min.

Han spør hva jeg mener, og med kun mine egne erfaringer begynner jeg å snakke. Mannen sitter helt stille mens han trommer med fingrene I bordplata og små nikker på hode.

Jeg har nå spolt livet mitt tilbake mange år I tid. Til den gangen sinne regjerte mitt liv for alt jeg ikkje hadde fått slik jeg ville.

Jeg kan enda huske selv den gangen jeg ikkje klarte å akseptere at lidelse var en naturlig del av livet. Den gangen jeg stadig følte meg som et offer, og hadde en enorm trang til å gi andre skylden for problemene mine.

Jeg hadde funnet resepten på et ulykkelig liv. Jeg lot sinne styre hverdagen og holdt liv I smerten min ved å hele tiden gjenta uretten ovenfor meg selv. For hver dag så følte jeg urettferdigheten større å større.

Jeg gjenopplevde de vonde minnene gang på gang. Egentlig ganske ubevisst til tider. Det var nesten som om jeg tenkte at det ville forandre situasjonen med å være på denne måten, men det ble jo aldri bedre.

 Det hadde blitt en måte å leve på.

Selvsagt så kunne denne endeløse funderingen over negative tanker og bekymringer noen ganger tjene et begrenset formål. Som å tilføre livet litt dramatikk og en viss spenning, eller føre til oppmerksomhet og sympati fra andre. Men det var ikkje mye positivt. 

Han stoppet meg et øyeblikk å sa " Jeg trenger ikkje så ofte bekreftelse fra andre om at eksen er helt idiot, for det vet jo alle. "

I de ordene lå for meg hele problemet.

Det var viktig for han at alle så det samme som han. At venner og familie forsto at dette ikkje var rettferdig. Bekreftelse rett og slett.

Hele greia var jo en elendig grunn til å fortsette å være ulykkelig.

Vi mennesker er veldig ofte vår egen fiende på slike ting. Det er egentlig I bunn og grunn vår egen feil at vi føler en lidelse og sjelelig uro.

------

Han kikket på meg å spurte. "Tror du en som meg kan slutte å gå rundt å være så sinna ?"

Jeg svarte han at det var jeg helt sikker på hvis han ville det selv. "Ja men hva faen skal jeg gjøre da ?" Han nesten ropte det ut I fortvilelse. 

Du skal nå tenke deg en situasjon svarte jeg. Tenk deg at du blir helt på knæra forelsket, og at det er en lidenskap du ikkje kan finne ord for. Jo mer du dyrker den, jo sterkere vil den bli.

Så snur vi situasjonen om til hat. Du hater et menneske dypt og inderlig, og hver eneste dag minner du deg selv på det. Hater vokser seg sterkere og sterkere. Sinnet får gro I kroppen din.

For vi mennesker er så rare. Vi har en tendens til å gjøre små bagateller og ting som er mindre viktige om til enorme fjell. Vi blåser det opp og tar ofte ting alt for personlig. Men de tingene som faktisk påvirker oss kraftig og som virkelig har stor betydning for hvordan man har det, de overser vi litt.

Vi ser ikkje sammenhengen og de langsiktige følgene.

Slik som nå. Du har vært sinna I snart 5 år etter skillsmissen. Tenk hvor mye krefter som er brukt opp. Tenk hvor mange tanker som er tenkt uten å få det bedre. Snarere tvert imot. 

Dette har vært. Du får aldri endret det. Selv om du følte ting urettferdig den gangen, så vil det ALDRI føles mer rettferdig med åra.

Om mulig heller verre.

Du lager din egen lidelse. Du påfører kroppen din en smerte som tilslutt gjør deg nettopp søvnløs og sliten. Legg det fra deg ! Bli ferdig !

Jeg spør han avslutningsvis - " Vil du leve et godt liv nå og videre, eller vil du fortsette å dvele på fortiden og være sint for alt du ikkje klarte å prestere ?

" Han kikker på meg med noen dype snille øyne nå mens han svarer : Tusen takk Susanne jeg skjønner hvor du vil.

Jeg vil leve et godt liv fra idag og videre. Men jeg forstår også at jeg må begrave hatet for å få det til ♡

Så rare vi er vi mennesker. Av og til kan en kopp kaffekos en liten small talk forandre så mye.....

Jeg ønsker alle mine fantastiske lesere en god start på veka.

Klem fra Susanne ♡ 

 

TAKK DU DER UTE SOM GAV MEG EN GOD IDE ♡

 En søndag er I ferd med å bli kveld. Idag har det vært farsdag. Den ene dagen I året som man feirer alle de menn som har betegnelsen far.

Alle de som vi er så gla I.

Jeg kom over en ganske finurlig status blant alle statusene som utspinner seg på facebook I løp av en dag som idag.

" Gratulerer med dagen mammaen min. Du har for meg to dager I året ".

Jeg tenkte et øyeblikk, og leste den en gang til....

Det var også en måte å gjøre det på.

Jeg må ærlig innrømme at det reiv litt inni hjerte mitt idag når jeg våknet. Det føltes som alle hadde en far å feire. Alle utenom jeg og Isabell. Vår fedre har reist før oss. 

Noen hadde også fine bilder av pappaene sine som har reist til himmelen selvsagt.

Jeg for min del, valgte å ikkje gjøre et eneste nummer ut av denne dagen.

Det er første dagen pappaen til Isabell ikkje er her, og jeg for min del har vendt meg til det på en måte etter alle disse årene uten. (17 år nå) 

Men hun skal en dag I året resten av sitt liv måtte være uten en å gi en gave til eller sende en hilsen til pappaen sin. Det nærmeste hun vil komme er å tenne et lys på graven hans.

 Takk du der ute som idag gav meg en god ide. Den beste på lenge !

Hvorfor ikkje feire mamma to dager I året når man mangler en far ?

Det kan man vel trygt si er en god måte å gjøre det beste ut av det værste på ! Ja for det er jo det alt handler om for å ha et godt liv. Istendenfor å være lei seg for det vi mangler, så feirer vi det vi har, og det vi er så inderlig gla I.

 Ønsker alle mine lesere en god start på en ny veke.

Og husk - Sett pris på det du har. Ikkje dyrk følelsen av alt som man kunne ha hatt.

Ingen sorg har godt av å bli kjælt for mye med.

Klem fra Susanne ♡ 

 

 

JEG HAR BLITT HELT SKRUDD I HUE

God morgen alle sammen. En ny og ubrukt dag ligger foran oss alle, og vi kan alle bruke den til hva vi vil.

Jeg er så heldig å få være med disse skjønne små skapningene som betyr så uendelig mye for meg. 

 

At jeg er så heldig å få våkne med denne herligheten her heime.

Det er glede det ! 

Det gir meg ny energi, inspirasjon og livsgnisten til å syns at livet er godt. En mer positiv gutt skal man lete lenge etter.

Noen ganger klyper jeg meg faktisk I armen for å minne meg selv på at han faktisk er min.

Jeg går videre inn til neste soverom og treffer på denne skjønne lille skatten her. Ho har akkurat våknet, og sier at jeg må prøve å våkne dukken hennes for den sover enda.

Er det ikkje herlig ?

 

På bilde ovenfor ser dere to senger. Den ene er min, og den andre er barnesenga til Isabell.

Som besteforeldre flest er det ikkje fritt for at jeg skjemmer bort et ørlite grann. Så dere ser jo hvordan vi sover.

Dukken er lagt I hennes seng, og selv har hun inntatt dobbeltsengen til farmor. Ikkje mer enn det må være.

Det er vel ingen overdrivelse å si at Daniel og Isabell har utviklet et helt spesielt forhold.

Han er nok en onkel som hun har godt plassert I hjertet sitt, men samtidig kan krangle litt med som et søsken.

De to har utviklet et forhold som er bygget på kjærlighet, og på samme tid trøst for det de mistet.

Ganske fint å se på når jeg tar meg litt ekstra tid til å følge med på det.

Nå lyset har kommet og dagen er igang, må vi ha litt kvalitets tid med barnetv og sjokomelk I koppen.

Jeg kan sitte å se på henne lenge. Jeg følte aldri jeg hadde så god tid når mine var små.

( er jeg blitt skrudd I hode som farmor kansje ?)

En tur til byen nå, tar dobbel så lang tid som før I tiden.

Nå må dukken ha med egen vogn, og I lekebutikken har jeg en tålmodighet som jeg aldri trodde jeg noengang kunne oppnå.

Jeg er snart 43 år gammel og har endelig oppnådd å kjenne på en ro som jeg har lengtet etter I mange år.

Jeg tåler også at det flyter over av leker på gulvet, og alt rotet tar jeg når de har dratt.

Jeg har opplevd mye I livet mitt.

Mye vondt. Mye som har fått hjertet til å knuse I mange biter. Men jeg har opplevd veldig mye hærlig også.

Et spekter av livet selv.

Jeg har så mye å glede meg over hver dag. Så mye å smile for tross alt. Jeg vil betegne meg selv som en heldig person.

Alt kunne alltid vært verre ! Aldri glem det.

Jeg ønsker alle mine lesere en fantastisk dag.

Klem fra Susanne ♡ 

 

EN VARM HÅND KAN TRØSTE KALDE GUFS

Det er enda mørkt ute. Når dagen våkner til liv, vil det være lørdag. Nå er det bare noen få lørdager igjen før vi skal tenne lys hver søndag mens vi gleder oss til den store høytiden som ligger foran oss.

Jeg kjenner at kroppen gleder seg til å begynne å pakke de små tingene inn I fint papir og lage adventskalender til minstemann og barnebarnet mitt.

Det er hun som har kurven nå. Den gutten min engang hadde.

Jeg kjenner at jeg gleder og gruer meg til denne høytiden I år. Jeg kjenner en viss varme når jeg tenker på det, samtidig så kjenner jeg på en kulde I kroppen min.

Jeg spør meg selv " kommer jeg til å klare denne høytiden ?"

Jeg har ikkje noe valg. Jeg må være sterk for de rundt meg. De to guttene mine som er igjen på jorda, og jenta han la igjen som en dyrebar skatt. Jeg må klare det ! Jeg har ikkje et valg engang.

Jeg står opp av den gode varme senga mi som har formet seg helt perfekt til kroppen min. Dyna ligger som støpt over meg, og lydene I rommet føles som at de er pakket inn I vatt.

Jeg går mot badet for å tisse. Det blir kaldere og kaldere. Når jeg setter meg ned på porselenskålen kjenner jeg en kulde som får meg til å nesten riste. Det gjorde vondt å forlate den deilige varme sengen, og stå opp på de iskalde flisene I gulvet.

Tankene tar meg avgårde et øyeblikk.

Tenk så kaldt det er blitt I bakken. Det er frost der ute nå. Jeg hater tanken på at du ligger I den iskalde jorda. Jeg blir nesten kvalm.

Jeg passer på å trøste meg selv I full fart med at du er på et mye varmere og bedre sted enn der kroppen din er. Det føles som en fattig trøst mens jeg fomler meg fram I mørket etter den varme senga mi.

Jeg surrer meg inn I dyna og finner en nogenlunde god stilling. Da plutselig kjenner jeg en varm liten hånd som finner min. Det er Daniel som sover steintungt, men som alikavel må ha en bekreftelse på at mamma er her.

Den er så liten og søt enda den lille handa hans. Det er rett før den blir en stor manne hånd nå, så det er vel ganske tidsbegrenset hvor lenge han sovner inne hos meg.

Etter han mistet broren sin har han hatt veldig behov for fysisk kontakt. Sitte I armen å holde I hånden osv... Det skal han få så mye han vil. Så lenge han trenger det.

Så ligger jeg der I sengen å venter på at en ny dag skal starte da. På denne tiden av døgnet kan det utspille seg mange tanker kjenner jeg. Noen er veldig gode, og noen er veldig vonde. Det er en følsom tid for meg.

Akkurat når natt blir til dag.

Jeg står heller opp å setter over kaffen mens jeg finner det gode pleddet mitt I stua. Jeg venter på den deilige varme kaffen, mens jeg såvidt ser frostrøyken dekker jordet på utsiden.

Denne veka har vært krevende. Så krevende at jeg har spurt meg sjøl opp til flere ganger om det virkelig kommer til å gå bra. Klarer jeg alt dette ?

Har jeg for mange prosjekter på gang kansje, eller for mye å gjøre. Så mye at alt blir et innvendig stress. Prøver jeg å dekke over de vonde tankene med arbeid ? 

Jeg håper ikkje det. Men jeg må spørre meg selv kjenner jeg.

Jeg tar helg nå, så sorterer jeg når arbeidsveka starter på mandag igjen.

Tanken på hvor kaldt det er I bakken har ikkje sluppet helt taket, men jeg prøver å fjerne den. Den gjør for vondt å gå å tenke på.

Dagen er snart igang og Daniel gleder seg til bursdagen han skal feire for noen I klassen idag. Isabell gleder seg til Farmor kommer å henter ho å skal ha ho med på bytur.

Atter en dag som jeg må fungere og ha beina planta på jorda. Ikkje alle tankene I himmelen.

Det blir ikkje bra for noen......

 

 Ønsker alle mine lesere en fin Lørdag.

Klem fra Susanne ♡ 

 

https://advrl.com/514/65859/mittnavnesmykke

EGENTLIG SÅ SKJØNNER JEG HVA PROBLEMET ER- MEN DET ER TUNGT Å SI DET

En ny dag å ta fatt på. En ny dag med ting jeg skal mestre å få til. Det er egentlig ikkje så veldig vanskelige ting, men det må jo gjøres.

Idag skal jeg på sykehuset på kontroll, og bytte dekk på bilen min før turen går mot Stavanger i morgen.

Jeg kjenner jeg er trøtt idag.

Skikkelig trøtt ! Men jeg skal prøve å få til dagen. 

Jeg håper det går ! 

Noen ganger så blir stegene så uendelig lange. Små ting som jeg egentlig skulle ha hoppet opp å bare fått gjort, kan jeg sitte å tenke på I det uendelige.

Sånn som igår foreksempel. Jeg burde gått inn på nettet å betalt regningene, men har utsatt det til idag.

Jeg satt I flere timer igår å tenkte at nå må jeg komme meg I dusjen snart, men det var et tiltak å komme I hakk.

Pus skulle ha mat på butikken. Jeg var helt tom for kattemat, så det var jeg nødt til å handle.

Klokka ble over ni på kvelden da jeg fikk surra meg inn I en altfor stor kåpe som  dekket over at under der var det bare pyjamas. Jeg holdt den tett inntil brystet med litt panikk for at noen skulle se at jeg sto I butikken I pysjen.

Pus fikk kattemat I halv ti tiden, og var godt fornøyd med det.

Jeg derimot - sitter igjen som et spørsmålstegn I sofaen min idag. Hva er det som gjør at man kan bli så tiltaksløs ?  

At alt blir et ork liksom.

Jeg legger meg ned på gulvet og setter på litt bakgrunnsmusikk mens jeg piner kroppen min ned mot spikermatta.

Jeg har en egen filosofi om at den nesten er guddommelig. Den hjelper på alt innbiller jeg meg iallefall.

Lukten av røkelse sprer seg I rommet mens jeg kjenner nålene stikker og klør I ryggen min. Jeg sier til meg selv at nå får du ligge her litt Susanne å prøve å puste ut litt å slappe av.

Jeg føler den virker. Den teite og egentlig vonde spikermatta.

 Den setter igang tankevirksomheten på en ny måte. Egentlig så vet jeg innerst inne hva som er problemet. Jeg skjønner det jo egentlig. 

 Det har nok blitt alt for mye for meg I det siste. Jeg har flyttet og strevd. Etter vi flytta inn, har han flyttet ut. Og leiligheten måtte igjen stelles opp på ny.

Det har vært mye å fikse med på egenhånd. Båten skulle på land og klargjøres for vinteren, og alt som kom I flyttelasset skule sorteres ned til minste detalj. Iallefall min verden.

Det var viktig for meg å sortere alt jeg satt bort I esker plutselig. Alt fra barna var små ble sortert I tre forskjellige esker.

En til hver.

Den ene inneholdt " en siste hilsen og kondolanse kort ", men den er pakket. Bare der ble jeg sliten. Nærmest utmattet.

Nå er det gjort.

Kansje en dag Isabell vil få glede av å se hva pappa laget på skolen når han var liten. Og alle tegningene han tegnet til mamma.

Den er sortert. Pakket pent bort på boden sammen med Daniel og Benjamin sine barndomsminner. 

En varme begynner å bre seg I kroppen. Nålene har snart gjort jobben sin.

Når jeg ligger her å tenker, så er det ikkje rart jeg er sliten og tiltaksløs. Jeg må egentlig være gla jeg er oppegående I det hele tatt etter de ni siste måndene I livet mitt.

Jeg kunne like gjerne latt alt gått til helvete, og gitt helt opp.

Jeg er her. Jeg presterer enda. Jeg klarer det daglige livet mitt. Og faktisk helt alene. Så - Jeg gir meg selv lov til å være litt sliten og lei av og til.

Alt kunne vært verre. Mye verre ! 

Alt det vi vet om det som er og har vært kaller vi for livet.

Alt det vi ikkje vet noe om kaller vi for håp.

Håp er en fin ting. Håpet gir oss hver dag styrke til å komme oss videre I det vi enda ikkje vet hva er. Håp gir liv føler jeg.

Tenk hvor mange ganger om dage  vi bruker ordet håp.  Jeg håper det. Eller det må vi jo håpe. Vi sier det ofte og mye.

Det å håpe er en deilig ting. For det kan ingen ta fra oss.

Håper er der uendelig........

Musikken som roet ned kroppen min er slutt. Røkelsen er brent opp, og jeg føler at spikermatta fikk tankene mine på rett kjøl.

Jeg håper det !

Jeg håper også at du der som leser bloggen min får en strålende dag.

Klem fra Susanne ♡ 

ET HELT VANLIG ROTETE HJEM

Det blir så tidlig mørkt nå. Kveldene er så lange, og dagene korte.

Det virker ikkje så lenge siden det var sol og sommer, men plutselig er det jo julereklame på tv.

Tiden bare raser avgårde.

Akkurat idag er det helt greit at det er tidlig mørkt kjenner jeg ! 

Når jeg tenner stearinlysene og alt er dunkelt, er kroppen min mye mer avslappet. Jeg ser jeg ikkje alt rotet.

All oppvasken som står omtrent til taket.

All klesvasken som jeg hver dag tenker at jeg heller kan ta I morgen .

Gulvet som enda er fullt av kaffe bønner fra jeg og Isabell kverna kaffe I helgen. Senger som ikkje er oppreid og stuebord som er I ferd med å flyte over.

Alt blir vanskeligere å se I mørket. Og takk og lov for det på en dag som idag ! 

For plutselig føler jeg at den rotete stua mi forvandlet til en koselig og varm liten hule med levende lys og et deilig pledd å krype under.

Jeg føler jeg kan rydde å vaske hver eneste dag, men det eneste som er helt sikkert er at helt strøkent får jeg det bare I noen få minutter av gangen.

Jeg har sluttet å hige etter det også. Før var jeg nesten hysterisk for rot og skitne gulv.

Livet har lært meg med årene at det er bedre å samle på gode opplevelser. Det og lage minner og bruke huset. Bare det og av og til ta seg tid til å se solen gå ned.

Huset mitt skal ikkje se ut som en utstillingskatalog, men et hjem jeg skal kunne bruke og kose meg I.

 Både jeg og alle de som kommer på besøk.

Så får rot være rot og gulv vask være gulv vask. 

Ønsker alle sammen en fin Onsdagskveld der ute I mørket.

Klem fra Susanne ♡ 

IKKJE ALT EGNER SEG PÅ TRYKK - SÅNN ER DET BARE

God morgen alle sammen som leser bloggen min. En ny dag er I full sving, og vi har bikka over I November måned.

1 November.

Idag er det nøyaktig 24 år siden jeg ble mamma for aller første gang. Den største begivenheten I hele livet mitt må jeg si.

Jeg husker enda at de første døgna med dette lille menneske var helt uvirkelig. Jeg var bare 18 år da, men følte meg super voksen. ( hjelp... Hvor tok alle årene veien da ?)

Tiden har bare flydd føler jeg. Som attenåring var jeg ikkje super voksen, (men det er jeg jo ikkje enda !)

1 November minner meg også på at det er akkurat 1 måned til jeg skal pynte huset mitt . Jeg elsker å pynte til jul. Hele huset blir jul. Alt fra gardiner til håndklær på badet. Det starter jeg med 1 Desember hvert år. 

Denne veka er Daniel hos pappa, og jeg har besøk av Connie. Vi to koser oss masse.

Igår var vi I svømmehallen å tok badstue og " prøvde" , ja jeg vil si prøvde å svømme litt. Men det varme terapi bassenget fristet litt mer.

Det ble til at vi bare koset oss I det varme vannet. Men det må til det også. Kvelden ble I pyjamas I sofakroken med "bloggerne" på opptak. 

Til helgen skal jeg til Stavanger med noen venner, og det tror jeg blir artig. Der borte er det EM I shuffelboard, og jeg skal være med som" duskedame". Eller noe sånn. Gøy blir det sikkert iallefall.

Jeg kan absolutt ingenting om denne såkalte sporten, men jeg har sagt ja til å være med for opplevelsen sin skyld.

Det tror jeg blir knall. De jeg skal reise sammen med er iallefall veldig gilde folk. Så det ser jeg fram til.

Jeg syns det er deilig å fylle hverdagen  med litt positive opplevelser nå. Og ikkje minst positive mennesker.

Jeg elsker de som tar ting litt på sparket, og sier at " Ja det kan mi vel godt gjøre, for det har vi ikkje gjort før."

Sånne folk digger jeg bare ! 

Mange lurer på om jeg har kjærlighetsorg etter bruddet med kjæresten, og jeg kan bekrefte at det har jeg ikkje !

Jeg har det helt fint.  (Nobadfeelings).

Jeg har det derimot veldig bra. Mye bedre enn jeg hadde forventet, men det har nok sine naturlige grunner.

Det er også noen som lurer på hvorfor ting ble slutt, men av hensyn til andre enn meg selv som det ofte hender jeg må ta, så velger jeg å holde det for meg selv. Det egner seg ikkje på bloggen min så lenge det innbefatter andre. Iallefall sånn som ting er nå.

 Sånn må det bare bli !

Connie reiser idag, og jeg lurer på om jeg skal stikke til Arendal allerede ikveld. Jeg får se når ettermiddagen og kvelden kommer hvor sliten og trøtt jeg er blitt da.

 Fine byen min ......

Igår kveld hadde jeg så vondt I hue at Jeg holdt på å bli gal, så skulle det bli sånn ikveld også, da er nok sofaen heime best.

Da får jeg heller lade opp til helgen slik at jeg har med meg nok energi til Stavanger til helgen.

Håper alle mine trofaste og skjønne lesere får en fantastisk dag der ute.

 Husk at den som ikkje sørger over det man mangler, men heller gleder seg over det man har, den er som regel lykkelig.

Klem fra Susanne ♡ 

 

 

 

 

 

HALLOWEEN - TÅRER RENNER SOM BLOD- EKTE TÅRER !

Hun gleder seg til ikveld. Ikveld er det kvelden hun å vennene har snakket om så lenge. Hvordan de skal pynte seg og hvilkene kostymer som tar seg best ut.

Gjøre seg så "ekle og usmakelige " som overhode mulig. Det er ikkje ofte sminkespeilet blir brukt på denne måten.

Det er en gang I året. Kvelden som fører oss inn I November måned. Det er HALLOWEEN.

Hun og alle de andre skal "feire" denne skumle dagen som alle på skolen har snakket om.

Hvem skal gå sammen med hvem, og hvor skal de gå.

I hvilkene hus tror de at det vanker mest godteri. ( Godteri som ligner på avsagde fingrer og hodeskaller med blod som har rent nedover og inn I munnen på et gammelt skjellett.)

Jo eklere jo bedre.

 

En annen plass I Norge sitter en jente på rommet sitt.

Hun ser bort på sminkespeilet sitt. Det er sjeldent hun bruker det nå. Det er liksom ingen vits lenger.

Ingen ser henne uannsett. Og hvis de gjør det, så er det bare dritt å få av de såkalte " prinsessene " på skolen.  De som idag skal gjøre seg så stygge og ekle som mulig.

Alle sammen I sammen.

Hun kikker inn I speilet.

Tårene renner som blod. Ekte blod. Ikkje blod som er malt på for å skremme noen. Tårer fulle av fortvilelse.

Enda en feiring - Enda en ting som skjer uten at hun har noen som vil være sammen med henne. Ingen vil ha henne med.

Det er ikkje det at HALLOWEEN betyr så innmari mye for henne, men det er så inderlig vondt å ikkje få delta. Dette året som så mange andre.

Joda hun kan gå alene, men hvor stas er det ?

Det er mørkt I rommet. Hun føler på en helt enorm ensomhet. En som ikkje er selvvalgt. Den er alltid verre på sånne dager. Dager som alle skal være med på noe.

Alle utenom henne !

Hun går ut I stua og slenger seg I sofaen. Storesøsteren spør henne om hvorfor hun ikkje skal gå HALLOWEEN ? 

 Hun nesten fnyser det bort, og later som om hun har sterke meninger om å ikkje ville feire de dødes dag. Et forsvar som høres ganske troverdig ut. Så troverdig at søsteren sier at hun faktisk skjønner det.

Dette er to historier. To måter å " feire" HALLOWEEN på.

Idag kjære foreldre står vi ovenfor en av disse dagen I året som veldig mange barn gleder seg vilt og uhemmet til.

Idag sitter det mange barn på rommene sine og gleder seg til feiringen er over. De gleder seg til de er ferdig med å bli minnet på at de atter en gang ikkje får delta på noe som skjer I den " såkalte normale " verden.

Har du noen barn som skal ut å gå HALLOWEEN ikveld ? Kjenner du noen som ikkje har noen å gå sammen med ?

 Dette er et innlegg skrevet for en mamma som har et barn som har tårer som renner idag.

De renner på ekte.....

Ønsker alle mine lesere der ute en fin og ikkje minst inkluderende feiring.  

Klem fra Susanne ♡ 

SER HUN NOE JEG IKKJE SER ?

Hele huset sover og det er mørkt ute enda.

Jeg kan se at langt I det fjerne er det kommer tilsyne en svak rødrosa farge. Det blir nok sol idag.

En dag med klarvær. Det setter de aller fleste pris på når det er Søndag.

Isabell er våken. Hun sitter I armkroken min med de nydelige varme små hendene sine som holder et godt tak rundt meg.

Jeg ser ned på de skjønne små beina hennes. De skal gå mange skritt i årenes løp.

Hun peker ut I det mørke rommet. Det er bare et stearinlys som brenner og hun gjentar gang på gang: " Se Olla - Se. " Jeg spør henne hva hun ser, men får ikkje et fornuftig svar.

Ser hun mer enn meg egentlig? Ser hun noe jeg ikkje ser?

Det nesten så jeg lurer av og til. Det hender stadig at hun sitter å peker etter ting og prater som en foss om alt og ingenting ut I luften. Som om vi skulle være fler I rommet.

Jeg har prøvd å lese litt om hva barn kan sense og se mer enn oss voksene, og det kan se ut som de små har et mye mer åpent sinn. De kan både føle å se ting bedre enn oss.

Vi har "laget" våre meninger for lenge siden. Vi har blitt lært opp til hva som vi skal tro på og hva vi ikkje skal tro på. Hva som er riktig å tro og hva som ikkje er riktig.

Et barn er et nytt liv som enda er åpen for både det som er naturlig og ikkje fullt så naturlig.

Det har skjedd mange ganger når jeg har lagt henne for kvelden at jeg hører hun ligger å prater I sengen sin. Akkurat som hun fører en samtale.

Til slutt I samtalen sier hun på sitt språk: " Natta pappa. Sove godt. "

Jeg kjenner jeg blir litt små stresset av det, og velger stort sett å ikkje prate om det. Men det er litt skremmende samtidig som det er litt facinerende.

Svar på det får jeg aldri. Men jeg har lov til å undre.

Jeg undrer stadig på om pappaen hennes følger med på oss her nede på jorda. I vårt daglige liv og daglige strev.

 Jeg vet at uannsett hadde han vært veldig stolt av den fine lille jenta si. Og hvis han ser henne, så smiler han.

Det er 9 måneder idag siden han reiste fra jorda. Tiden går så fort. Vi har lært oss til å leve videre på vår måte.

Men det blir noe dager både med mye tanker, og mye undring.

Noen tenker sikkert at nå har det rablet for henne. Når jeg sier at Isabell innimellom ligger å snakker på rommet sitt. Men det er ikkje opp til alle andre å vurdere heldigvis.

Jeg er enda ved mine fulle fem, jeg bare lurer litt av og til.

Så fin denne jorda vi lever på er. Så ufattelig ting er satt sammen når man begynner å tenke etter. Så rart alt er når man begynner å tenke litt ut av boksen. Så hvorfor skal det ikkje finnes noe mer ?

Hvorfor kan det ikkje være mulig at den lille jenta kan prate med pappaen sin like mye som det ikkje er mulig.

Jeg bare undrer......

Ønsker alle der ute en fantastisk søndag, og kos dere med de som dere er gla I.

Klem fra Susanne ♡ 

LA OSS PRATE OM VÅRE EGNE BARN - IKKJE OM ALLE ANDRES

"Det har vært så mye her på heia I det siste ! "

Ordene kan leses på sosiale medier når jeg slår på nettet.

Jeg og gutten min bor I en liten bygd med ca 2000 innbyggere. Stedet heter Vegårshei, og er en naturskjønn liten perle noen få mil opp I landet fra Arendal. På skolen går det hver dag rett I underkant av 300 elever fordelt på 11 klasser.

Småskole - Mellomtrinnet og Undomskole er på samme plass. Man hopper liksom bare et lite hakk bort ettervert som man vokser.

Daniel er nå på det borterste hakket. Det forteller at han har litt er blitt ungdom.

I denne lille bygda vår er de aller fleste opptatt av trivsel og det å ta vare på hverandre. Det er en god bygd å bo i på mange vis. 

Menigheten gjør et vanvittig godt arbeid med de unge I bygda. Omtrent hver helg både Fredag og Lørdag er det tilbud til den kommende generasjonen slik at de har noe å gå på.

Alt fra Åpent hus, til Natt kafe, til ungdomsklubben. Bedre kjent som Nito/ Seksti for de som er litt minde.  

Ved første øyekast en liten perle av en liten bygd. En plass som de aller fleste er enige om at det er godt for barna å vokse opp. Men det er utfordringer også her.

Ganske lite og ganske oversiktlig. Men den siste tiden har det altså vært litt mye piks og rampestreker syns folk I bygda.

Igår skulle jeg kjøre Daniel for å hente sykkelen som han hadde glemt på skolen dagen før. Da jeg skal til å slippe han av, så sier han. " den er ikkje her mamma".

Jeg trodde jo den stod I sykkelstativet som de fleste sykler stort sett gjør på skolen, men der tok jeg feil.

Neida. Den hadde han gjemt nede ved skiannlegget bak ein bu. Jeg spurte hvorfor I alle dager sykkelen var det , og han sa at han var redd den skulle bli ødelagt hvis den stod I stativet borte ved skolen.

 Jeg ble litt forfjamset, men samtidig litt nysgjerrig på hva dette var. Etter litt nærmere undersøkelse og noen telefoner,  så skjønte jeg at min unge ikkje var den eneste som gjemte sykkelen sin.

Er det så mye her I denne lille bygda vår om dagen tenkte jeg med meg selv. Med nærmere ettertanke kommer jeg fram til at det har vært litt av vært litt ja.

Alt fra tagging til tyveri. Til noen små som får tingene sine ødelagt midt I skoletiden. Osv...

Dette skjer jo sjølsagt alle veier hver dag I de store miljøene like mye som de små, men I en anna skala.

Det er heller ikkje noe argument for å akseptere dette.

Saken er jo at INGEN syns slikt er greit.

Ingen vil at dem sin unge skal være med på rampestreker.  Det vil helst ikkje jeg heller hvis jeg kan velge ! Men vi må jo innse at av og til så har kansje våres håpefulle vært med på et aldri så lite piks.

 La oss nå alle sammen slutte å tro at det og det som har skjedd mest sannsynlig er den eller den. Eller de folka I det huset... for noen har hørt, og noen har sett at de ungene kansje ikkje har det så bra OSV.......

Som voksne mennesker dere. Så prater vi med barna VÅRES nå, og ikkje OM barna til alle andre !

Vi har vel alle nok med oss selv egentlig når det kommer til slike ting.

Det gjelder her på Vegårshei og alle andre steder rundt omkring. Vi starter med med våres, og så slutter vi å være så redde for at det er noe galt I mitt hus !

Vi konfronterer ungene våre med hva vi vet, og snakker med de om det på en ordentlig måte.

Har vi respekt for barna , har som regel ofte barna respekt tilbake og da er de som oftest ganske ærlige også.

Jeg har ingen oppskrift på hvordan barn skal slutte å gjøre rampestreker, men en ting har jeg lært meg gjennom 24 år som mamma.

Det blir IKKJE bedre av å være blind på sine egne og la være å prate med de !

Ein fin dag ønsker jeg alle mine trofaste lesere !

Klem fra Susanne ♡ 

DET SKAL ABSOLUTT IKKJE GÅ UT OVER HAN !

God morgen alle sammen. Ein ny dag ligger foran meg og mine. Igår kom Besse på besøk te heia med bussen, og det var så koselig.

Endelig kunne jeg stolt vise fram mitt nye bosted. Ho syns jeg hadde fått det kjempefint, og at det var ingen tvil om at det var jeg som bodde der. Alle tingene mine er på en måte hjemmet mitt. Sånn har det alltid vært.

Daniel syklet til skolen lett som en fjør idag. Han har begynt å jobbe nå. Han jobber etter skolen på bensinstasjonen/ dekkverkstedet til pappaen sin. Han er super stolt av å tjene sine egne penger.

Det er en fin ting tenker jeg. Det å bli gla I å jobbe. Det kommer godt med seinare I livet.

Det nye rommet hans er han godt fornøyd med. Igår telte jeg ikkje mindre enn åtte par sko I gangen. Så han hadde fullt hus kan man si. Det er deilig når ungene kommer heim å liker å ta med seg venner. Det er alltid et godt tegn.

Jeg må nok skjerpe meg litt kjenner jeg ! 

Igår ettermiddag kunne jeg ikkje finne fyrstikkene. (Nå har jeg bare ein pakke her hjemme etter jeg sluttet å røyke.) Jeg ble med en gang mistenksom.

Hadde Daniel tatt den med seg tro ? Jeg tenker to ganger om det kunne ha skjedd, og kom fort fram til at det bare min egen fantasi som igjen spilte meg et puss.

Selv om jeg har endel dårlige erfaringer fra før, så må jeg være forsiktig med å beskylde han for noe. Det ble jeg gla for når jeg fant fyrstikkene I fruktfatet en stund etterpå. Men jeg merker at jeg er litt preget av fortidens mange mistanker og traumer.

Noe som absolutt ikkje skal gå utover han ! Det må jeg passe meg for.

Idag går turen til legen en liten tur, og så skal jeg hente Isabell I barnehagen etterpå. Ho skal sove hos oss inatt. Litt gildt at ho å Besse får litt tid isammen også.

Ikveld har jeg bedt noen få venner heim te meg på Mary Kay party. Det er alltid koselig å jabbe litt. ( og handle litt.)

Sånn går nå dagene her på bruket. Noen dager er gode og noen ikkje fullt så gode. Men sånn er det vel for de aller fleste av oss. Ingen dager er like.

Hadde ikkje vi mennesker hatt det sånn, så ville vi nok ha fort blitt avstumpet kalde og følelsesløse.

Man er gladere for sola etter regnet. Og lykkelige for sommeren etter en lang vinter. Sånn er bare livet.

Med dette ønsker jeg alle mine lesere ein god dag.

Klem fra Susanne ♡ 

PREDIKANTEN LURTE PÅ OM HAN HADDE FÅTT FYRT OPP VI SOM SATT HJEMME I SOFAEN - OG DET HAR HAN KLART !

Jeg er oppvokst I et godt kristent hjem. Min familie tilhørte Frelsesarmeen, og min barnetro har jeg bært med meg hele livet.

På min måte.

Jeg tror på det gode I mennesker. Jeg tror på hverdags engler som hjelper der ute som hjelpen trengs. Jeg tror at å la noen få en bedre dag enn de først hadde trodd, er en god gjerning I seg selv.

Jeg tror at INGEN mennesker er skapt til å dømme hverken seg selv eller andre.  Jeg tror også at tilgivelse er en viktig del av det å leve så langt det er mulig.

Men etter å ha sveipet innom en religiøs kanal I noen få minutter igår, kjente jeg at jeg ble sint. Fryktelig sint.

Jeg er rett og slett skjokkert.

Jeg havnet midt I en tale av en predikant som står der med svettekluten I hånden å skriker ut til menigheten. Svetten spruter av han så han må tørke seg omtrent hele tiden.

 Ikkje det at det er så galt i seg selv, men måten han forkynner på er så overveldene at jeg nesten blir svett selv.

 Han tramper I gulvet og roper med en stemme som for meg har et aggressivt tonefall. Han forteller at at vi må ærklære krig I eget liv for å forbedre oss.

 Han sier videre at sånn som du og jeg har det idag er omstendighetene rundt oss, og hvis vi vil gjøre noe med det må vi " krige " for det mens han gjentar " halleluja " minst 3 ganger etter hverandre.

For meg har det alltid vært naturlig å jobbe seg gjennom utfordringer som jeg møter på min vei. Krig for meg er et stygt ord i seg selv.

På noen tidspunkt I talen vrenger han dialekten sin om til en typisk sørlandsk skarre R, og nesten latterliggjør måten gode kristene gamle mennesker velger å omtale troen sin på.

Han sier høyt å tydelig at man kraftigere til værks enn som så. Etterpå skriker han ut til folket å ber de som vil ha sine døde tilbake rekke opp hånden. Så langt jeg kan se ser jeg de fleste hendene I været.

Beskjeden han kommer med er enkel. Da må vi bare be mer og mer. Og ha enda sterkere tro til gud.  De aller fleste vet at det er urealistisk å tenke at de som er døde å begravet plutselig begynner å leve igjen.

For meg er det noe reinspikka vås - uannsett barnetro.

Avslutningsvis sier han mens det drypper av pannen hans at han håper at han har fått fyrt opp oss der hjemme I sofaen ikveld.

Og det kan jeg bare fortelle han at det har han klart !

Ikkje I troen på gud, men på måten han forkynner budskapet om Gud på.

Da Jesus gikk omkring på jorden for over 2000 år siden står det I skriften at han hjalp de som var I nød, og trøstet de som trengte det. Jeg er helt sikker på at den Jesus jeg har lært om, ikkje skreik og ropte samtidig som han trampet rundt for å få mennesker til å forstå budskapet I kristendommen.

For meg ble dette et aggressivt budskap som skapte menneskelige forventninger. Og som I andre omgang blir til store menneskelige skuffelser.

Etter predikanten har fått skreket fra seg, og møter er over, setter kanalen over til det som heter callsenteret.

Der står det to stykker å forteller at de har satt igang en slags " redningsaksjon " En økonomisk redningsaksjon. Hvis 3000 mennesker betaler inn 1500,- eller mer, så får de et avstressende hjerte til å holde I hånden sendt hjem I posten.

Og det hjertet I seg selv kan nok alle I denne menigheten trenge tror jeg !

For dårligere og mer høylytt tigging er det lenge siden jeg har hørt ! Det ringer I bjella hver gang noen sender inn penger via telefonen, og de som står der skriker halleluja og ber om mulig bare enda mer.

 Jeg føler meg helt matt. Er dette virkelig mulig, eller lovlig I det hele tatt ? 

I det hjemmet jeg vokste opp hadde de en sterk gudstro og de gav vel kollekten sin I bøtta hver søndag. Men jeg kan aldri huske budskapet som noe aggressivt og høylytt.

Jeg ble lært opp I kjærlighet I hverdagen. For meg kan det virke som to vidt forskjellige regioner fra det jeg har lært til det jeg idag har sett. 

Det finnes mange gamle ensomme der hjemme som syns det kan være ok å se møter på tv når de ikkje har helse til å komme seg avgårde. Det har jeg full forståelse for.

Men å tro på Gud er for meg enda gratis. Her kan det virke som om man er en judas hvis man ikkje betaler.

Den krigen som idag er innbyrdes I mange menigheter er for meg helt forkastelig.  Den ene menigheten snakker om den andre som om det skulle være to forskjellige regioner. Det er uvennskap og intriger mennesker imellom som er uløselig.

Noen plasser kommer folk seinere på møter for å unngå å snakke med enkelte, og noen går tidligere. (Kan faktisk minne meg mer om fritids klubben jeg gikk på som 14 åring.)

Er det sånn  det skal være? Jeg bare spør.

Min barnetro er enkel, og det skal den fortsatt være. Det er jeg helt sikker på. Ingen rigging eller aggressiv forkynnelse har for meg noen sammenheng med min tro å gjøre.

Kristendommen skal være mild og god. Den lærer oss å være snille og gode med de rundt oss. Den lærer oss å ta vare på hverandre.

Og sist men ikkje minst den er full av kjærlighet og håp.

Ikkje sinne å aggresjon !

Noen tanker og meninger fra Susanne ♡ 

GÅ OGSÅ INN Å FINN TILBUD https://advrl.com/584/65859/i

VI TREFFER DE HVER DAG - MEN DA HAR DE MASKEN PÅ.

-----  Det siste jeg hører er at døra smeller igjen. Det er nesten så veggene rister og så blir alt stille. Det blir dørgene stille.

I rommet er det en merkelig stemning. En stemning som jeg ikkje liker I det hele tatt. Det er noe ekkelt I den.

Noe merkelig som bare dukker opp en gang iblant når livet ikkje har gått akkurat slik som du ville. 

Det føles brutalt og overveldende.

Det er noe ondt I denne stemningen. Noe som gjør at magen vrenger seg litt og jeg blir nesten uvel av å være der.

Nå har du reist.

Du vet bare ikkje selv enda at du har reist for aller siste gang.

Men det vet jeg.

-------

Du visste alltid best du. Sjeldent tok du deg tid til å lytte til hva andre kunne mene eller føle.

Man kunne se det på deg at det eneste du ventet på var å selv komme til ordet når jeg prøvde å utrykke meg. Uannsett hvor fort jeg prøvde å snakke ferdig.

Du fortalte meg hvordan jeg skulle leve.  Hvordan jeg skulle snakke, og hvordan jeg skulle elske.

I din verden hadde slike ting en fast oppskrift. Hvis ikkje målene I oppskriften ble riktig, var det grunn I selv til å lage leven. Av og til laget du leven bare fordi det var en stund siden kunne det virke som.

Det var akkurat som om du brukte bråk som en slags næring for å selv prestere. Jo lengere tid det hadde gått før det hadde vært en fight, jo dårligere fungerte du.

Du var på topp når du satt med makten. Når du seiret. Når andre lå under deg og var svake. Da virket det som du presterte best.

Var du født sånn, eller hadde du blitt sånn ?

Jeg spurte meg selv det spørsmålet mange ganger.  Det fikk aldri noe svar. Rett og slett fordi jeg aldri forsto det helt.

Jeg hadde ikkje tid til å sette meg inn I det heller. Jeg hadde mer enn nok med å få hverdagen til å gå rundt. Du sugde meg tom for energi på kun noen få minutter når du hadde bestemt deg for det.

Hvis jeg litt for sent sa at " Jeg elsker deg " ble du umiddelbart livredd for at det var noe galt.

Var du egentlig så usikker å redd at du hele tiden måtte vite at det fantes bare en I hele verden og det var deg for meg ?

--------------

 Denne historien er bruddstykker av historier om hvordan mange mennesker hver dag lever I samfunnet vårt. Det er skremmende å tenke på, men det er desverre sant.

Veldig ofte får jeg mail og meldinger fra mennesker som lever sånn. Som spør forsiktig om jeg har et råd til de. Noen spør om jeg kan skrive om det. Det er et sårt og vanskelig tema, men det burde absolutt settes lys på. Og ikkje minst at det finnes veier ut av det ! 

Noen lever sånn hele livet sitt, og tror tilslutt det skal være sånn. Noen kommer seg ut av det med helsa nogenlunde I behold, men med dype arr I sjela.

Mange får barn under disse forholdene. Og når man først kommer seg ut av dette " garnet " og tror at nå er det over, så er det som slike mennesker har bestemt seg for at nå har det akkurat begynt.

De vil lage styr å stell videre I og med at man har bar barn med de. De er villig til å gå langt for å lage kvalme.

De skyr ingen midler. Ikkje engang at de sine egne barn lider under det.

Mange må slutte I arbeidslivet etter å ha blitt hersjet med I årevis av slike mennesker.

Hver dag treffer vi de !

Vi teffer de på bussen, på jobben, på resturantene.  De ser alltid så fine ut. De er alltid så velstelte og har en meget hyggelig måte å være på. ( Helt til du blir kjent med de på alvor.)

Først da kommer udyret fram ! 

Dette er psykopaten som vi leser om på nettet.  Det menneske som man først elsker intenst. Og deretter hater mer og mer. Det er maktspillet som alle er så redde for å oppleve, men som desverre ikkje er uvanlig å leve med.

 Det er de jeg snakker om. Psykopatene iblant oss. 

 Kjenner vi noen som har det sånn kansje, men vi har valgt å overse det litt fordi vi er konfliktskye ?

Kan vi fremdeles være "nabokjerringa " som bryr seg I dette landet vårt ?

Ikkje alt trenger å Googles eller leses om på nett ! Noen ganger kan man bare gjøre noe for noen.

 

Noen tanker I kvelden fra Susanne ♡ 

 

KJÆRLIGHETS ARRET

En gang da jeg var liten jente. En ganske aktiv liten jente. Ramlet jeg stygt da jeg var ute og lekte med vennene mine.

Jeg slo meg skikkelig på kneet. Såret var såpass dypt at jeg måtte sy et par sting der. Det var akkurat der beinet bøyer seg.

Det tok litt tid for å gro, og det ble tilslutt et arr det.  Et arr som har vært der siden.

Hver gang jeg ser på det arret husker jeg tilbake I tid om den gangen jeg falt å slo meg som liten. Når jeg stryker hånden over det, kjenner jeg at det er litt ruglete der.

Nå er det bare en beskyttende strek igjen.

Et arr som kan fortelle sin historie. Noen ganger tenker jeg på det. Andre ganger kan det klø litt. Men stort sett så tenker jeg ikkje over det.

Såret er blitt et arr som jeg har måttet leve med. Et litt ruglete stykke hud.

Inni meg har jeg også arr. Mye større arr, men de er usynlige så ingen kan se de. Disse arrene bærer jeg alene.

Det er som sammenvokste bruddflater over det jeg har mistet. Sårene er på bedringens vei nå. Det er blitt til arr inni meg. Store usynlige arr som har grodd på sitt vis, men aldri vil bli helt bra.

Arrene forteller meg høyt og tydelig med reine ord hvor mye jeg elsket deg. Hvor stor min kjærlighet til deg var. Den dagen du forsvant var det bare et stort svart hull lenge.

Et blødende sår som jeg tenkte aldri skulle gro ! 

Innenfor huden bærer jeg disse areene som ruglete streker. Det vonde har vokst sammen med det gode. Såret blør ikkje lenger, men det verker stadig og noen dager er det være enn andre.

Det å bli født inn I denne verden inneholder både fordeler og ulemper. Eller for å si  det på en annen måte. Det er både sorger og gleder.

Begge to har samme opphav. Nemlig kjærlighet. Den største gleden man kan oppleve her på jorda er å elske noen. Og også bli elsket.

Samtidig så vil prisen å elske alltid være svimlende høy hvis man mister det man elsker.

Alt vil komme til et punktum en gang. Alle har vi hverandre I en begrenset tid. Sorgen er den største ulempen med det å elske noen høyt.

 Men uten å oppleve sorgen har vi heller aldri elsket ! 

Det er ingen skam å sørge !

Jeg sørger over det jeg elsket. Jeg sørger over alt det fine som ikkje er mer. Samtidig så sørger jeg over alt det gode som ikkje ble noe av. Jeg sørger over alt vi ikkje rakk.

Alt det som ble avbrutt så alt for tidlig. Over all den viljen som vi ikkje fikk til.

Sorgen skyldes ikkje bare alt det gode som var, men også alt det som ikkje ble noe av.

Jeg sørger over all den kjærlighet som aldri ble gitt, men som jeg prøvde alt jeg kunne å øse ut.

Sånn er sorg !

Et ruglete arr som alltid vil være der. Det var slik det ble. Jeg må leve med det. Det beste er å gå videre.

Videre for den kjærligheten jeg enda har til de rundt meg. Jeg kommer alltid til å mangle noen. De som har møtt sorgen, har måttet ta inn over seg at morgendagen kommer, og man mangler noen.

Sorgen har kommet på besøk, og den vil ikkje gå igjen. Den har flyttet inn, og fylt opp den plasset over det livet som ikkje ble slik jeg hadde tenkt.

Livet - slik jeg kjente det er over.

Det har startet på nytt. Med et sår som ikkje er like vondt hver dag lenger, men som er ruglete og vondt når jeg kjenner etter.

Den som flykter fra en sorg vil alltid bli tatt igjen.

Noen dager siver det ut noen dråper med blod, og jeg trenger et plaster. Plasteret som jeg bruker er kjærligheten.

Kjærligheten til de rundt meg som jeg fremdeles elsker så høyt og som er her hos meg. Det er en god medisin, men samtidig skummel av og til.

Tenk at det er mulig å elske så mye at hele livet raser sammen når man mister det. Det er både vondt og stort på en gang.

Sorgen nå, er en del av den gleden jeg engang hadde. Et vitne om hvor mye jeg har elsket en gang.

Sorg er ikkje farlig !

Sørgende mister ikkje ansikt !

Det er ingenting å skamme seg over ! 

Arret som gjør vondt etter det som du mistet, er tegnet på at du har elsket.

Et kjærlighets Arr.

Noen tanker fra Susanne ♡ 

DETTE ER JO HELT VILT !

Det er ingen overdrivelse å si at Sørlandet er rammet av alt for mye vann på altfor kort tid.

Da jeg skulle kjøre min svigerdatter heim fra Vegårshei idag,så hadde jeg hørt at det var mye vann på veien, men at det var så ille kunne jeg aldri ha drømt om engang.

Her sier vel bildene sitt av turen til Tvedestrand sitt. 

Det som hadde vært veier igår da jeg var å hentet henne, var idag blitt til rennende elver.

Der bilene hadde parkert igår, kunne man bare skimte taket på de idag.

Resten var dekket med vann.

 

Det ble en litt mer strabasiøs tur enn det jeg hadde regnet med. Det var omtrent så jeg måtte holde pusten mens jeg kjørte gjennom vannmassene.

Det var politi og folk fra veivesenet over alt for å prøve alt de kunne å dirigere trafikken på veiene.

De gjorde så godt de kunne iallefall.

Men vannmassene var overveldende.

Veiene ble stengt en etter en. E 18 Ble stengt helt fra Arendal til Kragerø.

Et totalt kaos alle steder.

Og der vi satt på puben igår å kosa oss med noe godt I glasset, lå nesten under vann I ettermiddag. 

Så det var godt at cowboy festen ikkje var idag, for det hadde iallefall blitt fuktig. En liten oppdatering om været på Sørlandet.

 Ønsker alle mine lesere en god kveld, og kos dere under pleddet.

Det skal jeg og gullet.

For jeg måtte sove I Tvedestrand inatt. Tok Ikke noen sjans på å ta ut på landeveien en gang til. 

Klem fra Susanne ♡ 

 

 

SMINKE - KLÆR - COWBOY FEST OG NETFLIX !

Hei alle sammen. Det ble langt på dag før jeg fikk I meg kaffe idag. Igår var jeg og svigerdatteren min på skikkelig cowboy fest her heime på Vegårshei.

Rettere sagt på Vegarheim kulturhus. Ja du leste riktig vi har faktisk et kulturhus her I denne skjønne lille bygda vår.

Et sted der vi kan treffe alle de som man stort sett bare rekker å hilse på I forbifarten på butikken til vanlig.

Igår var det Byting som spilte opp til dans. Stemningen var høy og jeg fikk virkelig dansa og kosa meg. Jeg danset så jeg var gjennom blaut av svette til slutt.

Det var stinn brakke. Over 400 mennesker hadde tatt turen dit, og det er jo kjempe bra.

Når vi to er ute, så koser vi oss alltid. Hele huset blir satt på hue av klær og sminke I en skjønn forening. Så er vi klare for fest.

Og fest ble det. Virkelig. Jeg nesten stupte I senga I halv tre tiden. Godt fornøyd med kvelden, men sliten som ein gammal bestemor. Ja for det er jo faktisk det jeg er. Ein bestemor. 

Nå ligger vi rett ut på hver vår sofa å ser på tv. Vi prater om alt det gode vi kan spise idag, og hvor mye vi ska kose oss med netflix og gode tv program.

Da har festen vært vellykket føler jeg.

Det er godt å få luftet vettet I ny og ne. Man trenger det. 

Ha ein fin dag I regnværet.

Jeg hører bare lyden av rennende vann på utsiden av vinduet enda. Det er heldigvis en liten stund til jeg skal ut å kjøre bil.

Tror det er omkjøring de fleste steder der det er innsjøer og elver. Det ser iallefall sånn ut på Facebook.

 

Klem fra Susanne ♡ 

 

JEG VAR HELDIG SOM FIKK BLI KJENT MED DEG

 Jeg våkner om morgenen. Jeg hører en spe liten barnestemme som på sitt vis sier god morgen, og en liten varm kropp som legger seg godt inn I armkroken min.

Jeg ser inn I to svære brune øyne som enda er litt trøtte, men samtidig veldig klar for å få dagen igang.

Noen ganger når du ser på meg så blir jeg nesten skremt. Det er som å se inn i din fars øyne for 20 år siden. Dere er så ufattelig like. Den eneste forskjellen er at du har musefletter og kanstanjerødt hår.

Han hadde svart hår og ingen musefletter.

Du skal vokse opp uten han. Du skal kun vokse opp med minnet om hvordan han var slik som vi rundt kan beskrive han.

Du er 2 år og 4 månder nå. Du forstår det meste og prater som en foss. Du har et humør og en humor som jeg kan le meg ihjel av.

Du sprer glede I livet mitt på en måte som jeg aldri trodde var mulig.

Han la igjen en stor skatt på jord. Det beste vi kunne ha fått.

Lille deg - Lille Isabell.

Livet ligger foran deg med alle de utfordringer som venter der framme. Jeg skal sørge for at du alltid har et fang å krype opp på når verden raser. 

Ofte når vi sitter å spiser så peker du opp mot himmelen og sier " der er pappa " Samtidig som du vinker med den lille hånden din.

En dag blir du så stor at det ikkje er så gøy å vinke til pappa mer. Det vil heller kansje bli savn og mange spørsmål.

Men jenta mi. Jeg skal svare deg. Det kan du være helt sikker på.

I skrivende stund er det bestemor genet som snakker. For de som har opplevd å ha barnebarn, så vet dere hvordan man kan bli av det.

Jeg blir som et barn når Isabell er hos meg. Jeg kan leke med dukkene hennes I timesvis.

Av og til så tenker jeg "hvordan bestemor blir jeg neste gang ?" Jeg føler jeg er bestemor på en veldig spesiell måte. Det mangler et ledd.

Pappaen din er borte, så det som dere skulle hatt sammen er det vi to som har på en slags måte. Forholdet mellom oss vil nok alltid være litt annerledes enn det som er det normale.

Men hva er normalt idag ?

Jeg fikk en melding på telefonen for noen dager siden. En melding som gav meg inspirasjon til å skrive.

" Du betyr så mye for oss. Vi har hatt en tøff tid, men vi har klart det også. Vi står gjennom ild og vann."

Det var mammaen din som skrev.

Tenk at akkurat henne ble din mamma. Det skal du være stolt av.

Det er dere to nå.

Da du ble født var det slettes ingen selvfølge at du og jeg skulle få et godt forhold til deg. Da pappaen din døde var det heller ingen selvfølge at jeg skulle være så heldig å få ha kontakt med deg.

Her er det bare si en ting.

Du har verdens beste mamma. En mamma som har satt blodsbånd og familie på øverste hylle. En mamma som ønsket at du skulle bli kjent med denne siden av familien.

Det er mange idag som ikke får se sine egne barnebarn av forskjellige årsaker. Jeg kunne fort vært en av dem.

Jeg er takknemlig. Jeg er rørt og samtidig super stolt av hva du og mammaen din har prestert.

Når telefonen ringer og det er stemmen din jeg hører Isabell, blir jeg varm og god inni meg.

Tenk så heldig jeg var som fikk lov å bli kjent med deg.

Klem fra Susanne ♡ 

 

DET ER SOM JEG ER MED I EN FILM OG HAR HOVEDROLLEN!

Kaffekopp nr 3 er på vei ned. Jeg begynner å skimte forskjell på himmelen og lyset trenger seg på.

Jeg sitter musestille I sofaen min. Jeg har satt her en stund og bare lyttet til regndråpene som treffer bakken på utsiden av vinduet mitt. På sånne tider av døgnet tenker jeg ofte.

 Et evig sammensurium av fortid, nåtid og fremtid. Overveldende mye å svelge føles det som.

Når jeg ser meg tilbake,er det nesten som om jeg er med I en slags spillefilm. De tingene jeg har opplevd er på en måte så uvirkelige men alikavel veldig virkelige.

Kunne egentlig ønske at mange deler av fortiden var uvirkelig på ekte. Kunne samtidig ønske at jeg hadde total kontroll over hva som ligger foran meg. Sånn er det ikkje !

Det er bare I min drømmeverden. Sånn er det ikkje for noen av oss.  Den her dagen. Denne Fredagen er her akkurat nå.

Men når himmelen blir mørk ikveld, og man ikkje skimter horisonten mer, først da vet man hvordan dagen ble og hvilkene utfordringer den gav meg.

Først da.

Jeg har en cirka peiling på hva den kommer til å bringe, men jeg har følt på kroppen at ingen kjenner egentlig dagen før det har blitt en ny dag. Først da kan man se tilbake å kalle det for fortid. Alt er så " boble aktig om dagen. Det er blitt så rart mange ting.

Minstemann ringte igår å sa godtatt og fortalte han hadde hatt ein fin dag. Eldstemann sendte meg melding med adressen sin slik at jeg kan sende pakke I posten. Isabell hadde vært på tur I skogen med  barnehagen igår, og var stuptrøtt og på godt lag I en skjønn forening.

Jeg satte meg ned I min nye kjempekoselige leilighet og tenkte at jeg er så heldig. Tenk at jeg har klart å krabbe meg helt hit. At livet virker på en slags merkelig måte igjen.

At alle jeg er så gla I har det godt og trives betyr så mye for meg. Men denne tomme følelsen av at jeg mangler noe er sviende og vanskelig å leve med.

Det mangler 9 dager på et helt svangerskap. 9 månder på jorda uten gutten min. Alt er dempet nå.

Savner er sterkere. Alt det vonde begynner å bli glemt, og minne om ein nydelig og god gutt er sterkere nå enn det var I starten.

De gode minnene strømmer mer og mer på, og de dårlige minnene om det bråkete vanskelige livet han levde blir bare svakere og svakere.

Hver dag når himmelen kommer til syne om morgenen så har jeg følelsen av å mangle noe. Jeg mangler et barn. Jeg har en for lite.

Det er nok den følelsen som jobber I kroppen min. Jeg prøver hver dag på å innse at sånn er livet blitt, men det er ikkje så lett.

Av og til er tommhetsfølelsen så stor at den tar litt overhånd og gjør meg passiv. Så passiv at jeg ikkje engang klarer å skrive. Jeg har ikkje flere ord føles det som.

Ikkje følelser heller.

 Jeg blir kald og hard.

Det er verre den veka Daniel ikkje er hos meg for da har jeg ingen å "stramme" meg opp for liksom.

Dagene går. De blir til måneder. Snart blir de til år. Jeg har mange ting å leve for og være gla for, men tomheten og savnet må jeg nødt til å leve videre med for alltid.

Jeg kan ikkje alltid fylle det med arbeid eller noe å gjøre. Det er på tide å begynne å kjenne på det. Jeg tror jeg har styrke nok til det snart.

Det er helg nå idag. Det er først etter helgen er over at man kan si hvordan den ble.

Så rart ting er når man begynner å tenke egentlig. Jeg ser bort på kjøkkenet. Der står det et skilt med noen velvalgte ord på.

" Dager som kom og dager som gikk - Ikkje visse jeg at det var sjøle livet ." Ønsker alle mine lesere en god helg.

Klem fra Susanne ♡ 

DET BLIR MYE BEDRE NÅR DET ER GJORT !

En ny veke står for tur. En helt ubrukt og urørt veke full av nye muligheter. Kansje også nye opplevelser.

For mange er det også utfordringer. Kansje ting som må løses for å få det bedre etter alle utfordringene er løst. Slik det for meg om dagen.

En heil haug med løse tråder som henger å dingler I lufta som jeg bare må få landet. Av og til kan det føles som et hav av ting som må på plass. Jeg lurer nesten på hvordan jeg skal skaffe krefter til å mestre det.

Alt kan virke som et styrkeløft av dimensjoner. Da snakker jeg ofte litt med meg selv å sier. " Dette klarer du Susanne. Dette får du til. Du har mestret mye mer enn dette før."

Det som er så sprøtt, er at det virker !

Har du prøvd det ?

 Jeg er et ganske surrete menneske som glemmer fort. Alt må ned på gule lapper for ikkje å la det gå I glemme boka. ( akkurat som bestemor. ) 

Jeg skriver ned alt som må gjøres og som er viktig. Hva jeg trenger å handle og hvordan avtaler jeg har. For hver ting jeg kan stryke på lista føles det som om en liten ting detter av skuldrene mine.

Det er ein helt herlig følelse.

Dagen min er igang. Den første kaffen er fortært.

Nå skal jeg pakke sammen det siste I leiligheten før han jeg " liksom " skulle bo sammen med kommer å henter de siste tingene sine. Det blir nok mye bedre når det er gjort tror jeg. 

Jeg har surra rundt I kasser og flytting alt for lenge nå. Klokka ni skal jeg være med lille gullet mitt på to års kontroll på helsestasjonen.

Det er alltid stas å få lov til å være med dit. Små hverdagsgleder vil jeg si. Jeg er heldig som kan få være med å se og oppleve utviklingen på dette lille barnebarnet mitt.

 Det er slettes ikkje alle forundt.

Ønsker alle sammen ein god start på veka og la dagen bli så fin som den kan.

Klem fra Susanne ♡ 

DET DER FUNKER ALDRI ! ! !

Stillheten er til å ta å føle på I leiligheten. Jeg kom akkurat dundrende inn døra I min nye leilighet. Pus var den eneste hjemme der, men hun sier ikkje så mye.

 Det er klarvær ute, og jeg hører barn leker langt I det fjerne. Jeg ser ut av vinduet mitt og ser de "vanlige" familiene pakker klart til den ukentlige søndagsturen. Jeg kom akkurat hjem fra ein heidundrende tur med tempo og mennesker rundt meg hele døgnet.

Først 4 dager på tur I Notodden og så to dager I Arendal. Jeg har ingenting og klage over.

Men stua er alikavel litt tom synes jeg. Jeg kjenner litt etter om jeg føler meg ensom, men det er ikkje akkurat den følelsen heller. Det var bare at det skulle ikkje være sånn da jeg flytta inn her.

Jeg hadde ikkje tenkt å være her alene. Jeg var forelsket og trudde dette skulle bli bra.

Men der tok jeg ganske feil. ( igjen.)

Hva er det egentlig som er så galt siden jeg stadig vekk tar skikkelig feil når det gjelder kjærlighet ? Noen ganger så føler jeg at jeg ikkje eier dømmekraft når det gjelder kjærlighet. Jeg tror faktisk det er sannheten egentlig.

Jeg ser disse såkalte vanlige familiene, og tenker at de har det nok bra. Men I neste tanke tenker jeg at hvordan kunne jeg egentlig leve sånn ?

Min livstil er nok ikkje akkurat veldig enkel å ha med å gjøre tror jeg. Jeg har mye fanteblod I årene, og er stadig vekk på farta. Når våren kommer så river det I kroppen etter å få flytta ut I skjærgården, og bare leve der ute I frihet sammen med naturen.

Det er nok for spesielt interesserte! 

Nå som dette forholdet er over, så får jeg noen tilbakemeldinger om at det var jo synd at det ikkje gikk denne gangen heller. Og det er jo sant. Det er jo synd.

Jeg er skrudd sammen på en merkelig måte. Jeg prøver alltid å se ting fra alle mulige vinkler, så jeg spør meg selv denne gangen også : Hva var meningen med dette ? Hva lærte jeg I denne runden ?

Kjærlighet og samliv er jo tross alt noe av det mest grunnleggende I livet vårt. Behovet for å ha noen å dele tilværelsen med er noe av det mest fundamentale I menneske. Enten man vil eller ikkje så er det sånn.

Jeg har I likhet med andre lagt noen forhold bak meg av forskjellige årsaker, og det har faktisk gitt meg endel innsikt som jeg har kunnet nyttiggjøre meg på forskjellige plan.

En av våre aller største utfordringer I livet generelt, er faktisk å tillate oss å erfare. Hvis jeg hele tiden skulle gått rundt å tenkt på hva som er rett og galt, så ville jeg aldri klart å nyttiggjøre det som mange kaller galt.

 Det som jeg personlig velger å kalle et erfaringsgrunnlag. Og hvem bestemmer egentlig hva som er rett og galt ? 

Da jeg innledet dette siste forholdet var det mange som hadde sterke meninger om det. Og for meg er det helt ok at folk tenker sitt. Det må jeg nesten bare regne med.

Men jeg blir stadig like overrasket over hvilket behov noen har for å få rett. Det har ikkje vært få denne helgen jeg har hørt si " hva var det jeg sa ? "  Eller " du skulle ha hørt på meg !"

Altså dette behovet for å ha rett I at dette forholdet mitt var I utgangspunktet dømt på forhånd.

Og jeg forstår det.

Men tenk dere selv. Dere har gjort mange feil og har et ønske om å få til noe denne gangen. Dere blir hodestups forelsket og føler adrenalinet rauser rundt I kroppen.

Er det da man er motakelig for å høre. " Det der... Det kommer aldri til å funke !" Jeg er iallefall ikkje lydhør for det da.

Kansje bare det er lurt å holde kjeft hvis man ikkje har noe godt å si. Men her går det sjølsagt et klart skille på velmente råd, og dritt kasting. Hvem som har rett å galt I dommen over mitt kjærlighetslik det driter jeg egentlig I.  

Det kommer ikkje noe godt ut av sånne spekulasjoner.

Ikkje for noen.

Jeg lærer igjen og så lenge jeg lever, og det finnes sikkert noe lærdom i den siste runden også.

Jeg ser det bare ikkje helt klart akkurat nå.

Ønsker alle mine lesere ein strålende søndag.

Klem fra Susanne ♡ 

 

JEG KLARTE DET !

Da er vi vel heime I Arendal by igjen, og mi har hatt ein heilt fantastisk tur. Det som skulle bli en litt "alternativ høstferie " siden ting ikkje gikk etter planen på heime fronten, ble den mest vellykkede ferien jeg og Daniel har hatt siden vi var I syden for et par år siden.

 

( Det skal noe til å finne en vakrere by enn dette å komme heim til enn denne der vannet ligger blikkstille å nesten trollbinder meg. )

Borte bra, men hjemme best ! 

Siste dagen på turen vår kom vi endelig I sølvgruvene. Jeg var ikkje mye høy I hatten da vi kjørte innover over 3000 meter I fjellet. Daniel sin hånd var god å holde I.

 Da vi kom fram, var hånden nesten klemt flat. Men det gikk mye bedre når vi kom inn I sjøle gruvene.

Det var bare 6 grader der inne, så det det føltes ganske kaldt. Tankene mine gikk til alle de som faktisk jobbet inni disse gruvene før I tiden. Det må ha vært litt av et liv.

Vi har det nok bedre på mange vis nå til dags.

Og for ikkje å snakke om hvilket enorme arbeid som har blitt gjort inni disse gruvene for hånd. 3 meter brukte de omtrent 1 mnd på å hakke ut. Så kan man bare tenke seg.....

Sent I går kveld kom vi heim til Vegårshei og Daniel reiste ei veke til pappaen sin. Han hadde så mye å fortelle at han omtrent var elektrisk da vi kom inn døra.

Det var mange inntrykk på bare noen få dager for en liten kropp.

Jeg tok turen ned til Arendal by igår kveld etter jeg hadde levert han. Det var deilig og puste ut litt etter denne utflukten.

Idag er det Lørdag og jeg skal ta meg ein sveip rundt I byenog kose meg litt rett og slett.

Og så skal jeg gå å handle meg ny Tv. For det trenger jeg virkelig.

Når den jeg har er så gammel at det blir vanskelig å koble til tuneren fra canal digital, da er det på tide å tenke litt nytt.

En lang ny veke ligger foran meg fra mandag med mye jobb med bloggen. Skal til Oslo ein tur og ta bilder og et intervju venter osv. Så denne helgen her blir det lading av batteriet.

Ønsker alle mine lesere ein strålende fin Lørdag.

Klem fra Susanne ♡ 

KAN DET ALDRI GÅ ETTER PLANEN ???

God morgen alle sammen. Det er enda helt stille I huset, og alle utenom jeg sover enda. De to andre er nok helt utslitt etter ein lang og innholdsrik dag I hovedstaden.

Ja for ting ble jo sjølsagt ikkje som planlagt. Da vi endelig rakk toget opp til Kongsberg, var toget som skulle ta oss inn I sølvgruvene stapp fullt.

Vi hadde ikkje tenkt over at her måtte det bestilles på forhånd. Nå ordnet det seg ganske greit for oss som hadde mulighet til å bestille nye biletter til neste dag.

Men jeg hadde helt vondt I hjerterota der det stod alt fra besteforeldre til små håpefulle barn og ventet på denne opplevelsen de sikkert hadde sett fram til.

Det er høstferie I dette landet en del steder. Så mange hadde planlagt dette som en utflukt.

Men saken var at de bare hadde satt opp en avgang I ferien kl 12. De andre dagene før det var det avgang 3 om dagen. Det resulterte I at ikkje alle fikk plass, og mange måtte gå slukøret heim igjen. Noen hadde kjørt lange veier for å komme dit. Litt bakvendt spør du meg....

Men men. Man lærer så lenge man lever.

Ikkje ble det satt opp en avgang til heller. Det var noen skuffa små sjeler på den perrongen.

 Daniel ble litt små lei seg han også, men heldigvis er han I følge med to meget løsninsorienterte damer.

Da vi forsto at det ble forandring I planene, så jeg på Connie å spurte " Hva gjør vi nå ? "

Hun svarte kjapt og som ingenting var skjedd."Da tar mi toget til Oslo !" Daniel ble helt I hundre, for der kunne han ikkje huske sist han hadde vært.

Så det å få føle pulsen av storbyen en hel dag falt rett på plass. Det å se kongens slott på ekte kunne han godt tenke seg.

Det ble en helt uforglemmeligjort dag for alle tre. Vi tok toget fa Konsberg til Oslo S. Og det i seg selv ble en fin opplevelse.  

Jo nærmere vi kom slottet inne I Oslo, jo mer begeistret ble han. Han fikk hilse på de som holdt vakt på utsiden, og studerte veldig på I hvilket vindu kongen og dronningen hadde soverom. Han syns slottet var helt enormt I virkeligheten.

( barn tenker så mange ting som vi voksene nesten glemmer litt å tenke over. Alt blir for et barn så veldig forsterket.) 

Vi hadde god tid, og gikk gjennom Karl Johan. Vi lot sansene ta oss med på alle inntrykkene av en litt større by enn det vi er vant til.

Vi var på Sushi resturant å spiste middag for det hadde Daniel veldig lyst til.

 (Vi havna på en resturant som var alt for fin for oss, men vi klarte å te oss.)

Når vi først hadde kommet oss helt til Tigerstaden måtte alle få handlet seg ein liten ting. Så gleden ble stor da Daniel fikk visa kortet te mor å fikk lov til å gå inn på Urban. (En ungdomsbutikk) å kjøpe seg en ting han hadde lyst på.

Han kom ut med det største gliset jeg har sett på lenge. Med ny genser. (Med et eller anna merke på som visstnok er veldig populært )

Jeg fant sjølsagt en butikk som omtrent alt var rosa, så jeg fikk handlet litt stasj til lille Isabell. Da var bestemora også bare et stort glis.

Dagen ble helt fantastisk. Sent I går kveld satt vi oss på toget tilbake til Kongsberg. Vi var heime hos Connie rett før midnatt. Og alle var vi enige I at vi hadde hatt ein strålende dag.

Idag kl 12 prøver vi igjen. Da er billetten kjøpt og vi skal inn I sølvgruvene på vår siste feriedag I vår alternative høstferie før turen går heim mot Vegårshei I ettermiddag.

Vi har hatt det så koselig her borte. Jeg føler det skaper energi å være litt spontan. Ikkje bare gå å tenke å gruble over alt man kan gjøre, men heller bare gjøre det.

Ønsker alle mine lesere ein fin dag. Kos dere denne siste dagen før helgen setter inn.

Klem fra Susanne ♡

https:// følg meg gjerne på snap:

EN ENGEL PÅ PUTA ♡

God morgen alle sammen. Det er ein klar og fin høstdag ute. Sola skinner, og gradestokken viser 1 grad. Daniel ligger enda å sover I senga si, og jeg drikker morgenkaffe med venninna mi.

Da jeg skulle legge meg I går kveld, valset jeg inn I mørket på gjesterommet. Jeg så ingenting der inne, men da jeg la meg ned I sengen kjente jeg noe varmt helt innerst ved veggen.

Daniel hadde krøpet inn til meg å lagt seg før meg I min seng. Den gode gutten min. Jeg strøk han forsiktig over håret å spurte varsomt " sover du vennen min? Han svarte " nesten mamma , men du - fant du engelen på puta di ?"

Jeg ble litt forfjamset å spurte hva han mente for jeg hadde ikkje sett noe I det mørke rommet. 

Han hadde lagt en engel på puta mi da han krøp over til mitt rom. Så sa han. " Jeg tenkte du ble gla når du la deg å så en engel der du skulle legge deg mamma. Og så er jeg så veldig gla for du tar meg med på denne turen selvom du har hatt litt mye å tenke på."

Det er rett før jeg tar til tårene når jeg legger hode mitt ned på puta for å sove. Så mye godt som bor i denne lille gutten min. Han er rett og slett full av omtanke og empati for andre mennesker. Han har heldigvis evnen til å vise det også.

Det gjør han ofte.

Jeg kjenner det gjør meg godt å føle varmen fra barnet mitt I senga. Jeg tenker på hvordan eldste gutten har det nå. Hvor han er ikveld, og om han sover trygt og godt I senga si og er like varm og god som jeg og Daniel. Mamma hjerte er I full sving selv om gutten er 24 år.

Han er nok både varm og har det bra. Jeg snur meg rundt I senga mens jeg tenker.

Jeg engster meg ikkje mer for hvor den siste av guttene er. Nå vet jeg jeg hvor han er. Jeg skal aldri lete igjen. Det eneste jeg lurer på er om det ser pent nok ut på grava hans.

Jeg prøver å lukke øynene å tviholde på den gode tanken om hvor god Daniel er med mammaen sin. Det er slike ting som gir meg hverdagsglede. 

Man har alle mye man kan være lei seg for å dyrke det så mye man vil, men man har sannelig veldig mye å være takknemlig for også.

Idag SKAL vi altså til Sølvgruvene på Kongsberg. Og idag skal vi rekke toget!

Jeg gleder meg masse. Og gruer meg masse til togturen inn I fjellet. Men det blir sikkert en ny fin dag I vår lille alternative høstferie.

Daniel sover enda. Jeg skal snart inn å stryke han varsomt over kinnet å si at en ny dag venter på han nå. Engelen han la på puta mi står der. Den står som et symbol på kjærlighet.

Alle må ha ein strålende fin Torsdag. Håper sola skinner hos de fleste, og der den ikkje gjør det, så kan den skinne I hjertet hvis man vil.

Klem Susanne ♡ 

 

 

 

Les mer i arkivet » November 2017 » Oktober 2017 » September 2017
bestemorbartenderogblogger

bestemorbartenderogblogger

43, Arendal

Jeg er en jente som liker å leve livet. Som samtidig liker å reflektere over hvorfor ting er som de er Jeg liker å ligge litt høgt. Men samtidig ikkje ramle så langt at jeg slår meg. ♡ Livet har lært meg mye... Det er slettes ikkje for pyser ....♡ kontakt meg på mail / bella2015sus1974@Gmail.co,

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits