GODT HUN IKKJE FORSTÅR

Da har jeg kommet meg på vei mot Vegårshei. Men når farmor's lille" hjerte " er sjuk, kan jeg ikkje kjøre forbi Tvedestrand.  Så lengtet jeg noe helt vilt nå. Hadde ikkje sett de på lenge.
Hva hadde livet mitt hvert uten dere. Tenk så ufattelig heldig jeg er. At dere er akkurat sånn som dere er. At når alt skulle bli som det blei, så var jeg så heldig at jeg fikk være med dere på veien videre. 



At dere lot meg få være farmor på den måten jeg ønsket meg. Jeg håper jeg var den farmoren som dere hadde tenkt jeg skulle være. 



Det må være litt lek og morro når mi treffes. Det er som terapi for meg. Jeg får så god følelse når jeg er sammen med dere. Er det noe som gir meg ny energi så er det det.

Min kjærlighet til denne lille jenta kan ikkje beskrives med ord, men det er det jo mye som ikkje kan om dagen.



Tenk at denne flotte jenta skulle bli mammaen til mitt lille barnebarn. Jeg kunne ikkje fått det bedre.

Jeg er så stolt av henne. Alt det ho har klart. At hun unner meg så godt. Ho kunne like gjerne latt være. 


 

Er ho ikkje skjønn. Smiler og ler. Ingenting aner hun om alt styret som har stått på. Takk og lov for det. En sorgløs tilværelse.

Akkurat som en liten jente fortjener å ha det. 



Kvelden er kommet. Øynene holder snart på å dette igjen.

Sove godt lille venn. Drøm søtt.

Så sees vi I morgen ♡ 


Klem fra Susanne ♡ 



http://bestemorbartenderogblogger.blogg.no/1490271486_et_pent_sinn.html 

ET ÅPENT SINN

God morgen alle sammen. En ny dag står å venter. Det blei en lang dag I går. Lenger siden jeg har tatt så mye ut av døgnet.

Kroppen føles nesten litt lemster etter to dagen I en veldig aktivitet. Men det er godt å føle at kroppen begynner å virke igjen etter uker som jeg har tilbrakt altfor mye I en seng I stua.

Nå er jeg full fart på vei til et møte kl 10. Jeg skal treffe en som vil dele sin historie, så får vi se hva vi får ut av det. Slike ting er alltid like spennene.

Man treffer mennesker på en litt spesiell måte når man liksom har en plan om å dele ting å snakke sammen før man treffes.

Veldig ofte har jeg opplevd når jeg skal hjem til noen å snakke med noen, så blir det vi egentlig vi skulle snakke om noe helt annet enn det som var meningen. Den historien som jeg trodde jeg kom for å høre, har plutselig snudd om til å bli et helt anna tema. Det aller viktigste for meg er å møte med et åpent sinn.

 Det er det som kansje er min store fordel, at ingenting er eller blir rart. Jeg har opplevd såpass mye, og vært rimelig åpen om det. Slik at uannsett hva de måtte ha på hjertet sitt så tror jeg at sperren for å prate allerede er borte I det jeg dukker opp.

Det er vel det som er litt befriende når man skal snakke om en sak. At ingenting kan bli for dumt. Jeg pleier å si at jeg regner med at de har lest om alt det "vaset"  jeg har vært med på I mitt liv. Så her kan ordet flyte fritt.

Idag er det en lykkelig historie vet jeg, og det gleder jeg meg litt til. For vi må ha noen av de av og til. De historiene som bare får en til å bli gla I hjertet sitt.

 Jeg har hatt et par kjempefine dager I Arendal by nå. Det har vært så oppløftende og godt å endelig få gitt venner å bekjente en god klem. Det har vært litt sånn at jeg har måttet gjøre meg klar til å møte verden der nede på utsiden min trygge å gode lille boble heime på gården.

Og nå har jeg gjort det.

Det er nok veldig mange som har gruet seg til å treffe meg også. Sånn er jo vi mennesker laget. Å treffe en mamma I sorg etter å ha mistet det kjæreste man har, er litt vanskelig for de aller fleste.  Det trenger jeg ikkje å stikke under en stol.

Jeg syns selv det er vanskelig. Jeg har jo opplevd å se andre miste barna sine, og hvordan snakker vi til de etterpå ?

Veldig vanskelig greie. Men en god klem, og et par velmente ord, det holder for meg. Barrieren Arendal by er brutt.

Nå går turen hjem til bygda mi. Hjem å finne skogens ro et par dager. Hjem til de sprekkeferdige sauene som straks skal lamme. Jeg gleder meg til det. Det er en så spesiel tid på året. Nytt liv blir til. Men jeg får litt vondt inni meg når de føder de her dyra. Jeg har jo født noen ganger selv I mitt liv. Det hender jeg puster litt for de mens det står på.

Jaja.

 Det er en tid for alt. Det er en tid for å være sammen med kloke mennesker. Det er tid for å være stille sammen. Leve midt I hverdagens kjas og mas, men alikavel lytte til sorgens rytme. Det er tid for å snakke, sammen igjen og igjen.

Idag er det tid for å pakke bagen min og sette nesa mot de høge fjell og dype daler. Heim te bygda mi som jeg er så gla I.  Noen gode dager med gode venner er over for denne gang. 

Ha en fin dag så lenge.



 

 

Klem fra Susanne ♡ 

MÅLET MITT ER Å FÅ BUDSKAPET UT.

Hei alle sammen. Er det nå jeg skal skrive "beklager at jeg er litt sent ute med blogg innlegget. " Hehe. Ja for jeg er litt treg idag.

Det har vært så ufattelig mye å fordøye de siste døgna etter at bloggen skjøt I været. Det har vært masse gjøre med intervjuer og endel ting som måtte på plass rent praktisk.

Så igår ettermiddag koblet jeg av alt som het nett og telefoner, og lot hode hvile etter en lang dag. Jeg og Besse reiste til Arendal en tur for å feire litt.

Jeg reiste til min tidligere arbeidsplass. Barrique øl og vinstue.  Der har jeg mange av mine beste venner. Det var så godt å bare få være seg selv litt. Bare skravle å kose meg litt.  

Det var så godt for sjela det ♡

Og skikkelig deilig å se alle venner og kjente igjen.

Livet mitt er litt sånn inni en boble. Igår fikk jeg et veldig behov for å fordøye alt. For det ble mye å fordøye følte jeg.

Som jeg har sagt tidligere denne veka, så er dette en litt rar tid av livet mitt å være gla på. Samtidig så føler jeg på en måte at det var en mening med at det skulle skje nå.

At det nesten var litt bestemt en plass I den store sammenhengen. At midt I elendigheten skulle jeg få noe å bli gla for.

Men det er jo meg da. Litt sånn halv overtroisk.

Jeg har fått spørsmål I øst og vest om alt fra design til redigering. Helt topp at folk spør, men en ting er helt sikkert.

Bestemorbloggen forblir som den har vært.

Målet mitt I seg selv er ikkje å ligge på toppen hele tiden, sjøl om det var morro å toppe lista I Norge.

Målet mitt er å få budskapet mitt ut.

Og få satt tabu belagte temaer fram I lyset. At det er greit å ikkje alltid være perfekt. 

Og at det var dette innlegget om en av de viktigste sakene vi har her I landet som tok helt av, gjør meg gla og lei meg på samme tid.

Gla fordi at folk fikk se hvor galt det fremdeles er I dette landet. Men jeg blir også veldig lei meg når jeg leser alle meldingene. Alle kommentarene og alle historiene om hvordan folk har lidd, og fremdeles lider.

Det er her det skal kjempes !

Man trenger ikkje være perfekt ! 

Ta en hundrelapp. Tråkk den ned I søla så den blir krøllete og fæl. Så tar vi opp en helt ny og presset hundrelapp.

De er like mye verdt. Du får akkurat det samme for den I butikken. Sånn er det med mennesker også.

Alle har samme verdi ! 

Jeg er har sovet I Arendal inatt. Hos en god venn av meg. Har blitt disket opp for meg, å behandlet meg så godt som bare det.

Det er så godt å være sammen med en som man kan snakke med alt om. Han forstår at det er en absurd situasjon jeg har havnet I . Og det var så godt å snakke litt. Sånn som jeg har det nå, er det vel ikke så mange som har følt på. 

Det å miste et barn. Jobbe med en helt umennesklig sak mot fengselet der han døde. /Les også.

/https://arendalstidende.no/nyheter/mor-sendte-tre-bekymringsmeldinger-for-sonnen-tok-sitt-eget-liv/

Samtidig som man blir toppblogger I Norge.  Og alt sammen har skjedd på bare sju uker. Jeg kan liksom ikkje spør vennene mine om de har hatt det sånn noen gang.

For det er det jo ingen som har. 

Men det er godt å være her hos en som bryr seg mens jeg flyr mellom intervjuer og folk som vil prate med meg.

Ønsker alle en strålene dag så lenge.



 

Tiden er kort for den som er gla, og lang for den som sørger. Jeg er vel midt I mellom en plass. Klem fra Susanne ♡

TROR DERE MIN SEKK VAR FRI FOR SAULE ?

God morgen alle sammen. En ny dager på vei til å starte. Alle har en sånn cirka plan for dagen sin. Det har jeg også.

Det er mange biter som skal på plass I et lite liv. Et hjem er som en liten bedrift som skal svive rundt hver eneste dag. Alt fra kjøring hit og dit, til klær som må vaskes, og regninger som må betales. Sånn er det for oss alle I større eller mindre grad.

Kommer an på hvordan hvordan vi har valgt å leve livene våre.

Det som jeg har skjønt med årene, er at når jeg ikkje har kontroll på den praktiske biten av livet mitt, så blir den følelsesmessige biten helt uhåndterlig. Jeg kan rett og slett bare glemme å ha det bra. Den dårlige samvittigheten bare raser over meg å stjeler alle mine krefter.

Mitt største ansvar for å virke der ute I verden er å oppdra meg selv. Ja rett og slett ta meg sjøl I nakken. Ikkje fordi jeg ikkje lærte nok om det hjemme. Men fordi jeg vil være et velfungerende menneske som har kontroll på meg selv.

Og med det får jeg sjansen I mye større grad å være der for andre. Det er noe som er viktig meg. Jeg har det godt når jeg vet at de rundt meg har det godt.

Det er sjeldent at alle disse brikkene faller helt på plass samtidig. At alt bare er bra hos alle rundt meg. Livet sjøl står jo på gyngende grunn vær eneste dag.

Ingen vet hva denne dagen bringer. Ikkje morgendagen heller.

 Det har alltid vært sterke ord I livet mitt fra før. Men etter gutten min døde har det blitt så tydelig for meg hvor skjørt et lite liv på jorden er.

Det er nå ting må skje. Ikkje I morgen. Kansje jeg ikkje kan da. Kansje livet har snudd I en helt annen retning .Vi vet jo ikkje. Ingen vet. Ikkje før dagen er over.  

De siste dagene har jeg "småkjeftet " litt på oss foreldre som må snakke mere med barna våre. Heldigvis har de aller fleste hvert enig I det. For alle, og da mener jeg omtrent alle vil jo stort sett det beste for disse små skapningene våres som skal bli fornuftige mennesker en dag.

Vi har et enormt oppdragelses ansvar først og fremst ovenfor oss selv tror jeg.

Ny innsikt og nye tider viser oss stadig at det vi trodde var godt nok, kansje ikkje er det lenger. Det vi for tjue eller tredve år siden var helt sikre på var de rette metodene da, har kansje vist seg å ikkje fungere så bra som vi trodde dengang. Vi er I en konstant utvikling.  

For meg er det største å viktigste punktet I livet mitt hele tiden å prøve hele tiden oppdra meg selv. Til det jeg per idag tror er den beste metoden.

Snakke med meg selv litt hver dag rett og slett. 

Hvordan vil jeg framstå ? Hvilkene menneskelige kvaliteter vil jeg forbindes med ? Hvordan ønsker jeg at andre skal beskrive meg ? Osv. Rett og slett være observant på hvordan jeg funker.

Først da føler jeg at jeg har masse å gi. Masse å bidra med. Først når alle disse tingene er på plass I hode mitt, gjør jeg det best.

Skrivingen min får mye tanker ut på papiret. De siste dagene har jeg tenkt at nå skriver jeg faktisk for ganske mange. Så nå må jeg tenke meg om.

Jeg hadde et lite møte med meg selv igår.  

Oppsummeringen av det møte ble enkelt å greit. Jeg skriver som jeg alltid har gjort. Jeg skriver om det som opptar meg hver dag. Om det jeg syns kan virke urettferdig og vanskelig I dette samfunnet eller familien vår. Jeg skriver om det jeg tror på. 

Den eneste forskjellen er litt flere som leser det nå.

Jeg tror at er man god på å stadig oppdra seg selv litt, blir man bedre rustet til å gi barna en god oppdragelse.

For meg er det første punktet på listen å være snill med andre. Og ha respekt for de rundt meg, uannsett hva de står for. Hvor de kommer fra, eller hvilket miljø de tilhører.



 

Tror dere at jeg gikk fri som barn ?

Nei du. Min sekk var full av saule ganske ofte. Jeg stabla meg opp på beina mang en gang. Det har gjort noe med meg.

At jeg har et så brennene ønske om at alle skal få slippe å ha det sånn. Jeg fikk stablet et liv sånn nogenlunde på beina.

Men det er desverre ikkje alle som greier det etter årevis med mobbing og trusler. 

 Ønsker dere en fin dag sammen. 

Det er rart med lykke dere.

Først når man kan unnvære den. Da kommer den.



 

Klem Susanne ♡ 

https://tracking.adviralmedia.com/click/384/61849/mittnavnesmykke

HELT UTEN FILTER ENKELT OG GREIT

Da har jeg fått vært ute å lufta vettet en tur på skautur med en gjeng herlige damer. Det må til midt oppi alt styret mitt. Skogen gir meg en spesiel god ro.

Jeg er I slags boble. Et slags ingenmannsland føler jeg. Jeg er både trist og lei meg, samtidig som jeg er lykkelig.

Nå har jeg skrevet å skrevet I snart et år. Så skjer dette fatale med sønnen min. Og når alt begynner å bli litt stille, og det virkelige livet kommer på banen igjen. Så tar bloggen min plutselig helt av. Og hele landet leser den.

Jeg vet ikkje om jeg er trist eller gla eller begge deler. Jeg må rett og slett samle tankene mine litt nå.

Det ble mye å fordøye på en gang. 

 Formålet mitt med bloggen har hele tiden vært to ting. Punkt 1. Jeg syns det er godt å skrive. Det har jeg alltid likt.

Punkt 2. Budskapet mitt gjennom hele dette året har vært å få fokus på at uannsett hvordan det tilsynelatende ser ut, så har alle sitt å streve med. Alle har bagasje. At det er faktisk ganske normalt å ha litt trøbbel I livene våre.

At man ikkje er alene om ting.

Jeg har levd et liv. Et liv som slett ikkje har vært etter boka. Noe er jeg skyld I selv, og noe har jeg aldri kunnet velge. Det har gjort noe med meg som menneske.

Store traumer og små vanskeligheter for den sak skyld kan utløse små og store reaksjoner.

Vi lever I et samfunn som er fullt av mennesker som lever med angst og fortvilelse. Som lever et liv som pårørende I nesten uutholdelige situasjoner. Som hver dag må kjempe seg ut av senga. De opplever at livet er så fryktelig tungt. Mennesker som hver dag gruer seg for å gå på jobb eller skole.

Noen opplever det I årevis,  og noen bare I korte perioder. Det er veldig sjeldent at noen bare surfer gjennom livet uten et eneste fall.

Så er det sånn med oss mennesker at det er så godt å snakke med andre I lignende situasjoner. Det er godt å dele erfaringer med det meste et liv har å by på.

Når barna var små, snakket jeg ofte med vennene mine I samme situasjon om amming og såre rumper. Når de ble tenåringer snakket vi om hvordan det var ha viljesterke ungdommer I huset.

Hele tiden gjennom livet så trenger vi noen å identifisere oss med. Noen som har opplevd eller opplever noe av det samme som vi har gjort eller gjør. 

 Det har vært drivkraften min med bloggen hele tiden. At alle har sitt. Og ingenting er så veldig unormalt. Rett og slett en blogg som går både opp og ned. Akkurat som sjøle livet.

En blogg uten filter for hva folk kansje syns er tabu. En blogg om skal enkel å forstå. Skrevet ofte med enkle ord og usminka bildet. Det gir meg en god følelse inni meg.

Det er mange dager som er tunge når jeg begynner å skrive, men så fort jeg er kommer igang, så gjør det noe med meg. Det blir som andre som foreksempel synger eller maler og lignende.  Det blir en god følelse fordi det gir meg noe.

Det å snu noe som er I utgangspunktet kansje var negativt om til noe som på sikt kan bli bra. For meg er sjøle kunsten I det å være lykkelig - at jeg gjør mine gleder enkle. 

Ønsker alle sammen en fin ettermiddag og kveld.



 

Klem fra Susanne ♡ 

https://tracking.adviralmedia.com/click/384/61849/mittnavnesmykke

DET BEVISER BARE HVOR VIKTIG DET ER Å FÅ FRAM I LYSET

God morgen alle sammen. Det er Mandag og en helt ny veke står foran oss. 

Helgen har vært kjempefin. Fylt opp med venner som har kommet innom, og et par utflukter.

Jeg prøver så godt jeg kan å finne på noe som får tiden til å gå på en god måte, men alikavel at vi ikkje skal bli helt utslitt.

Jeg merker at det er veldig lett å fylle dagene opp litt for mye, for å nesten bare få tiden til å gå på et vis. Så her må nok legges inn litt hvile tid innimellom. Kjenner litt på det.

Jeg må passe på at jeg ikkje blir redd for roen. Det er litt skummelt nå I denne sårbare tiden.

Jeg kikker ut av døren når jeg skal slippe pus ut. Et hvitt vinterlandskap åpner seg. Det har snødd. Alt ser så rent og pent ut på utsiden hvis jeg I det hele tatt skal finne noe positivt med å få kong vinter på besøk nå.


 

Det er jo bare litt over to veker til de små lammene begynner å komme. Da skal det jo liksom være vår. Men det får bli som det blir. Gidder ikkje å tenke på været iallefall. Det får man aldri gjort noe med.

Det var gøy å våkne på morran idag å se hvor mange som hadde lest bloggen min. At så mange tok seg tid til å lese om et så viktig tema som mobbing er. Jeg har om ikkje anna fått belyst en av de sakene jeg brenner intenst for til veldig mange mennesker.

Det er nesten ikkje helt virkelig for meg at jeg lå på første plass I Norge idag. Når jeg så bestemorbartenderogblogger helt øverst på alle listene begynte jeg nesten å gråte. At det jeg har skrevet har blitt lest av over 100 000 tusen mennesker er ufattelig. Jeg ble helt totalt satt ut. 

Jeg er så rørt, og samtidig så ufattelig gla.

Gla for at det var akkurat det innlegget som folk ville lese. Et innlegg som har så veldig viktig for meg å skrive.

Da jeg fikk henvendelsen fra denne fortvilte mammaen om jeg kunne ta meg tid til å skrive om mobbing, var jeg ganske preget av tragedien som akkurat hadde slått ned I familien. Jeg var I bunnløs sorg som jeg ikkje ante veien ut av akkurat da. Men jeg lovet henne at når jeg kom til hektene igjen, så skulle jeg se hva jeg fikk til.

For noen dager siden var den dagen kommet. Jeg var kommet meg litt opp. Akkurat nok til å føle for å skrive. 

Ordene ifra denne mammaen hadde klistret seg fast I hode mitt. Javisst var jeg I sorg, men tankene mine gikk stadig til denne lille jenta som hver dag var livredd for å gå på skolen, og en mamma som følte seg oversett av hele systemet.

Jeg satt meg ned og lot pennen ta over. Måtte sjølsagt passe på at alt var så anonymt som mulig, samtidig som historien skulle fram. Det klarte jeg. Det var veldig viktig for meg.

At så mange har tatt seg tid til å lese dette, forteller meg noe om hvor viktig dette temaet er. Mye mye viktigere enn de fleste skjønner tror jeg.

Som jeg har skrevet om flere ganger. Jeg vil stoppe mobbingen. Det har jeg bestemt meg for å gjøre noe mere med det.

 På en eller annen måte skal jeg få til å sette dette så høgt på lista over hvordan man IKKJE har lov å oppføre seg ! 

Jeg vet ikkje helt enda hvordan, men jeg vet jeg skal. 



 

Dagen er straks igang. Gjøremålene venter.

Daniel skal snart vekkes, og gjøre seg klar til en ny skole veke. Idag skal han til pappaen sin. Så jeg blir en uke alene hjemme med pus og 26 sauer.

Ha en god dag alle sammen.

Husk å si til din lille håpefulle at et hyggelig kan gjøre dagen til en venn så mye bedre.

Det skal så veldig lite til innimellom.



 

 Klem fra Susanne ♡ 

 

JEG OVERLEVDE FAKTISK

Det er søndag enda en gang. Det er på en måte blitt en veldig rar dag I veka. Den er blitt helt stille. 7 veker siden du reiste til himmelen gutten min. Jeg tenker at du hadde vært stolt av meg nå.

Det snakka vi om av og til du og jeg. At hvis jeg skulle miste noen av barna mine, visste Jeg ikkje hvordan jeg ville ende opp.

Jeg overlevde faktisk. 

Jeg er her enda. Griper fast I hver eneste dag. Tviholder meg fast I livet.  Klamrer meg fast I de fine øyeblikkene. Og vett dere - Det går an. DET er mulig. Med en vilje av stål og så stri som jeg kan være så går det.

Det er jeg gla for.



 

Og våkne idag å se hvor ufattelig mange som leser og har lest innlegget mitt om mobbing gjør noe med meg. Det forteller meg at det må enda høgere fokus på det. Det er ikkje nok det vi har gjort til nå. Det er ikkje nok før alle små jenter og gutter kan gå på skolen uten å være så redde inni seg.



 

Jeg har fått tilbakemeldinger fra øst og vest. Fra fortvilte foreldre som ikkje aner hva de skal gjøre. Fra barn og ungdommer. Senest I forrige veke var det et sjølmordsforsøk på en skule I landet vårt. Orda som ble sagt hadde vært for vonde å høre. Det gikk HELDIGVIS bra.

Denne gangen.

Som vi alle vet, så drar det ene det andre med seg. Hvist man går på en smell enten det være seg - Skillsmisse eller samlivsbrudd. Tap av noen man elsker osv. Det får alltid ringvirkninger. Alt I livet gir ringvirkninger. 

 Kansje økonomisk eller at man må sjukemelde seg. At man møter den berømte veggen og lignende. Når man opplever noe fælt, så blir livet preget.

Det blir et arr I sjelen. Sånn er det med mobbing I aller høyeste grad. De arrene som mobberene kan sette på et menneske vet man aldri ringvirkningene av. Ikkje før etterpå. Da kan det være for sent.



 

Jeg har hatt en del kontakter i et svært belastet miljø I mange år nå. Kontaktene er brukerne sjøl. Det som har havnet på skråplanet. Jeg har pratet mye med mange av de. Mange av de var bekjente av sønnen min som vanket I miljøet.

Det hendte jeg snakket med disse skjønne unge menneskene. Lånte de en sofa, eller stakk til de et par cheese burgere i ny å nå.

Når jeg spurte disse ungdommene som var forholdsvis nye I miljøet " Hvordan startet det ?" Det svaret jeg fikk da var veldig ofte at de følte de ikkje hadde passet inn.

De ble mobbet på skolen. Ingen ville høre på de. Hverken heime eller på skulen. De følte det sånn. 

Det neste punktet som ofte ble brukt var desverre rus I hjemmet. Mange fler enn vi her ute forstår vokser 2017 opp I hjem med foreldre som ruser seg. Det er ille det !

Poenget mitt her er at det ene drar det andre med seg.  Det å få en skole hverdag uten mobbing og hets MÅ være et av de største og viktigste målene vi må ha !

Det er jo fremtiden vår !

Jeg har skrevet om det meste. Jeg har skrevet om alt fra lebestifter til kunsten å være lykkelig. Hvordan man kan jobbe med seg selv for å oppnå mål. Hva som har funket for meg iallefall.

Jeg har skrevet om mannfolk og forelskelse. Om sommere på en øy I guds frie natur. Om livet som bestemor til ei skjønn liten tulle. Om savn og bunnløs sorg.

Om livets oppturer og nedturer. 

 Men innleggene som omhandler mobbing, det får en oppmerksomhet som er enorm. Derfor må jeg gjøre mer med den saken !

Det har jeg bestemt meg for ♡



 

En ny søndag. Ikkje mange planene idag. Men med to gutter på 12 år som omtrent glemmer seg selv innimellom, så ser det ut som jeg må en tur til Kristiansand.

De lekte og hadde det så morro at badetøyet lå igjen på en lekeplass. Det skjønte de først når vi kom til Vegårshei. He he.. barn er barn.

Jeg kan velge å bli sur, eller ta det som en tur.

Jeg må faktisk le litt au. Men en strålende fin dag I Aquarama ble det. Alle var mi enige om at vi hadde hatt en knall koselig tur.



 

 

Ha en fin søndag alle sammen. Bruk den til det som er viktig for deg. Da får man det så godt inni seg etterpå. 



 

 

Klem fra Susanne ♡ 

ALT HAR BLITT SÅ STILLE

God morgen alle sammen. En ny dag står rein og ubrukt. Vi skal til Kristiansand. Jeg gleder meg til det.

Jeg har fått både sove og spist godt de siste par dagene. Alt hjelper når Daniel er her. Det er absolutt tyngst når jeg er helt alene. Men det er jeg ikkje idag ♡ 

Jeg sitter å ser meg rundt I stua. Alle bildene av gutten min er borte. Alle de små tingene fra han var liten også. Jeg har bytta plassen hans ut med Isabell.



 

Der som dåpsramme og bildet hans hang, henger nå bilde av den lille jenta hans. Der som skoa dem sine står, er hennes sko nå.

Jeg er sikkert rar. Det er sikkert ikkje normalt. Jeg er ikkje normal heller. Men jeg klarer ikkje å ha bildene oppe. Det gjør alt for vondt.

Det er ikkje sikkert det blir sånn for alltid, men sånn er det nå. Det er nok min måte å takle sorgen på.



 

Jeg har enda ikkje greid å reise til grava hans. Jeg syns korset med navnet hans på er,så fryktelig ekkelt. Daniel spurte meg I går, om vi ikkje snart kan ned å sette på et lys. Jeg sa at vi får ta det etterhvert.

 Han roet seg med det.

Jeg holder ikkje ut, tenke på at han ligger der under jorda. Min levende gode varme gutt. Han som jeg måtte klø på ryggen til ha sovnet. Som lå på sofaen for bare noen veker siden og lo og koset seg.

At den samme gutten nå ligger på en kirkegård er for meg en helt umulig tanke.



 

Jeg har begravd mange I mitt liv. Alt fra venner, til min kjære mor og far. Det har gjort fryktelig vondt. Men at min sprell levende unge er der, det er for tungt og vondt og takle enda.

Jeg driver å måtte vende meg til at bilder og videoer stadig dukker opp når jeg blar gjennom Facebook.  Det må jeg tåle. Men enda så skroller jeg kjapt over. Det svir så veldig å se han I levende live. Når jeg vet han ikkje er det lenger.

Men det er for tiden sånn livet er. Det skal jo ikkje være sånn for alltid. Håper jeg ♡

Samtidig så må jeg ta meg selv I litt "sjølpining " vil jeg kalle det. Jeg ser stadig på et program for tiden som handler om folk som har satt I fengslet. Som har fått et nytt liv etterpå. Som har stablet et meningsfylt liv på beina når de slapp ut.

Så blir jeg så gla på de sine vegne. Og etterpå så griner jeg litt for at det ikkje gikk sånn for gutten min. Det var jo planen.

 Den aller siste planen vi la.

At ting ville ordne seg når han kom inn nå. Han ville ta imot hjelpen han kunne få der inne, slik at han fikk en ny start når han kom ut. Jeg får aldri svar på hvordan det ville ha gått. Jeg må ikkje plage meg selv med tankene heller.

Men jeg husker tankene hans på hvordan ting skulle bli. Han ville så gjerne få et godt liv. Det er en god tanke at du tenkte sånn før du ble satt inn. Bare så inderlig trist at livet ditt ble så grusomt på innsiden av murene.



 

Jeg savner han hver dag. Alt har vært så veldig stille. Jeg har så mye ekstra tid.  Jeg er ikkje ute å kjører natt og dag lenger. Jeg lever et nesten normalt liv igjen.

Men prisen å betale for det er høg. Jeg må savne han for resten av mitt liv.

Noen ganger tenker jeg at jeg heller ville hatt det sånn det var på slutten. Men det blir en ego tanke. Han hadde det ikkje godt. Det var ikkje et verdig liv.



 

Tårer er hjelpere når tap tipper livet ut av balanse.

Tårer er hjelpere. De balanserer livsnerven.

Tårer forløser og helbreder.

Tiden går.

Livet blir aldri som det var. Men det er forsatt liv. Et liv jeg setter pris på at er her på en helt ny måte.

Hver morgen når jeg våkner leser jeg de samme ordene. Jeg har hengt de opp rett over senga, slik at det er det første jeg ser når jeg åpner øynene mine. 

Der står det " IDAG SKAL JEG NYTE DE VAKRE TINGENE I LIVET MITT."



 

Når jeg hører pusten til Daniel I senga si. Når jeg stryker han over ryggen, og kjenner at han er god og varm. Da får jeg en innvendig ro og glede inni meg.

Jeg er tross alt heldig midt I sorgen. Jeg har en god gutt som smiler bredt til meg hver dag han våkner.


 

Må alle der ute ha en fantastisk dag. Vær gla for det dere har.

Nyt denne fine lørdagen.



 

God klem fra Susanne ♡ 

 

 

" MI FORTJENER Å KOSE OSS LITT EKSTRA OM DAGEN MAMMA "

Fredags kveld i stua heime på heia. Norske talenter suser og går på tv. Vi har drasset dyner og puter inn I stua for å kose oss litt ekstra. Ser omtrent ut som om vi er på hyttetur.

Jeg og Daniel har vært å handlet inn litt  mat og godis til helgen.

 Da jeg kommer ut I bilen har han en pose I handa si. Han gir den til meg å sier " Takk for at vi kunne reise til badeland I morgen. Jeg ble kjempe gla. "  Jeg svarer at jeg gleder meg jeg også. Det blir godt med litt varmt vann på kroppen.

Jeg pakker opp gaven han har kjøpt.

 Hjertet mitt smelter ♡ 



Han har klart å kjøpe en bukett med roser til meg uten at jeg har skjønt det. Han legger til at han valgte den fineste fargen de hadde.

Jeg blir så utrolig rørt av den gutten. Ikkje alle gutter på tolv år tenker sånn. Han hadde handla inn masse stasj for å lage en dessert til kvelden.

( kjøkkenet kan jeg vaske I morgen tidlig.) Når han kommer å serverer meg blir hele kvelden komplett 😊 

Jeg er veldig takknemlig for å ha en så god gutt. 

Mens vi spiser desserten Daniel har lagtet, sier han fra saccosekken som er overfylt med dyner. "Mi fortjener litt ekstra kos om dagen mamma ♡ Syns ikkje du ?  



Jo det syns jeg asolutt svarer jeg  ♡

Nå er det natta her. I morgen skal vi til Aquarama I Kristiansand.  Daniel skal ha med en kompis, og mor skal nyte varme basseng og boble bad. Jeg gleder meg. 

Natta alle sammen. Min fredag har vært veldig koselig.

Håper din har vært det samme ♡

klem fra Susanne. 



 




 

NÅ MÅ VI FORELDRE SKJERPE OSS LITT !

En liten jente går til skolen. Sekken er nesten ny. Den ble kjøpt I fjor sommer. Den bærer preg av å ha vært med henne hver dag I nesten et helt skoleår. På den samme tiden I fjor sommer, gledet hun seg så innmari til å begynne på den store skolen litt lenger bort I bygda.

Hun var full av forventning til nye venner, lære å skrive, friminuttene sammen med de andre. Tankene om at dette skulle bli hennes værste år hadde ikkje streifet hode hennes.




 

Det er en liten forskjell på denne skolesekken. Sekken har vært litt mer I saulepyttene enn de andre sine sekker. Hode hennes er litt mer fylt av redsel nå, enn på samme tiden I fjor.

Tenk at det var sånn å gå på skolen !

Hun hadde fått fine nye klær av mamma. Hun syns de var kjempefine. Helt til hun kom inn I skolegården. Der hele hurven av den spydige jente gjengen nærmest kastet I trynet på henne

" Har du vært på loppemarked igjen nå ?" Hun svarte ikkje, men gikk rett forbi.

Det vil si helt til hun snublet noe. Det var en av guttene som hadde passet på å spenne bein på henne selvfølgelig. For etterpå å le høyt med de andre når hun kavet seg opp igjen.



 

Timen var straks igang. Endelig. Tre kvarter med fred. Det eneste som kunne skje var at noen kastet et viskelær eller lign I bakhue hennes. Men det gjorde ikkje så mye. Hun merket det nesten ikkje lenger.

Hun var bare gla for å kunne sitte på samme stolen gjennom skoletimen. Det som I fjor hun hadde gledet seg så veldig til. Var blitt hennes største mareritt.



 

 Det aller værste med denne historien er at den er tatt utfra virkeligheten. Fra forrige veke.



 

Det er en fortvilet mamma som har spurt om jeg kan skrive litt om temaet mobbing.

Det finnes kampanjer. BRY DEG. Det finnes mobbefrie soner osv.... Jeg føler at skolen er flinke til å snakke med elevene sine om dette. Men det trengs enda mer ! 



 

Men hva med oss foreldre da ?

Det er jo vi som skal oppdra barna våre til å bli skikkelige mennesker som skal behandle alle rundt oss med respekt. Vet vi egentlig om barnet vårt er en mobber ? Eller ikkje er noe grei med andre ? Tror vi for godt om våre egne ? 

Det skjer jo hver dag dette her. Det har ikkje stoppet. Det er ikkje noe som bare skjedde før. Det skjer hver dag på alle skoler I hele Norges land.

Alle vanlige oppegående mennesker vet hva dette kan gjøre med folk.

DET kan ødelegge et helt liv.



 

Vi foreldre har et STORT ansvar for å snakke med barna våre. Heller for mye enn for lite ! 

Her nytter det ikkje å skylde på alt det vi har å gjøre. At vi er I tidsklemma.  At hytta skulle hatt et nytt malingstrøk,  eller båten som burde vært sjøsatt. Her gjelder det ikkje å dyrke perfeksjonisme . 

Her må ALLE som har barn sette av god tid til å prate med hver enkelt unge. På en måte slik at barnet forstår det.

Det hjelper ikkje å stå å kutte grønnsaker til middag mens man tar bilder til istagram og sier I en bisetning til ungene våre at vi må være snille med andre.



 

Det holder ikkje. Det er ikkje nok ! 

Vi må ta hvert enkelt barn foran oss å forklare på den måten hver og en forstår det best. Gjerne speile situasjonen for de.

"Tenk om din sekk lå I søledammen, eller ingen sa hei til deg når du kom om morgenen." Hvordan ville du følt det ? 

Jeg mener at så lenge så mange barn går på Norske skoler hver dag med klump I magen. Har vi som foreldre enda mere jobb igjen og gjøre.

Starte veldig tidlig med hvor viktig det er at vi er så forskjellige alle sammen. At alle trengs på sin måte.

At gjenger og klikker I skolegården som holder folk på utsiden ikkje er tøft.

Det er stygt. Det er skikkelig dårlig gjort.



 

Vi kan ikkje tåle at dette skjer rett og slett. Vi legger mye ansvar på skolen og lærerene idag. Men god gammeldags folkeskikk har vi som foreldre enda både tid og mulighet til å lære disse skjønne små håpefulle som en dag skal bli fornuftige mennesker.

Tydeligvis enda mer enn det vi gjør ! 

Så skal vi heller ikkje glemme at de lærer mest av foreldrene sine.

Min mor sa alltid. " Små gryter har også ører." Så tenk over hvordan man prater om andre hjemme. Prater man om den teite naboen rundt middagsbordet så alle hører det ?

I så fall så er ikkje det akkurat så veldig oppbyggende for små barn å høre på.  De lærer bare at det er helt greit å snakke stygt om andre.



 

Vi har en stor og viktig oppgave å lære ungene våre I fremtiden.  

Ikkje gjør noe med andre som du ikkje vil at andre skal gjøre med deg !

Noen tanker om hvor rå og tøff skolehverdagen kan være .



 

Susanne ♡

https://tracking.adviralmedia.com/click/515/61849/glitter

 

 

 

ET LITT ANNERLEDES INNLEGG OM HÅP. HELDIGVIS !

 En heilt  ny dag står ubrukt foran meg. Ja foran oss alle sammen.

Det ser ut som solen skal skinne idag. Det ser ut til å bli en fin dag. Iallefall værmessig. Det gjør noe med meg når sola skinner.

Jeg har fått sove I hele natt. Kan ikkje huske sist faktisk.

 Igår var jeg ute og la litt ny jord I pottene på utsiden. Klar til å plante noen blomster til påske. Jeg var plutselig blitt opptatt av å ha det litt fint på utsiden nå som snøen begynner å forsvinne. Det må se litt fint ut til lamminga er igang.



 

For noen veker siden så trodde jeg at jeg aldri skulle ønske meg en ny vår. At jeg aldri ville bli gla for å se sola skinne igjen. At jeg aldri igjen skulle gidde å plante en blomst på nytt. Det virket så ubetydelig da.

Plante noe som skulle spire å gro liksom. Nytt liv ? Aldri I livet tenkte jeg.



 

Men så går vekene. Så kommer disse små streifer fram av håp og vilje til å se et liv etterpå. Det er ikkje mye. Det er ikkje veldig ofte, Men jeg klamrer meg fast til det når jeg merker de kommer. Klamrer meg fast til livet her på jorda.



 

Livet er en kamp fra tilblivelse mellom lys og mørke. Mellom glede og fortvilelse. Ikkje bare for meg. Sånn er det for alle.

Men så klynger vi oss fast til håpet der vi daglig slåss. Håpet er sjøle drivkraften bak våre bestrebelser helt fra morgenen til kvelden.



 

Håper er en lykke som er skjenket oss som et edelt smykke. Å holde håpet levende er like viktig som at våren er livgivende.

Greier vårt mismot å utslette tanken på at alt håp var ute ? Skulle vi lide nederlag. Så la oss håpe på en bedre morgen dag.  

Så lenge vi er her på jorda så er det håp. Noe av det viktigste vi har oss.



 

Tell gjennom I løp av en dag hvor mange ganger du sier til deg selv. "Jeg håper det." Det er ikkje få når man begynner å telle.

Det å håpe at livet skal gå bedre etterhvert. Håpe at jeg får de svarene jeg ønsker. Håpe at det blir en fin sommer. Håpe at venninna mi blir frisk av kreften. Det finnes en ting som ikkje et eneste menneske kan ta fra oss.

Nemlig håpet. Det får ingen gjort noe med ♡

Nå skal jeg snart inn å våkne Daniel. Jeg håper han har sovet godt inatt.



 

Nå skal jeg snart på jobb noen timer. Jeg håper jeg får en god dag på jobb.



 

Jeg håper at alle dere der ute. Mine kjære trofaste lesere. Alle mine venner. Alle som bare sveiper innom bloggen akkurat idag.

Jeg håper at akkurat du får en fin dag. For å håpe gir grunnlag for liv. Det gir grunnlag for glede og optimisme.

 Ha en fin Fredag alle sammen.



 

God klem fra Susanne ♡ 

DET SKAL SÅ LITE TIL FOR AV OG TIL

Livet går sin skjeve gang her på bruket.

Har vært skikkelig husmor idag. Får en så god følelse inni meg når jeg klarer å glede Daniel om dagen. 

Han elsker vafler.  Og for meg som er livredd for å kaste mat, så fikk jeg brukt opp det meste som holdt på å gå ut på dato.

Da jeg hørte firehjulingenen kom kjørende fra busstoppet, smeller døra opp. Ååååå.  Har du laga vafler mamma. Du er snill du. Jeg ser han blir gla I ansiktet. At han tenker at endelig er mamma bak kjøkkenbenken igjen. 



For her i huset går alt litt I motsatt rekkefølge om dagen.

Først spiser vi vafler, så tar mi kjøttsuppe. Altså middag til kvelds.

I mellomtiden tar jeg og Daniel en svipptur på firehjulingenen.  Det var godt å få lufta seg litt.



Alt jeg hadde av mel var au begynt å bli noe gammelt. Så da slo vi til å baka to fine brød samme slengen. Så kan han få nybakt brød med seg på skulen I morgen.

Det er de små tingene som teller om dagen. 





 Så nå skal vi kose oss med litt tv titting, og planlegge hva vi skal finne på I helgen. Det er nok av muligheter, bare vi er litt kreative. Og det mangler som regel ikkje på det når vi to er sammen heldigvis. 

Han er så god den gutten.

Vi var på butikken en svipptur. Pus var tom for mat, så vi var helt nødt. Jeg traff noen kjente som man nesten alltid gjør på en liten plass.

Da vi gikk ut  på vei vei til bilen, seier han. " Jeg skjønner du blir sliten mamma. Alle vil liksom prate om at sønnen din er død. Men jeg syns du er så flink. Du lar ikkje være å gå noen plass selvom det kansje er litt dumt innimellom. "

 Jeg tar han godt I armen, og svarer jeg syns du er god jeg Daniel, som holder humøret oppe så godt du kan.

For det gjør han. Han prøver å glede meg så godt han kan om dagen. Blir helt rørt innimellom.

 Så går vi der da. Ut av butikken med kattematen vår. Og noe godt å drikke til kvelden.

Vi er begge to godt fornøyd både med dagen og hverandre .


Ha en fin kveld alle sammen.

God klem fra Susanne ♡ 

 

JEG BLIR MER OG MER MISTENKELIG !

Det ble en lang dag igår. Jeg fikk masse tilbakemeldinger og mail og svare på. De fleste med en normalt tenkende hode forstår saken.

Det er selvsagt delte meninger om hvordan jeg bør gå fram, men det hadde jeg regnet med. Fellesnevneren er at alle skjønner at man vil ha et svar.

Måten de går fram på her I Arendal fengsel er så arrogant og ekkel at jeg får klump I magen av å tenke på det. Totalt ansvarsfraskrivelse. 

Noen av de henvendelsene jeg fikk var faktisk fra andre fengsel rundt om I Norge. Om hvordan de praktiserer lignende saker hvis slikt skjer innenfor murene.

Det blir sett på som den største selvfølge at de nærmeste skal få komme når ting ha roet seg. De som ønsker skal få se hvor han/ hun budde, og hvor det skjedde. De får også et tilbud om å snakke med de som var på jobb under hendelsen.

De understreker at dette er jo et soleklart ledd I behandlingen for pårørende etter en så dramatisk hendelse.

Det er godt og vondt på samme tid. Å vite at det er helt andre prosedyrer rundt om I landet. Jeg fikk også en melding fra en som har jobbet I fengslet. Vedkommende sa at du må IKKE møte opp der alene. Ta med deg eventuelt fagfolk så du ikkje er alene.

Denne saken begynner å ligne på noe som slettes ikkje er innafor lenger. Jeg er gla for saken kom fram I media. Slik at folk kan se hvordan man blir behandlet når man bare er en " mamma som har mistet et barn " I Arendal fengsel.

 Det de bidrar med å gjøre nå er rett og slett å forlenge min " helbredelsestid". Jeg må kjempe en kamp med et fengsel som har gått I vranglås. Istendenfor for å la meg for sørge I fred.

Det beste argumentet de har er at de som var på jobb er preget av hendelsen. Men de jobber nå engang der. Samtidig  så forstår jeg at det var tøft for de også når det skjedde. Jeg sitter her og blir henvist gang på gang til fengselspresten. Han er en flott mann. Han har stilt opp så godt han kan, men han var ikkje I fengslet når dette skjedde.

Det de egentlig gjør nå er å mistenkeliggjøre saken enda mer om hvordan dette kunne skje. Hva faen er problemet der oppe . Hva er det de er redde for ?

Andre innsatte har kontaktet meg med full forståelse at jeg trenger å vite. Andre fengsler i Norge har kontaktet meg om at de ikkje skjønner dette.

Politikere har kontaktet meg og sagt at dette her går ikkje an. Men de der oppe gir ikkje lyd fra seg. De sitter å holder på sitt.

Er det rart jeg blir mistenkelig. De sitter å hevder at sønnen min var helt frisk, og de har ingenting å skjule, men de kan ikkje prate med meg. Hvis alt er så bra der oppe, så lukk opp dørene da ! 

Nå starter veien videre etter at pressen har skrevet om det. Den har jeg tenkt å gå. For jeg gir meg ikkje så lett.

Og hvist de tror at dette snart er glemt , så må de tro om igjen. Så kan de sitte der I sine arrogante stillinger så mye de vil.

Jeg må også få sagt at det ikkje er alle som jobber I fengselet som er enig denne avgjørelsen. Bare så jeg ikkje skyver ikkje alle under samme kam.

Og når folk som jobber I andre fengsel rundt I Norges land, så bare rister I på hode.  Hvorfor skal det være sånn her ?

Jeg lærte som liten jente at komunisere med andre var en viktig del av tilværelsen. At uten å prate ut om tingene kunne det fort bli vanskelig.

At en slik plass som fengselet velger denne metoden aner jeg ikkje. 

 At de mener at min sjanse er forspilt.... Fordi jeg ikkje rakk å komme meg dit før han var gravlagt.

 Det gjør meg bare enda mer mistenkelig om hva som egentlig skjedde der oppe. 



Jeg kjenter på at jeg er trist og trøtt. Jeg har kjent på det en stund nå. Begynt å lære å leve med det.

Jeg har kjent på at jeg er ufattelig  oppgitt. Samtidig så kjenner jeg at jeg ikkje har tenkt å gi opp.

De to tankene samtidig gir meg livskrefter. Det trenger jeg sårt.

Ha en fin Torsdag alle sammen.

Klem fra Susanne ♡ 

JEG SVEVER MELLOM TO LIV

Jeg legger meg til å sove som jeg skal - Men jeg sover ikkje.

Jeg vasker huset mitt - men bare fordi jeg må.

Jeg går på jobben min - Fordi noen trenger meg.

Jeg er mamma - Det er ikkje så lett om dagen, men gleden og kjærligheten er heldigvis så stor.

Jeg prøver fremdeles hver dag å tenke "hadde jeg likt at noen sa eller gjorde sånn eller slik ? " - Men det hender jeg sprekker. Jeg får det ikkje til hele tiden.

Jeg har mange kamper å kjempe - Men jeg må velge hva som er viktig for meg.

Jeg har en høy grense for å tåle - men urettferdighet kan jeg ikkje utstå.



Idag får jeg besøk fra kirken. De ringte I går og lurte på om de kunne komme innom med en liten hilsen til meg.

En oppmerksomhet som forteller meg at noen tenker på meg. Ja for noen har jo tenkt tanken at det burde vi gjøre. Så er det alltid artig å treffe andre folk som man kansje ellers ikkje hadde truffet.

Jeg får koke litt kaffe. Det blir sikkert hyggelig ♡  Det er alltid godt å vite at noen bryr seg. At noen forstår at livet ikkje er så enkelt om dagen, som kan se det I et annet perspektiv.



 

Jeg er inni en slags mellom fase. Nesten litt fanget føler jeg. Noen oppfører seg som om ingenting har skjedd, og livet går videre akkurat som før. Noen er like skarpe I tungene som om ingenting hadde skjedd.

Noen er så varsomme og omtenksomme at de nesten ikkje vet hva de skal si eller gjøre. Så forskjellige vi er. 

Det har gått sånn cirka passe med tid nå.

Jeg ikkje bare er I sorgens landskap, og akkurat ikkje god nok til å prestere fullt ut. En balanse gang mellom to liv. 



Idag kommer saken I avisa. Arendals Tidene har skrevet et stykke om hvordan det føles og ikkje bli hørt.

Jeg er godt fornøyd med reportasjen. Ho er så god ho som har skrevet saken min. For meg er dette en veldig viktig sak, så det var viktig å få den ut akkurat sånn jeg føler det.

Jeg anser meg selv for å være en som prøver å ha rimelig god forståelse for hvorfor og hvordan folk reagerer på forskjellige ting. Jeg prøver alltid å finne en slags "unnskyldning" for hvordan mennesker gjør som de gjør, og sier det de sier.

I denne saken sliter jeg. Det de mener er at de som jobber der blir veldig berørt når slikt skjer. Det forstår jeg. Men jeg klarer ikkje å forstå at det ikkje finnes en liten time til en liten prat. Det gjør meg vondt at det ikkje blir forstått på dette.

På det stedet der alt skjedde. Der hele vårt liv ble forandret på noen få øyeblikk. Jeg klarer bare ikkje å forstå problemet denne gangen.

Det burde ikkje vært en sak engang. Det burde vel vært en selvfølge. 

Noen tanker om dagen idag.

Klem fra Susanne ♡ 

 

 

I VIRKELIGHETEN ER DET ANNERLEDES

Jeg har kommet meg hit idag. På en måte rauset litt gjennom dagen. Bare latt alt som står I boka mi av hva jeg skal gjøre skje. Satt på autopiloten på morran. Har klart å vært på jobb noen timer. Og her sitter jeg.

En dag igjen før Daniel kommer.

Jeg har lurt på å komme meg bort på trenings senteret. Det har jeg tenkt I mange dager. Få brukt kroppen litt skikkelig snart. Det kjenner jeg hadde vært godt. Jeg må få fyllt opp igjen litt på energi lageret mitt I kroppen.

Jeg har brukt alt for mye en stund. Alt er borte. Reserve lageret er tomt. Jeg har alltid vært nøye på å fylle opp lageret mitt med ekstra krefter gjennom livet mitt.

Sikkert fordi jeg ofte har tenkt at jeg trenger det. I en slags beredskap I tilfelle noe skulle komme på. Det har jeg hatt veldig mye igjen for.

Før trodde jeg at et godt liv nærmest var en fødselsgave, etterfulgt av diverse frynsegoder som god lønn, god helse, et trivelig arbeid og et harmonisk familieliv. Det kan forenkle endel ting, men for meg er virkeligheten  annerledes.

Det har jeg skjønt. Det er ikkje synonymt med et godt og energisk liv i det hele tatt. 

Livet mitt er et direkte resultat av min energi. Den er for meg en forbruksvare.

Hver eneste dag skaper jeg selv denne energien som gjør at jeg skal ha et godt liv.

Med årene har jeg skjønt mer og mer om hva som forsyner meg, og hva som tapper meg.  Mange ting som jeg før syns var kjedelig, har blitt enklere med årene.

Jeg er blitt mer avslappet heldigvis. Jeg var ikkje så opptatt av søvn, avkobling og hvile. Jeg syns det var vanskeligere å sette grenser for meg selv.

Jeg syntes det var fryktelig vanskelig å si nei til ting I frykt for å bli mislikt. Jeg gikk ofte på akkord med meg selv bare for jeg trodde at veien til målet var kortere da. 

Jeg har blitt ganske god med årene til å sortere ut hva som er viktig egentlig. Og hva som ikkje er fullt så viktig. Nå bryr det meg midt i panna om noen ler av meg. Før ble jeg lei meg når folk lo av meg fordi jeg innimellom skrudde av nyhetene for å skjerme meg selv.

Nå ser jeg klart og tydelig hvor energien ofte lekker ut. Hvor jeg fort kan tømmes,  uten å være klar over det før etterpå.

Det jeg er mest redd for av alt, er å treffe på "energityvene."

De som plutselig kan snike seg inn på meg I forkledning. Noen mennesker har en livstil  som går ut på å bruke andre for å få avbalansert seg selv.

De er mestre til å få andre til å føle seg dumme, svake, usikre og skyldige. Slik får de lettet seg for sine egne problemer eller negative mønstre for en stund.

De er jeg skikkelig redd for å treffe på. 

Jeg har truffet noen gjennom livet mitt. De formelig suger energien ut av meg, så sitter jeg helt tom igjen. 

Jeg har skjønt at jeg selv var dum nok til å tillate det. Eller dum og dum - Jeg visste iallefall ikkje bedre da.

Jeg følte meg brukt fordi jeg samarbeidet - eller jattet med på en måte. Det var kansje noe I min natur som de hadde behov for.

Det skjer ofte helt umerkelig. Det var først etterpå jeg la merke hvor sliten jeg var. Og hvor tom jeg var for krefter. Jeg har heldigvis lært meg litt og litt å kjenne lusa på gangen. Jeg har lært meg å holde avstand til slike folk så fort jeg oppdager det. 

Jeg har prøvd å unngå de helt. Jeg har stoppet all tilløp til manipulering med klar beskjed om at dette vil jeg ikkje høre på. "Dette angår ikkje meg. Jeg har blitt strengere og strenger på akkurat det. Jeg trenger ikkje finne meg I det. 

Det mange ting jeg ikkje har mestret I livet mitt. Men jeg har prøvd å lære av mine feil. Så sånn sett er det greit nok å ha gått på noen smeller. Så blir jeg iallefall bedre på ting etterhvert. 

Det er ikkje alle ting jeg lærer av heller. Sånn er jo livet. 

Men en ting som er veldig hellig for meg,  og som betyr masse, er og ha nok energi til å takle hverdagen min. Både I medgang og motgang.

Er man totalt utslitt eller på felgen, er det ikkje mye man mestrer.

Så I mitt liv er det ikkje plass til en eneste energi tyv mer.
Jeg trenger nemlig kreftene selv. 



Ønsker alle en koselig mandagskveld der ute.

Klem fra Susanne ♡ 

DET BLIR FAKTISK LITT VITTIG AV OG TIL !

Det er litt mye styr med meg om dagen. Farter rundt som en gammel fante kjerring fra den ene plassen til den andre.

Etter en helg med mye latter og glede på tross av alt ♡

Men når jeg står på parkeringsplassen kl 8 om morran med en gammel dukkevogn full av dukker som er godt pakket inn. De har pledd og gode greier.



Jeg ser naboen tenker at " Jeg burde vel hilse. " Først da ser jeg galskapen og humoren I det hele.

Jeg hadde ikkje akkurat et lite lass med stasj med meg på veien der jeg kom trillende med dukkevogn og sekk på ryggen.

Det er et lite stykke å gå til bilen kan du si. Så jeg skjønner at folk kansje stussa litt der jeg kom trillene I sid kåpe langs veien med dukkene på tur.

Saken var ganske enkelt at jeg skulle ha med den gamle dukkevogna hjem til barnebarnet mitt.



Ikkje nok med det, men tror du ikkje Besse hadde klart å legge to gullerøtter oppi, så jeg skulle få I meg litt vitaminer til frokost.

Det var sikkert et syn for guder.

Jeg måtte le godt for meg selv da jeg hadde fått pakket alt inn I bilen.

Hva måtte folk tro om meg. Kansje de tenkte at nå : " Nå har garantert det rablet helt for Susanne." Det så iallefall sånn ut .



Det har ikkje rablet heilt enda kan jeg forsikre dere om. Det hender bare at jeg gjør ting først, så tenker jeg etterpå.

Det er en av mine største svakheter, eller kansje også en styrke innimellom.  Jeg fikk meg iallefall en god latter. Og flere med meg.

Hverdags gløtt fra Susanne sitt liv ♡ 

IKKJE NOE SKAL FÅ ANLEDNING TIL Å HERSJE MED MEG

God morgen alle sammen. Her starter jeg tidlig idag. Det "vanlige livet" har begynt og jeg må virke nå. Møte på skulen med lillegutt.

Ja altså han som skal på ungdomskulen til høsten. Han som er minst iallefall. ( hjelp. Hvor tok alle de årene veien ?)

Kaffen har begynt og skli gjennom systemet. Dagen er I gang.

Om det bare kunne være så enkelt og vri negative tanker ut av hode mitt. Like lett som å vrenge av seg et utslitt klesplagg liksom. 

Jeg sier til meg selv at jeg vil ha en god dag. Jeg har bestemt meg for det. Jeg har samlet masse ekstra krefter I helgen. Ladet opp god energi. Så alle forutsetninger er til stede.

Veldig ofte er det mine utallige " Trossetninger" som bestemmer dagen for meg. De blir veldig ofte aktivisert når følelsen av avmakt kommer.  

Er det noen som kjenner seg igjen ? F.eks

" JEG STREKKER IKKJE TIL."

"MENN ER BARE NOEN DRITT SEKKER ."  

"JEG GREIER ALDRI Å GJENNOMFØRE DET JEG HAR PLANLAGT."

"INGEN ER INTERESSERT I HØRE PÅ MEG."

"JEG ER BLITT FEIT OG STYGG NÅ ."

Osv...

Alle disse setningene som på enn merkelig måte gir meg rett til å syns veldig synd på meg selv. Noen av setningene kjenner jeg godt. Altfor godt. Noen av de er mer anonyme.  

De dukker mest opp når uventede situasjoner oppstår. Og spesielt når jeg blir utsatt for noe ubehagelig. Sånne setninger som kverner I hode, har enorm stor makt. Man tror det til slutt. Ja hvis man ikkje er bevisst på de da.

De kan virkelig hersje med oss. Jeg har bestemt meg for og ikkje bli hersjet med idag.

Jeg har planer om en god start på veka. En god veke rett og slett.

Jeg trosser det meste inni meg som skriker og hyler at " huff jeg har det så vont."Jeg reiser meg. Går på med friskt mot inn i en ny dag. 

Det gikk idag. Da går det kansje I morgen også.

Jeg er klar for og ut I verden og gripe dagen. 

Ha en fin dag alle sammen. Tenk et par positive tanker, og gi et par ekstra smil.

Så blir dagen ekstra fin. Mandags klem fra Susanne. 

 




 

                                             

EN SØNDAGSTUR

En vandring I mitt barndomsparadis. Den gangen det meste var sorgløs og man trodde sommeren varte evig. 



Det gamle treet på holmen som stod I full blomst hver 17 mai. Da visste jeg at våren var kommet, og livet på sjøen var snart igang.



De gamle vinduene som var så fine. Jeg kan huske at jeg nesten var litt misunnelig på de.

Nå er de rustne og falleferdige. Men utsikten ut mot havet er helt lik.

Det gamle ankerfeste er også rustet. Det har holdt mangt en skute til kai gjennom tiden. Nå er står det der bare som et minne om alt det som var engang. 
 



Den gamle døra som en gang var nymalt og hvit. Den som jeg løp inn gjennom for å få en nystekt vaffel.

En flint stein ligger på plenen. Den ser ut som et hjerte. De samme stenene som jeg dengang trodde var store skatter på jord.

Jeg trodde de var verdifulle og engang ville gjøre meg rik.



Den stemningen som jeg føler har en trolldom over seg. Som jeg bare kan oppleve her hjemme I min bardomsdal.

Jeg ser opp mot himmelen. Kan du se meg tro ? Sist jeg var her var du og jeg sammen på tokt.  Vi lette etter gamle skatter sånn som bare du og jeg kunne.



Jeg går alene idag. På en ny ferd. En oppdagelsesferd slik at sårene I sjela ikkje skal svi så mye.

Fylle opp sansene mine med nye inntrykk.

Krokkusen har trengt seg gjennom snøen. Den forteller meg at det er nytt liv på gang. At det kommer en ny vår. At snart er det fullt av båter I sundet igjen.

 Forbi det gamle treet som jeg alltid måtte ta på da vi var på vei fra butikken. Jeg kan aldri huske vi hadde dårlig tid. 





En stille vandring der som minnene sitter dypest. Et sted der det var ro og harmoni. Et sted der tryggheten rådet. 



En søndagstur I mitt barndomsparadis. Mange er borte nå. Men jeg er her enda. På de samme stedene hvor jeg lekte som barn, og trodde at sommeren aldri ville slutte.

Susanne 2017
 

PÅ SEG SELV KJENNER MAN ANDRE

 Da går denne helgen mot slutten. Det er igjen søndag. Det har vært en berg og dalbane helg på alle vis. Fra de dypeste daler på Fredag, til koselige stunder på lørdagen.

Og idag er det sånn akkurat passe.

Et følelses messing kaos som er mikset godt I sammen.

 Bak hver eneste følelsesvariant prøver jeg å huske at det ligger en historie, lang eller kort, som handler om meg. Jo flere historier jeg kan , desto lettere er det å forstå hvilke beskjeder følelsene mine gir meg.

I neste runde øker min selvinnsikt, og jeg blir flinkere til å forstå meg selv og mine omgivelser. Et gammelt ordtak sier at på seg selv kjenner man andre. Det ordtaket har full gyldighet også idag.

I de fleste tilfeller er man ikkje I tvil om hva man føler - sinne, glede, skuffelse, fryd eller dårlig samvittighet er tydelige nok. Hvordan og I hvilken gard vi viser glede eller sorg, er avhengig av miljøet,  kulturen og oss selv.

Jeg har sett mer og mer hvor viktig det er forstå sitt eget følelsesrepetuar. Det er nesten en forutsetning for å leve et godt liv.  Jo mer jeg blir kjent med mine egene føleser, jo lettere er det å forholde seg til mennesker der ute I verden.

Det er ikkje i alle sammenhenger det passer seg og bare rase ut I sinne eller flate ut I gråt.  Sånn er det bare. Det finnes noen " hemmelige koder" for hvordan man skal oppføre seg slik at folk syns det er behagelig og være sammen med meg.

De fysiske reaksjonene forteller oss ofte  hva vi føler - Knute I magen før tannlegebesøket. Blussende røde kinn når man har klart en eksamen. Stive nakkemuskeler når man for lenge har hatt for liten tid,  og gått på akkord med deg selv.

Søvnløshet, hodepine og magesmerter er ofte signaler på følelser som vil fortelle meg noe. Jeg prøver å lytte til til hvilken melding de sender ut.

Når jeg begynte å ta en ekstra titt på inn I følelses livet mitt var jeg litt små nervøs. Jeg tenkte at " hjelp her er det mye !" 

 Men det jeg opplevde var helt motsatt. Jeg ble kjent med meg selv på en helt annen måte en den jeg kjente fra før. Jeg skjønte hvem jeg egentlig var langt der inne. At jeg egentlig var ganske grunnleggende sterk og fornuftig.

 Jeg lærte og bli kjent med den egentlige meg. På en måte litt " ekspert på meg selv ". Jo mer jeg forstod, jo mer rustet var jeg til å snekre sammen mitt eget liv. Jeg merket også at overskuddet til å hjelpe andre vokste fort.

Det som jeg hadde gruet meg så for å ta fatt på. Åpne opp I mitt eget følelsesliv, ble en veldig gledelig  overaskelse. Jeg følte en lettelse både fysisk og psykisk. Det henger ofte med I kjølvannet av erkjennelser.

Jeg ble fortrolig med mine egne reaksjoner.

Det viktigste for meg akkurat nå som jeg følte veldig på når Fredagskvelden startet som et mareritt,  var at jeg har blitt mye flinkere til å handle når det er nødvendig. Alt forarbeidet jeg har brukt år på å lære meg, kom plutselig virkelig godt til nytte. 

Det finnes mange ting man støter på I livet. Ting man nesten ikkje orker tanken på at engang skal skje engang.

Alle mennesker der ute har svingninger på godt og vondt. Det og være godt kjent med seg selv har for meg vært alfa omega. Det å vite og kjenne på kroppen at nå må jeg handle. Nå må jeg ta tak å gjøre noe.

Så et godt råd fra meg må være å passe på 50/50 grensa. Har man vært lenge nede I dype daler, er det kun meg selv som kan klatre opp til nye topper. Men som et veldig godt hjelpemiddel på veien. Det og kjenne sine egne føleleser.

 Og alle følelserer lov.

Den enkleste måten å forklare det på. Har man prata om negative nedtrykkene ting I 10 minutter. Bytt tema til noe som er positivt de neste 10 minuttene . Vær  nøye med å veie opp dette, for det gjør så mye med sjela de.

Dette er bare et lite utdrag av det og bli kjent med sitt følelses register. Det er noen kronglete veier og gå her. Alt etter som hvor mye bagasje man har I ryggsekken. 

 Så tenker du kansje. " Er ikkje dette noe vi burde overlate til de profesjonelle ?"  I noen tilfeller er det nok sånn, men vi er mye mer sjøldrevene enn vi tror og ofte er klar over.

Det er du som kan mest om deg selv. Du kjenner deg selv bedre enn noen. Bare du har levd ditt liv. Enkelte ting er det bare du og Ingen andre som kan noe om.

Begynn ganske enkelt et par minutter om dagen. Sett deg ned. Bare kjenn etter hvordan du egentlig har det. Ikkje start noen diskusjon med deg selv, bare kjenn på hvordan du egentlig har det, så er du igang.

For meg er dette små enkle metoder som  har betydd uendelig mye for meg. Og spesielt I denne grusomme perioden jeg går gjennom for tiden. Jeg har kontakt med mitt indre. 

Derfor vil jeg så gjerne dele det med dere der ute som kansje sliter med å sortere hva som er hva I følelseslivet . Jeg tror man fort blir sur og bitter hvis man aldri åpner opp. Og det er jo ikkje noe å trakte etter ♡

 Nå må alle ha en fin søndag.

Livet er fullt av reaksjonsøstre.  Noen er utviklende og andre begrensende.

 Bestem deg for hvilke du vil beholde - og hvilke du vil kvitte deg med.

 Kansje du ønsker deg noen nye ? 



Noen tanker fra Susanne en tidlig søndags morgen ♡ 

 

DE SMÅ TINGENE I LIVET



Idag har vi kommet oss på tur til Arendal på en skikkelig god gammeldags tulle tur som vi alltid har pleid å kalle det. Ingen kan surre så mye som oss to på tur.

Vi skulle kun rekke polet kl tre idag, men vi kom jo sjølsagt for seint. Vi så nemlig et nydelig bilde på vår vei, og det kan ta tid. 



 

Besse er spesialist på å se de små tingene. Alt fra hjerter I bakken til to små ender som svømmer. Jeg blir så rolig I sjelen av å være med henne. Hun har et humør som bare må få meg til å le innimellom.  



 

Vi fikk handlet oss litt stasj, og noen små gilde ting. Vi var I morro butikk og prøvde alt fra briller til parykker.  Så gikk vi tilslutt på kafé Victor og hadde et nydelig måltid mat. Dette var en god dag.

Nå har vi handlet hårfarge og falske negler, så her skal det bli egen pleie ikveld. Jeg tror det trengs nå.



 

Det er så underlig hvor MYE man ser på sin veien år man bare tar seg tid.

Tid til å leve.

La sansene ta inn alle inntrykkene på veien. Det er deilig om dagen. Og ikkje ha noe stress eller press hengene over meg.

Det er nok en viktig del av helbredelsen nå.

Her er det bare en ting som virker, det er å ta tiden til hjelp.

Vi har endelig kommet heim i hver vår lenestol med en haug av lørdagsgodt og er klare for Grand Prix.

 Nå må alle ha en fin lørdagskveld der ute.

Ta dere tid til de bittesmå tingene. Det er ganske utrolig hvor mye det kan muntre opp en ellers grå og trist hverdag.

Klem Susanne 

 

DET VAR NÆRE PÅ

God morgen alle sammen. Heldigvis er det en bedre morgen enn det kvelden og natten I går var.

Utover kvelden og ettermiddagen ble ting bare verre og verre. Je prøvde å tenke alle lure tanker, men til ingen nytte. Tilslutt satt jeg nesten som paralysert I senga I stua.

Plutselig gikk det opp for meg at alt var helt mørkt. Jeg hadde ikkje klart å skru på et eneste lys I huset. Jeg måtte så tisse. Det hadde jeg igrunn måttet I flere timer, men hadde ikkje orket. Plutselig så jeg en skygge på veggen. Et lys streif på kjøkkenet og lyder på badet.

Hadde det gått rundt for meg nå ? Er det nå det skjer liksom ? 

Jeg strammet meg skikkelig opp og kom meg på beina. Gikk ut på badet som jeg skulle gjort for lenge siden og skjønte fort at lydene derifra var vaskemaskinen som hadde vært ferdig I timesvis.

Jeg skjønte at lys streifet jeg hadde sett, var fra bilene på hovedveien.

Når jeg sitter sånn, så ønsker jeg så inderlig at han bare skal komme et lite øyeblikk tilbake til meg. Bare for å si at han har det kjempefint. Bare en liten gang til å få se han og gi han en klem.

Jeg så på telefonen min. En masse ubesvarte anrop jeg ikkje hadde reagert på. Jeg hadde I alt for mange timer "lullet" meg inn I sorg savn og fordervelse.  Omtrent revet I stykker innvendig av angst og grusomme tanker.

Et liv videre virker så rart, samtidig som jeg vet at jeg må sette det sammen på nytt. Men så kommer dissse fallgruvene som igår kveld. Er jeg på vei mot stupet nå tenker jeg. Er det nå jeg går ned for telling ?

Er det nå livet mitt ikkje vil være med på det som har skjedd. Jeg vet det kan skje. Jeg vet at fra å være sterk som bare det igår. Kan jeg plutselig ha gått lenger ned enn kjelleren imorgen.

Men samtidig så vet jeg at jeg må. Jeg må klare det for de som er igjen. Og meg selv faktisk.

Jeg tar opp telefonen og ringer Besse. Hun blir lettet når hun hører stemmen min. " Å der var du vennen min. Nå har Besse vært bekymret en stund fra du reiste på morran." Jeg hører en lettelse I stemmen hennes.

" Hva har hun tenkt tro, og hvor lenge har hun vært,så bekymret ?" Jeg lover henne å pakke bagen min på ny og komme meg nedover. Jeg gjør det på instinkt. Jeg bare gjør det for ikkje å sette meg ned igjen. Da surrer jeg bare bort tiden, og tankene tar meg.

Jeg vet at jeg ikkje burde være alene et minutt lenger. Da vil angsten vinne.

Jeg kjører nedover mot Arendal og setter på en cd I bilen. Jeg må fylle en skvett bensin på Fiane. Da jeg går inn for år betale, sier hun I kassa " Det var diesel ?" Jeg kjenner jeg stivner. Herregud har jeg klart å få diesel på bilen nå da !  Tenker sjølsagt at det er meg som har har gjort noe feil.

Da kommer ho andre som er på jobb å sier at " neida du har fylt bensin, ho er bare ny her og ler litt." Jeg trekker pusten dypt av lettelse. Må nesten le litt jeg også.

Det hadde vært toppen nå. Der jeg stod i pyjamas og crogs med en kåpe over sent på kvelden. Jeg skulle jo ha fylt diesel også, så hadde at blitt komplett.

Da jeg kommer gående med bagen min mot Besse sitt hus, lyser koselige lykter mot meg. Hun har hengt opp et flott hjemmelaget hjerte med lys I på utsiden.

Alt for å glede meg ♡

Hun har dekket et fint bort med reker på til jenta si. Så jeg fikk i meg litt mat.

Jeg føler meg mye bedre i det øyeblikket jeg kommer inn døren.

Det ble nok best slik inatt.

Det var ikkje angst og fortvilelse som vant denne kvelden heller, men det var nære på. 

Ha en fin Lørdag I sola alle sammen. Kos dere med de dere har kjær.

Jeg og Besse skal faktisk prøve å ta en tur til byen idag. 

Klem fra Susanne ♡



 

UTEN EN PLAN HADDE JEG KNEKT TOTALT

Jeg har alltid vært en stor fan av å ha en livsplan. Det som er fint med det, er at den er på startstreken er akkurat nå. Hver dag.

 Den tar ikkje plass blant papirer og rot på en kaotisk kjøkkenbord. Der som alle planene for uker og måneder fremover ligger.

Den kan ganske enkelt bare lagres I hode. Det handler om å sette livet mitt på agendaen. Hovedformålet med denne planen er ikkje å få utrettet mer på mye mindre tid. Den skal enkelt og greit hjelpe meg til å bruke dagene på en måte som gir meg et rikere liv. Og at jeg er sterk når jeg møter motgang.

Min livsplan er I stadig endring. Det som var viktig for meg for to mnd siden, er slettes ikkje like viktig idag. Den handler om der jeg er I livet akkurat nå.

Hva trenger jeg krefter til ? Hva må jeg tenke mer igjennom osv. Den inneholder også drømmer og planer som ligger lengre fram I tid. For å nå mål fremover så må man virke. Man kan ikkje sette seg ned å tro at ting bare skjer av seg selv.

Det er kun meg selv som kan jobbe de fram I livet.  Når jeg sliter, og livet er tungt og vanskelig, tenker jeg ofte at det er livet sjøl som dytter på meg slik  jeg skal finne ut av det. Det

er en fin tanke. 

Jeg kan bare la det suse å gå. Drite I alt. Det hender jeg gjør det. Og det må til. Men med min grunnleggende livsplan på hva jeg vil med livet mitt.

Hva jeg vil forandre. Hva jeg vil gjøre for å få det til. Hvordan jeg vil gjøre det. Og når jeg vil gjøre det.

Med disse tingene stadig I hode, så står jeg hele tiden parat. Ivrig og klar I startgropa hver gang jeg bestemmer meg for å gjøre noe med livsplan en min.

Som en gammel venninne sa til meg engang. Hun var da 92 år. " Du kan sitte I stolen å tenke til krampa tar deg, men det blir ikkje gjort noe før du reiser deg og setter igang."

De ordene har jeg tenkt mange ganger. Jeg har omtrent vært grodd ned I sofaen innimellom. Så har disse ordene dukket opp I hode mitt. Jeg har kommet meg på beina og satt igang. Mange ganger har det skjedd.

Da er det godt å ha en plan. Vite hva man vil. Og ikkje minst hva som skal til for å utrette det.

Jeg har en venninne som var drittlei av både jobb og hus og heim en stund. Alt ho gjorde var trasig, og ho følte seg totalt utslitt.

Så er det noe med det at jo mere vi repeterer for oss selv hvor slitne og lei vi er, jo verre blir det. 

En dag hadde hun bare bestemt seg for at nå var det slutt ! Ho kunne ikkje fortsette sånn. Ordene hennes riktig kom ut med en voldsom kraft og overbevisning om at nå - nå var det skikkelig nok.

Hun var da allerede på vei fremover følte jeg.

De klare intensjonene hadde satt igang energiproduksjonen og gav henne akkurat det drivstoffet ho trengte for å starte. Hun laget en plan på noen få minutter av livet sitt. Noen ting som måtte følges for å få det bedre. 

Dette er lenge siden nå. Men uten at hun selv visste det den gangen, hadde hun laget en livsplan. Noe som lå I bunnen for at hun skulle ha det godt.

Jeg har kjent på viktigheten av en plan mange ganger. Når livet har fart hardt med meg. Sånn som nå. Jeg kjenner at I forhold til hvilken situasjon jeg står oppe I for tiden,  så er jeg tross alt sterk. Jeg skal klare meg.

Jeg gir ikkje opp alt som var planlagt I hode mitt. Ting tar bare lenger tid.

Jeg er hellig overbevist om at min livsplan og tankene jeg har for mitt eget liv er med på å holde meg oppe. Det hjelper meg til å være sterk når jeg virkelig må.

Det er virkelig et godt råd på veien. Hvis du strever og syntes ting er vanskelig og leit. Prøv å lage en plan for deg selv. En som passer for akkurat deg.

Du vil nok ikkje føle at alle problemene forsvinner, for det gjør de ikkje. Du blir bare så mye sterkere til å takle de harde tidene.

Det føler jeg iallefall. 



Bare noen tanker fra Susanne I det vi går inn I enda en helg ♡

JEG VIL ALDRI FÅ FRED UTEN ET SVAR

Hei alle sammen. Det tok litt lengre tid å få kommet på nett enn beregnet. Jeg har vært på Hisøya I to dager hos Besse.

Det eneste nettet som er der har jeg med på telefonen min, men det skal jeg si ble trøbbel da hele telefonen min kollapset. Takk og lov at jeg har en snill eksmann. Pappaen til Daniel fikk ordnet opp idag, og vips så hadde jeg både telefon og nett igjen. Heldigvis.

 Det er ikkje mye å få gjort med bloggen uten nett. Men her er jeg.

Jeg reiste ned ti Arendal ganske klar for å få gjort med saken ang fengselet. Selvom fengselet da ikkje vil prate med meg, har jeg tatt det videre med pressen. Så de fikk litt å svare på der.

Jeg har vridd hue mitt mange ganger på hvordan jeg skal gjøre dette, det kan fort komme ut feil. Det er tross alt et veldig sårt tema.

Men jeg tror det nå er i trygge hender. Så får vi vente I spenning å se hva det kommer ut av det. Jeg finner ikkje fred med å la dette bare forsvinne bort I ingenting. Jeg finner ikkje ro, før jeg har fått svar.

Det regner jeg med de aller fleste forstår. Men det finnes alltids noen som vil mene noe annet. Det må jeg gjøre meg klar for.

Men for et feigt samfunn vi egentlig lever I.  Det får jeg virkelig føle på kroppen nå. Selvsagt når jeg føler jeg trenger det minst. Det finnes bare et ord som kan beskrive det hele, og det er total ansvarsfraskrivelse.

Ingen vil ta noe som helst ansvar for en dritt her. Den ene henviser til den andre og ingen vil si at " jo dette kan du ta med meg." Folk blander jobb og følelser I en skjønn forening. Jeg har  rikelig fått se noen " sanne jeg " de siste par dagene.

Når man skal ta opp et problem med ungene, så hender det ofte at de små bruker å si" Jeg husker ikkje mamma ". Det er typisk unger. 

Akkurat sånn føler jeg det nå. Folk husker ikkje. Rett og slett fordi de ikkje vil huske. Barnslige som fy.

Det er sårende. Men det må jeg tåle nå. Jeg har gått noen runder med meg selv før jeg satt igang denne prosessen. Rett og slett for å tenke meg godt om. Jeg må være sikker på at jeg er sterk nok til å ta eventuelt kritikk I en veldig sårbar fase av livet mitt.

Det er så mange flotte mennesker der ute som så gjerne vil råde meg til det ene eller andre. Men I denne saken, så må jeg selv føle hva som blir riktig og galt. Det er svært få mennesker som har opplevd akkurat en sånn situasjon. Heldigvis !!! 

Det jeg har kommet fram til er at hvis jeg velger og la dette ligge, vil jeg aldri få roen til å gå videre uten barnet mitt. Jeg vil vite hvordan han hadde det de siste vekene av sitt liv. Spesielt fordi han selv valgte å avslutte livet I fengselet.

Sånn må det bare bli.

Men det er Fredag. Det er helg. Enda en helg. Jeg har akkurat kommet heim på gården etter alt styret nede I byen. Tilbake I min faste plass I stua.

Det var litt godt og litt vondt på samme tid.

Jeg fant et lite sitat I en bok idag.

" Jo mer vi er I stand til å respektere oss selv og møte alt liv omkring oss med et kjærlig, åpent og engasjert sinn... jo vakrere blir våre omgivelser."

Det burde de hatt I glass og ramme I  Arendal fengsel. 



Ønsker alle mine lesere en riktig god helg.

Klem fra Susanne ♡

 

HAR VI LOV Å KLAGE EGENTLIG

Det snør og snør ute. Det er jo så typisk når vi alle går rundt å venter på våren. Nei da slår kong vinter til med full kraft.

Det er jo I jula vi helst ønsker oss snø. Men sånn er det med det meste her oppe I nord. Når vi har hatt tropevarme og godt vær, da går vi Normenn å små klager over at det er så tørt I bakken.

Når regnet kommer, sutrer vi for det aldri blir skikkelige sommer lenger. Sånne sommere som vi husker fra vår barndom.

Enten er det for varmt eller så er det for kaldt. Det kan liksom ikkje bare være helt greit. Tror det er et lite luksus problem her I landet vårt. Vi har det så godt på mange vis at vi må liksom nesten ha noe å klage litt på.

Da blir været en grei ting. For det får vi ikkje gjort noe med enten man vil eller ikkje.

Idag er det kvinnedagen.

For mange en veldig stor dag. Den skal ikkje undervurderes på noen måte. Kvinnene har kjempet en årelang kamp for å få oss dit vi er idag. Men jeg orker ikkje å lage så mye ståhei av det.

Vi har da kommet ganske langt med likestillingen I landet vårt. Så lenge kvinnen blir behandlet like godt som mannen, og får samme lønna for likt arbeid, så er det greit for meg.

Vi har det ikkje så vondt her I Norge tross alt.  

Vi klager på været støtt og stadig.

Tenk på de kvinnene som må gå flere kilometer for å få drikkevann til barna sine. Eller de som er på flukt. De er på vei mot Europa for å få et bedere liv. For å slippe å leve uten angst for barna og sitt eget liv hver dag.

De tenker nok ikkje så mye på når snøen faller Norge I år, eller om det blir 1 eller 2  tog som skal gå av stablen på kvinnedagen.

Alt de ønsker seg er mat vann og medisin. Og et trygt land å bo I ♡

 Ja - jeg vet at man ikkje kan sammenligne, og alt er relativt og bla bla....

 Men vi har lov å sette det I et slikt lys av og til. Bare så vi kan tenke litt på hvor heldige vi er her I landet vårt.

Selvom snøen faller I mars I år og til og med på kvinnedagen. Så får vi gå I 8 mars toget I snø å slaps da. Vi har iallefall et tog å gå I ♡ 

Gratulerer med kvinnedagen.

Bare noen hverdags refleksjoner fra meg mens snøen laver ned.

Klem fra Susanne. 

 

HAN SOM HADDE VÆRT INNSATT MED GUTTEN MIN FORSTO AT EN MAMMA TRENGTE Å VITE !

En ny dag bryter gjennom. Skumringen går over I klar dag og det er iskald på utsiden. Jeg legger et par pinner I ovnen forgå få det litt varmere.

Nettene er vonde. Sover, men sover på utsiden meg selv. Må vel bare tåle det en stund.

Sent I går kveld fikk jeg en veldig overraskende melding inn på bloggen min privat. Det var fra en innsatt I fengselet. Han var akkurat sluppet ut nå. Han hadde hørt om saken, og lest bloggen min.

Han hadde tatt mot til seg, og skrevet noen ord.

Han beskrev tiden med Mario I fengselet som så fin. Han hadde vært en blid og gild gutt, og vært med på samlingene og det sosiale stort sett.

Det han spesielt presiserte var at rundt middagsbordet satt de fleste samlet. Men en av fangene der var på en måte " utstøtt" av de andre. Mario hadde tatt tallerken sin og satt seg sammen med han. Han hadde syns at det ikkje var greit at noen satt sånn alene.

Mamma hjertet slo et ekstra slag. Det var akkurat sånn gutten min var. Han hadde alltid omtanke for de som var svake. De som på en måte fallt litt på utsiden.

Uannsett hvor tøft han selv strevde hadde han alltid en egen evne til å bry seg om de som om mulig slet enda mer enn han.

En av de siste dagene han levde der inne, hadde han deltatt på bingo. Røde kors hadde vært der og hatt det for de innsatte.  Mario hadde vunnet to gangen på samme kvelden. Han hadde vært så kry som en hane.

Det var en av de siste kveldene han levde. Han avsluttet meldingen med at ingen I fengselet hadde det spesielt godt der, for utenom disse sosiale greiene de innsatte imellom. Fangene slet med å bli hørt. Han var helt sikker på at Mario nå var på en mye bedre plass ♡ Men det var veldig trist at han ikkje hadde klart seg skrev han.

For en melding.

Jeg ble så rørt. Jeg ble lei meg og gla på samme tid. Men det var godt å høre at han hadde smilt litt og tilsynelatende hadde koset seg I korte perioder. Tårene begynner å trille igjen. Tenkte på smilet hans da han hadde vinne I bingo.

  Samtidig så gjør det meg fly forbanna. Tenk at det forbanna fengselet ikkje kan ta seg tid til å fortelle meg litt om de skarve 3 vekene han levde der inne.  Det kan da ikkje ta allverdens tid ?

Men det betyr noe for meg som skal leve videre etter dette ! 

Nei her er det innsatte som tar kontakt og forteller meg hvordan gutten min hadde det de siste dagene av sitt liv. Ja altså når de har sluppet ut.

Jeg får frysninger. For et iskaldt og hjerterått system.

Tusen takk du der ute som tok deg tid til å skrive til meg. Det betydde mye mye mer enn du sikkert kan fatte ♡ 

Men nå er kampen igang. Jeg har satt igang en rulle nå, så jeg er redd de har litt å stå til rette for der oppe I dette fengselet.  

♡ ♡ ♡ 

En mor ringer gang på gang og er bekymret for sønnens liv.

Gutten meget syk og sliter veldig.

Han finner seg sånn tålig til rette etter noen dager.

Han hadde begynt å jobbe litt.

Han hadde ledd og vunnet I bingo veka før han tar sitt eget liv. 

På søndagen ringer han hysterisk rundt til sine nærmeste. Han klarer ikkje overflytting nå. Han har fått beskjed at han skal flyttes til Trondheim mandags morgen.

Han er så redd. Griner på telefonen. Ber om vi rundt hjelpe han.

Han aner ikkje hva han ska gjør.

Søndag kveld finner de han død på cella. Han klarte ikkje mer.

Han har sikkert vært så livredd. Og I den tilstanden han var stiller jeg meg svært spørrende om hvorfor de måtte gjøre det med en som lå så langt nede fra før ?

Det er en god tanke at han satt sammen med han som ingen ville sitte å spise med. Mario var hjertegod. Han var tvers gjennom snill. Men desverre så var han veldig syk nå.

Synd de ikkje skjønte det I fengselet. Jeg skjønte det jo her hjemme  av noen få samtaler på telefonen. 



Ønsker alle sammen en fin Onsdag.

Klem fra Susanne ♡ 

 

 

 

STAKKARS ARME MENNESKER. VERDEN ER RÅ - DØDSRÅ

Hei på dere. Jeg har vært litt små effektiv idag. Sitter på min faste plass I stua og tenker I tanker. Det sa jeg alltid når jeg var liten. Når min mor spurte hva jeg drev med. 

Jeg har vært I banken og fått orden på finansene mine. Så nå kan de bare sperre meg inne, for nå skal det gå automatikk I alt som skal betales.

Det trekkes uannsett hvor jeg befinner meg.

Det er så underlig hvor sliten jeg blir av ingenting om dagen. Før var en sånn liten ting bare en dråpe I havet av en arbeidsdag for meg. Og når dagen endelig var over, da flakset jeg på trening.

Hvordan orket jeg det ?

Idag har jeg brettet tøy. Ryddet ut av oppvaskmaskinen og varmet noen fiskekaker I ovnen. Og her sitter jeg som et slakt. Ja så har jeg vært I banken da.

Har ikkje sett på maken jeg. Hvor tok alle kreftene mine veien ? De er jo helt borte jo. Er det at jeg har brukt så masse krefter på å sørge å være lei meg at jeg nå sitter igjen helt tom?

Jeg tror det er sånn. Egentlig så vet jeg at det er sånn. 

 Kroppen bruker uendelig mange krefter når man opplever store traumer. Den jobber på høygir. Den tappes for vitaminer og mineraler.

Ikkje spiser man som man skal. Ikkje sover man som man skal. Og hele livet er ute av rutine. Det er kun overlevelsesinnstinktet som er igjen. Sånn har kroppen min hatt det I snart seks veker. Jeg er rett og slett trøtt.

Satt å kikket litt på nettet akkurat. Det var en grusom ulykke I Kristiansand. En liten gutt på bare 5 år som var død. En anleggsmaskin som hadde kjørt på han. Det går kaldt nedover hele kroppen. Det er så ille at jeg får vondt.

Tårene mine begynner å trille nedover kinnet mitt. Jeg føler meg uvel av tanken.

 Kriseteamet var på plass og tok hånd om de pårørende. Stakkars arme mennesker. Tenk hva de må gjennomgå.  Tenk hvordan de har det. Orker ikkje å tenke tanken fullt ut kjenner jeg.

Får glimt I hode av natten kriseteamet stod her å dundret på døra. Den følelsen kommer til å sitte I kroppen for resten av mitt liv. Den unner jeg ingen I hele verden å oppleve.

Tenk på de foreldrene. Hvordan de har det akkurat nå. Huff og huff.

For en grusom verden vi lever I. Så mye fælt som skjer egentlig. Syns det har vært så mye trist og leit en stund. Drap I Åmli og flere unger mennesker som har valgt å forlate denne jorda lenge før tiden.

Verden er rå...... Dødsrå....! 

Den er ikkje for pyser som jeg pleier å si.

Bare noen hverdagstanker fra meg.

 



 

 

DE KUNNE TATT MEG PÅ ALVOR DA JEG RINGTE !!!

Enda en natt forbi. Enda en natt på senga I stua.

Jeg hadde vasket og stelt soverommet igår med tanke på at det kunne være litt innbydende og fint. For så å prøve å gå å legge seg I senga mi. Jeg prøvde iallefall.

Men måtte tuste meg inn med dyna på slep I tolvtiden. Det har blitt så trygt og godt å sove med tv på. Lyd I huset.

Daniel har akkurat reist til pappaen sin og helge besøket reist heim til sitt. Vi er en familie som er kjempeflike vil jeg si til å være mye sammen. Bruke helgene på en god måte. Det føles ekstra tomt når da alle går vær til sitt.

Jeg vet jeg er ikkje alene om å slite på nettene. Vi gjør det alle sammen. Snakker mye sammen på telefonen og sier godnatt opp til flere ganger. Spesielt jeg og Besse og Siv Anita. Min svigerdatter. Det trøster litt ♡

Natta er så stille . Så tom. Alle lyder blir så forsterket. Det er når det blir helt stille at tankene gjør mest vondt. Det er nesten så jeg kan se små glimt i gutten min I rommet. Men jeg vet jo at det er hode som "leiker" med meg.

Et ønske så sterkt om å se han igjen at det nesten blir virkelighet.  Kansje jeg er I ferd med å bli gal ?

Mange vil kansje svare meg at jeg ikkje kan bli noe jeg er, men jeg mener skikkelig gal. Har det begynt å bikke over skikkelig for meg kansje ? Ikkje vet jeg.

 Men det spiller ingen rolle heller. Det er lite som spiller en rolle om dagen så lenge det handler om meg.

På natten skal alle hvile.  Samle krefter til en ny dag. Natta er jo til for å lade batteriene våre. Når jeg ikkje får det til, hva skjer da til slutt tro?  Det gjenstår å se.

Jeg skal til legen en tur tenkte jeg. Får snakke litt med han. Han foreslo at jeg kansje trengte noe å sove på like etter Mario døde. Men trassig som jeg er, så ville jeg jo ikkje det. Skal liksom klare meg uannsett hva det måtte være.

Jeg må nok krype til korset snart. Jeg må nok innse at jeg er inni en fase av livet som jeg må ha litt eksta hjelp. Alle der ute ønsker det beste for meg virker det som. Noen foreslår grupper å gå I etter selvmord. Noen foreslår å reise bort for en stund på et opphold et sted.

Men du vett. Trassige meg vil helst klare dette sjøl.

Det er ikkje alt vi mennesker kan klare sjøl. Det hender vi må ha litt ekstra drahjelp. Jeg tror kansje jeg er kommet dit nå.

Det hender ofte at sinte tanker presser seg på. " Hvorfor skjønte de ikkje I fengselet hvor syk han var ?"

Det gjør meg så forbanna. Spesielt når jeg ringte 3 ganger og meldte min bekymring. Man skal ikkje kimse av en mors magefølelse. De kunne tatt meg på alvor. De kunne tatt seg tid til å høre på min bekymring for gutten min.

Jeg kan ikkje gråte over spilt melk heter det så fint.

Men jeg kan gråte å skrike å hyle for at gutten min er død og de ikkje ville høre på hva jeg hadde å si.

" Vi har gjort alt etter boka sa de. " Boka du liksom.

De folka der oppe I fengselet er jeg ikkje ferdig med. Det har såvidt begynt ! Det kan dere være sikre på.

Gutten min måtte bøte med livet der oppe. Jeg skal vite hvorfor ! 

Nå er Mario en kald grav og gå til. Et navn som de fleste husker om han som døde på cella. Han var gutten min. For meg var han hele mitt liv.

Det er ikkje de der I Arendal kretsfengsel som må tørke tårene til en gutt på 12 år som har mistet broren sin. Det er ikkje de som får merke at en liten jente på snart 2 år skal leve hele sitt liv uten en pappa.

Det er oss. Vi som var glad I denne gutten. For de var det et nr I rekka, for oss var han alt. De skal aldri glemme navnet mitt der oppe ! Det skal jeg love dere.

Kaffen er fortært. Idag må jeg være praktisk. Få ordnet de siste papirene I banken. Jeg må prøve å være praktisk oppi all elendigheten. 

Været ute er like delt som hode mitt. På den ene siden av huset snør det, på den andre begynner sola å skinne.

For en rar dag. Men det er jo en dag iallefall. 



Ingen kan kjenne savnet mitt. Jeg må sørge på min måte så jeg kan finne min vei gjennom sorgens landskap.

Ha en fin Tirsdag alle mine trofaste lesere.

Det betyr mye mer enn dere aner at dere følger meg og engasjerer dere hver og en på deres måte . Det vil jeg dere skal vite.

Klem fra Susanne ♡

 

 

TIL MARIO FRA BESSE ♡

Det er mange som sørger over tapet av en skikkelig god gutt som dro fra oss så alt for tidlig. Idag har jeg fått et spørsmål om jeg kan skrive noen ord som Besse har skrevet til Mario.

Det gjør jeg med glede. 



Beundrer den blå timen fra vinduet mitt ikveld. Sjøen er blå og helt stille. Fyrlykta blinker grønt, og kaster lys over havet.

Seilskuta ligger trygt til kai og symboliserer fred og ro. Noen svaner svømmer rolig utover. Mon tro hvor de har tenkt seg der de svømmer utover I den blåe time ?

Jeg ser over på stupe brettet på holmen der jeg alltid hadde gebursdags hoppet mitt. Med et dukker stemmen til Mario opp I hode mitt.

" Her skal vi hoppe til du er over 90 år Besse" sa han og lo så godt. Så løp han ut på brettet og tok et fint svalestup bare slik han kunne.

Godt jeg ikkje visste da alt det vonde som kom til å hende. Heldigvis tror jeg gud har ordnet det sånn at vi ikkje skal vite alt.

Minne om min kjære gode gutt som jeg elsket så høyt. Besse's goe god gutt. Du var meg så inderlig nær.

Nå må Besse hoppe alene.

Men du kan stole på en ting Mario. Besse skal hoppe hvert år så lenge jeg er på denne jorda. Akkurat som vi to alltid har gjort.

Så 1 August må du titte ned fra himmelen, for da står Besse på stupe brettet klar til å hoppe I havet.

Til ære for god gutten min.

Kansje jeg blir 90 år. Hvem vet. Men jeg hopper uannsett. Da kommer du til å riste av latter tenker jeg.

Savner deg så veldig Mario. Du betydde så veldig mye for Besse.

Takk for alle gode minner. Du gjorde livet mitt så rikt med alle de små tingene bare du og jeg hadde sammen.

Nå er du hjemme hos Jesus.

En god knuseklem fra Besse.

Ingen kunne gi bedre klemmer enn deg ♡ 



 

JEG HATER HAN

Tenk deg at du skal reise med toget fra Oslo til Bergen. Du har vindusplass, men reiser alene og får derfor en du ikkje kjenner ved siden av deg.

Dere kommer etterhvert I prat, og reisefølget ditt viser seg etterhvert å være en ganske hyggelig  fyr.  Han forteller at han skal besøke datteren sin som er gift, har to barn og bor I Bergen. Selv er han pensjonert, men han var tidligere major I det militære.

Selv om du aldri før har truffet mannen, eller ikkje vet noe som helst om han, tror du ganske umiddelbartidlig på det han sier. Du har en slags innebygd tillit til det han sier er sant.  

Det er først når han begynner å legge ut om sine bragder under krigen og forteller at han sprengte rådhuset I Oslo I filler, at du begynner å tvile og fatte mistanke om at noe er galt. Kansje er også datteren I Bergen også bare oppspinn ? 



Historien jeg prøver å illustrere er at tillit spiller en grunnleggende rolle I våre liv. Det normale er å møte et annet menneske med en forestilling om at vedkommene snakker sant.

Det er først når fortellingene blir usannsynlige eller overdrivelsene groteske, at vi begynner å stusse, og misttilliten melder seg. Mens tilliten er den innebygde og mest naturlige måten å møte et annent menneske på.

Samtidig så lærer livet oss at vi stadig vil komme I situasjoner der det er nødvendig å passe på å møte fremmede med mistillit.  Det kan være I krig, fiendskap eller på jernbanestasjon der vi er blitt opplært til å være forsiktige for lommetyver og lignende. 



Tenk deg at det er Søndag. Tenk at du har bedt familien hjem til middag. Du står opptatt over grytene.

Det er straks klart for å dekke festbordet. Du går til glassskapet. Nederst er det en liten skuff. Der har du det fineste sølvtøyet. Du åpner skuffen, tar ut eskene, men da du åpner de er de tomme. Ikkje så mye som en gaffel eller kniv igjen.

Du blir sittende. Tårene begynner å trille. Tankene flyger gjennom hode ditt. Innerst inne vet du hva som har skjedd, men du orker ikkje å tenke tanken.Ikkje akkurat nå.

Du lukker skapet og dekker på med et annet bestikk.  Ingen merker jo det. Men inni hjertet ditt så river det og sliter. Du er nesten på grensen til å føle deg uvel av vonde følelser.

Måtte h*n selge det også. Var behovet for penger så stort ? Inni deg vet du hva som har skjedd, men tanken blir for vanskelig å tenke. Lar det være med det.

Du går I dusjen . Klar for å pynte deg til Søndagsmiddagen. Inni et lite skrin I skapet på badet har du det fine smykket du arvet etter mormor. Du åpner boksen. Den er tom.

Den er også tom.

Du legger det raskt tilbake på plass. Orker ikkje begynne å tenke engang. Søndagsmiddagen er snart servert. Alle gjestene er kommet.

Du prøver å fortrenge og greier det for en stund. Iallefall for denne Søndagen. Inni hjertet ditt er det et sår.

 Den du elsker mest har sviktet deg igjen. Den du håper så inderlig at du kan bruke dine mennskelige grunnleggende " Jeg stoler på deg tankegangen "  har atter en gang bevist at behovet er større enn ærlighet og kjærlighet.

Du har fått besøk av kongen over alle konger. Han som stjeler alt du er gla I ! 

Det ser ut som han skal bli en stund. Du har fått en usynlig gjest, men som merkes så inderlig godt.

En gjest som får sjela de til å svi, og hjertet ditt til å blønske.

  Du har har fått besøk av KONG RUS.......

Han som ikkje skyr noe. Han kan du ikkje stole på. Han er der kun av en grunn og det er å ødelegge alt som er rundt deg.

Stjele det mest dyrebare du har. Ikkje bare sølvtøyet I skuffen eller smykkene I skrinet. Han tar livet av de du elsker mest. Her er alle regler ugyldige. Alt er lov.

  Jeg hater han.......Jeg hater han mer enn noen kan forstå !!!


Susanne.

 

I HIMMELEN ER DET INGEN SOM REGNER UT HVOR MYE VI HAR GITT I KOLLEKT VEL ? NÅ ER JEG FORBANNA !

God morgen alle sammen. Ein ny veke står for tur. Jeg har sovet til og fra inatt. Det er ofte jeg sover på den gamle senga I stua. Det følEs godt å sove til lyd fra tv når nettene blir lange og vanskelige.

Inatt har kanalen 177 stått på. Jeg er ikkje helt sikker på hvorfor. Jeg våkner I firetiden til at en pastor står på en kirkegård.

Han snakker høgt og tydelig om himmelske gaver som kommer fra gud. De fatter min interesse en liten stund, akkurat så mye at jeg må forsette å se hva dette er.

Han går bort til en gravstein som ser boe halvstelt ut. Han begynner og preke høgt og veltalende om et søskenpar som er gravlagt der og som gav alt de eide til Visjon Norge. Derfor hadde de " liksom klart å redde seg økonomisk." Det var følelsen jeg fikk iallefall.

Han forkynte som om han leste opp av en bok at hver krone vi mennesker gav bort til menigheten her på jorda, ville vi få igjen på som han kalte det " Vår himmelske konto ."

 Jeg kjente jeg ble helt dårlig.

 Måten det ble sagt på. Måten det ble lagt fram på. Der står han på en stusslig gravstein og ber om at enda fler må gi det de eier til Visjon Norge.

Tankene mine løper fort til gamle mennesker som sitter I hjemmene sine og ser på dette. Gamle troende folk som har gitt sin kollekt I kirka eller på møtene de har gått på. Kansje noen av de har begynt å surre litt også.

Den himmelske konto. Den som blir større å større I himmelen hvis man gir mer og mer her på jorda. Er det mulig ?

Jeg har selv vokst opp I Frelsesarmeen. Jeg liker godt å slå et slag for de som trenger litt ekstra penger og støtte. Men dette kjente jeg at jeg ble skikkelig provosert av.

Dette innslaget var totalt uten følelser. 

Der jeg vokste opp var det sang og musikk. En varm og god medmenneskelighet og omtanke for de fleste. Men jeg opplevde aldri  rein tigging.

 Dette innslaget satt sinne mitt litt I kok.

Et kontonummersom ruller over skjermen. Med beskjed hvert femte minutt fra en pastor som stadig minner deg om at det er bare å få vipset  inn litt penger og avslutter med halleluja hver gang.

Som om det var ferdig programert.

Jeg er gla I å gi. Jeg er også en troende på min måte. Jeg syns det er fint og ha en relasjon til Gud. Men for et misbruk av Jesu navn har jeg sjeldent hørt maken til.

At slikt er lov I dette landet vårt. Det er jo spesielt I seg selv.

Jeg følte plutselig en avsky for hele greia. Det skal da ikkje være sånn en følelse man sitter igjen med når man ser på noe som skal være en kristen kanal ?

Himmelske konto du liksom. Dummeste jeg har gørt om på lenge 

Alle som kommer hjem til himmelen når de dør får det godt har jeg lært. Det blir ikkje regna ut et regnestykke når vi står der å banker på porten den dagen vi er ferdige her vel ? 



Ha en fin dag så lenge. Jeg må får barn og barnebarn på,skule og barnehage.

Klem fra Susanne 

 

Les mer i arkivet » Mars 2017 » Februar 2017 » November 2016
hits