KJÆRE PÅRØRENDE - VAR JEG PÅRØRENDE ALIKAVEL ?

Ja ja så kom det et brev jeg har ventet på, men som jeg aldri hadde trodd skulle dukke opp. Jeg blir helt satt ut når jeg åpner brevet og fra Sørlandets sykehus sent i går kveld.

 Der står det at jeg er pårørende til Mario. De kondolerer meg og skriver at de er klar over hvilken enorm belastning det er å miste en gutt I så ung alder på en slik måte. Jeg må tilbake til overskriften kjenner jeg. " Kjenner jeg blir rar I hele kroppen.

" Pårørende ?  

Nå har fengselet I Arendal jobbet intenst for å få fram at det ikkje var meg som var pårørende da gutten min døde, så de kan ikkje ta meg inn på en ettersamtale. Jeg var jo bare mammaen hans. Det holdt ikkje til de sine prosedyrer. Jeg sa for sent ifra eter de hadde kommet med tilbudet ! 

 Fengselet har opptrådt så uprofft og lite menneskelig som det overhode er mulig føler jeg ! Det gjør vondt langt inni sjela og tenke på det. Så får jeg dette brevet.

Det står klart og tydelig. " Siden han var innsatt I Arendal fengsel har Dps Aust Agder svært lite kunnskap om hva som skjedde, og at han var henvist siste Fredagen han levde. Det ble kun med denne ene samtalen. Var det hjelpen han fikk ?

Egentlig så vet jeg jo ikkje. De har ikkje svart meg på en dritt.

Alikavel så innkaller de meg som pårørende for Mario. I dem sine papirer så er jeg oppført som pårørende. Så de vil prate med meg hvis jeg eller noen av de nærmeste trenger det.

Men å få kommet en tur opp I fengselet og se hvor han tilbrakte sine siste veker av sitt liv. Det blir for fengslet helt umulig.

Fengselet sier at jeg ikkje er nærmeste pårørende. Bare mammaen.

Det står videre I brevet at når en pasient dør på en slik måte, så blir det opprettet en tilsynsak.  I dette tilfelle er fylketsmannen kontaktet, og det er opprettet en sak. Det står også at denne saken er IKKJE AVSLUTTET.

Det står til og med at jeg som pårørende, kan få hjelp til å skrive en klage dersom jeg mener at gutten min ikkje fikk god nok behandling.  For meg er ikkje det så mye å lure på. Det føles som at hvis de hadde brukt ørene til å høre med, og vettet på riktig måte så hadde kansje ting vært annerledes. Jeg kjenner at det knyter seg I magen min. Jeg blir skikkelig irritert av dette.

3 veker før gutten min kom til en psykolog etter han ble sperret inne ?  Han som var så syk stakkars. Det ligner ingenting.

Jeg prøvde jo å fortelle de hvor sjuk han var. Hva var det som gjorde at de ikkje hørte på meg. Trodde de at jeg overdramatiserte situasjonen kansje ? Eller stod jeg ikkje som pårørende ?  Var jeg bare en over hysterisk mamma ?

Jeg har fått flere  henvendelser fra folk som jobber I fengselsvesenet rundt omkring Norge. Saken ligner ingenting er vel egentlig felles konklusjon. Jeg har også fått noen graverende meldinger fra medfanger. Og noen som var der sammen med Mario de siste vekene han levde. Som hadde fine ting å si om gutten min. Det hjelper litt.

 I Arendal så er det sånn at de skjuler seg bak taushetsplikten. De har ikkje gitt livstegn.

Og at de som var på jobb den dagen tok det tungt.  Det håper jeg jo at de gjorde . Et menneskeliv er et liv uannsett rang. De gjorde en jobb. En famile mistet en gutt som vi var så veldig gla I. En vi aldri får tilbake. 

  Og jeg som mamma må ha forståelse for at de syns det blir tungvint å sette av en halvtime å prate om hva som skjedde. Sykehuset som Mario var I kontakt med en dag I livet sitt - to dager før han døde, sier at de gjerne vil prate med meg, og tilbudet står ved lag I et helt år.

De sier at sorg prosessen kan forandre seg ofte I slike saker, så jeg kan selv ta kontakt når jeg føler for det.

Dette kaller jeg menneskelig behandling ♡

Arendal fengsel ga beskjed om at jeg hadde fått tilbudet. Ja jeg fikk det tre fire dager etter han var død. Før vi begravet han. Når jeg da ringte opp igjen for å si at jeg gjerne ville komme, fikk jeg beskjed om at den sjansen var gått fra meg. Jeg hadde takket nei til første tilbudet !

Hvordan verden lever jeg egentlig I.  Hvor rå går det ann å bli ?

Dette brevet jeg fikk i går betyr veldig mye for meg. Og saken er ikkje lagt I en skuff. Den er Ikkje avsluttet som fengselet gav meg beskjed om. Kansje vi som sitter igjen skal få en verdig avslutning ? Og ikkje minst svar. Det ville gjort det om mulig lettere og komme videre iallefall.

Klem fra Susanne ♡


 

les også - 

mor sendte bekymringsmelding før gutten tok sitt eget liv : 

https://arendalstidende.no/nyheter/mor-sendte-tre-bekymringsmeldinger-for-sonnen-tok-sitt-eget-liv/

DET GIKK I BOKS DET

For en dag. For ein helt fantastisk dag dette har vært. Møte på skolen med rektor idag gikk over all forventning, og hun var kjempe positiv. Det var et spennende og nytt prosjekt hun gjerne ville være med på.

Samtidig så hadde hun tro på at dette kunne hjelpe. Det vil ta litt tid nå I oppstarten med å få alle brikkene på plass, men det blir iallefall noe av prosjektet mitt. Noen hadde tro på ideen. Og som jeg har sagt at kan vi gjøre noe for en enkelt har vi gjort ganske mye.

Om ikkje lenge vil det gå bloggere mot mobbing rundt I skolegården en dag I uka og lyse opp med sjokkrosa gensere.

På ryggen og magen skal det stå at ingen har lov til å tråkke på andre. Så alle de tankene og energien jeg la ned I prosjektet mitt førte fram.

Nå må jeg bare " ansette " to gode mennesker som vil være med meg og gjøre jobben I praksis.

Jeg drakk en kopp kaffe I det man kan kalle for Vegårshei sentrum idag med en venninne. Som jeg sa til henne da vi satt og pratet om prosjektet mitt. "Jeg har fått sikkert 100 henvendelser fra folk som syns at dette er bra og de har troa på  det. Det setter jeg veldig pris på. Slik støtte og oppbakking trenger man når man skal begynne med noe nytt.

Men det er en ting jeg reagerer på. Ingen har sagt at de kunne tenke seg og delta.

Der kan nok være at det er litt skremmende å si at man vil gjøre en innsats, og kansje ikkje de fleste har tenkt over det trengs mer enn et menneske til dette.

Men jeg skal nok finne noen med godt humør og masse stå på vilje. Det kan dere være helt sikre på. Har jeg kommet hit, så kommer jeg I mål.

Det skal ikkje stå på det.

Jeg er meget godt fornøyd med dagen. Det eneste var at jeg fikk motorstopp når jeg skulle dra fra skolen med bilen min.

Jeg syns jeg hadde kjørt ganske lenge på omtrent full tank. Men da jeg skulle prøve å starte bilen min lyste resevetanklyset mot meg så jeg ble blendet.

Jeg gikk til bensin stasjonen for å få låne en reserve kanne å få fylt på noen liter. Men det var lettere sagt enn gjort. De selger mest pølse på slike plasser nå om dagen. Så ein kanne til utlån fantes ikkje der. Da måtte jeg kjøpe en kanne først. ( Jeg trodde ikkje mine egne ører.)

Men med så mange bensinkanner som jeg har liggende etter Mario, har jeg mer enn nok for min levetid. ( og lenge etter det.)  Jeg så på det som bortkasta penger rett og slett.  Flere hundre for å kjøpe en kanne liksom for å fylle et par liter.

Neida.

Det endte med at jeg fylte jeg på en god gammeldags kanne med Aspen bensin. 

( motorsag bensin.) Da slapp jeg å handle bensin kanne !  Nå er jeg kommet vel heim.

( På motorsag bensin.)  Fjøset er stelt og maten er handlet inn til helgen.

Ønsker alle mine lesere en fin kveld der ute.



 

Klem fra Susanne ♡

Klikk inn for å se her : https://tracking.adviralmedia.com/click/386/61849/scandinaviandesigncenter

Å VÆRE STERK GÅR IKKJE AV SEG SELV

Og dele ofte og mye ....... Det og vite at I hvert fall ETT liv har pustet lettere fordi nettopp du har levd. Hvilken gave ! Hvilken glede I mitt eget hjerte.

Hvis jeg kan hindre et hjerte fra å bli knust, har jeg ikkje levd forgjeves. Hvis jeg kan dempe smerten I et liv, lindre pine eller hjelpe en svimeslått fugl tilbake til redet sitt. Da har jeg ikkje levd forgjeves.

---------------------

I går fikk jeg en melding av et menneske som jeg kjenner. Hennes dag hadde blitt helt annerledes enn hun hadde trodd. Dagen forandret seg etter hun hadde lest blogginnlegget mitt om morgenen.

Hver morgen for henne pleide å gå med til å sitte å prate I telefonen som hver dag egentlig bare tappet henne mer og mer for krefter. Hun nesten hoppet til I stolen sin skrev hun. Bestemte seg der og da for at nok var nok. Kasta på seg den allværs jakka som hun hadde tenkt på I ukevis, og kom seg ut i skogen.

Ut på tur som hun hadde planlagt ,og ikkje fått til dag ut og dag inn.

Denne meldingen gjorde meg veldig gla kjente jeg. Da visste jeg I hjertet mitt at jeg hadde bidratt med at en fikk det litt bedre enn hun selv hadde troddet da dagen startet.

Da har jeg ikkje levd forgjeves. Da har kjærligheten til livet vunnet. Både for meg og henne. Hun var gla og jeg var gla.

Sånn plukker jeg biter av livet vær dag etter Mario døde. Plukker opp alt fra den minste lille glede til den største overaskelse som varmer hjertet mitt.  Nå ska jeg forklare dere dette veldig enkelt.

---------------------------

" Hvis man mister alt man eier og har. Huset brenner ned, og alt du har blir tilintetgjort. Hvordan skal man da komme videre?

Jo man begynner å lete etter små små ting på bakken der huset engang stod. Små biter som tilslutt blir mange tilsammen. Sakte men sikkert tar et nytt hus form. Og sakte men sikkert tar et nytt liv form. Av små biter satt isammen til noe som engang skal bli bra igjen.

--------------------------------

Noen spør meg hvordan jeg klarer meg. De syns jeg er sterk oppi alt sammen, og lurer på hvordan jeg klarer og komme gjennom hverdagen. Jeg klarer det på mitt vis.

Den dagen Mario døde fra meg ble hele livet mitt knust. Fra den dagen har jeg begynt å plukke biter. Biter som tilslutt skal få et vanlig liv opp og gå igjen. Når jeg innså dette som en sannhet, at hele livet mitt var ødelagt. Da begynte jeg å tenke på hva som betyr, og alltid har betydd noe for meg.

Hva gjør meg ekstra gla ? 

Jeg har alltid elsket å glede andre. ( her strømmer kansje Frelsesarmeen blodet gjennom årene.) Så da var det det jeg måtte starte med da tenkte jeg.

Enkelt og greit.

Sånn plukker jeg små gleder I livet mitt hver dag. Så kansje etterhvert som tiden går vil dagen komme som jeg kan si til meg selv at " Jo jeg er lykkelig igjen. Verden er en god plass å være I ." Samtidig som de rundt meg blir glade av mine små ideer og sprell.

Nå må jeg komme meg I femte gir straks. Idag ska jeg bort på Vegårshei skule I møte med rektor. Jeg skal legge fram planen min " Blogging mot mobbing" . Det skal bli spennende.

Intensjonen min med dette er at kansje et menneske kan slippe unna mobbing. Jeg vet ikkje om jeg får det til, men det er verdt et forsøk.

Ønsker alle sammen en god Fredag. Det er jammen meg snart helg igjen. Skal si tiden flyr fort avsted.


Klem fra Susanne ♡ 
 

Ønsker du noe spesielt til barnet ditt klikk her: https://tracking.adviralmedia.com/click/396/61849/agentm

NÅR SKAL VI LÆRE AT VI ER AVHENGIGE AV HVERANDRE ?

Mellom bøtter med salmiakk vann og grønnsåpe, har jeg akkurat tatt imot to små lamme babyer.

En venninne av meg stakk innom med sjokomelk og melkekartong.  Og det smakte rett og slett nydelig. Jeg hadde egentlig glemt hvor godt fersk melkekake er med smør på.

Da jeg fulgte henne ut, skulle jeg ned I fjøset for å se litt før jeg vasket videre, der stod det en mamma med bedene øyne som slet med å få ut de små. De fikk den hjelpen de trengte, og nå etter en ganske hard runde, så står alt til med både mor og barn.

Jeg kunne ønske 2 nye små lam velkommen til verden ♡

Det ser ut som pausen ikkje varer lenge. Når jeg vasket av meg I fjøset, så jeg at neste sau er såvidt begynt den og. Men en liten kaffe tår rekker jeg. Og litt el- røyk.

 Det er så merkelig det her greiene her. Nå har vi 6 sauer igjen som skal lemme,   men hver gang en  fødsel er over er jeg like imponert og lykkelig.

Ja når det går bra vel og merke. Når det ikkje gjør det, blir jeg like lei meg også. Men det er gått over all forventning hittil iår.

Jeg har egentlig lyst til å gå å svømme I Frolandia ikveld, men jeg får først se hvordan det går nedi fjøset tror jeg.

Jeg elsker å svømme. Det er en så herlig måte å bevege kroppen sin på. Så får man svettet ut litt I badstua  også. Uten fysisk aktivitet klarer jeg meg ikkje. Da blir jeg veldig sur og grinete.

Uten fellesskap med andre har jeg ikkje sjans til å beholde humøret mitt. Det er helt livsnødvendig for meg.

Det er det vel egentlig for alle. Når skal vi mennesker egentlig lære at vi alle er avhengig av hverandre ?


Klem fra Susanne ♡ 

Klikk inn her hvis du er ute etter pleie https://tracking.adviralmedia.com/click/388/61849/beautyheaven

 

ER DU BEVISST PÅ HVEM DU OMGÅES ?

God morgen alle sammen. En sprett ny dag ligger foran oss alle. Og mitt spørsmål er som vanlig " Hvordan blir den dagen. Jeg har en viss peiling, og endel avtaler som jeg vet jeg skal. Men kommer det noe på som gjør at dagen blir litt annerledes tro? 

Kommer det noen innom som ikkje jeg hadde trodd jeg skulle treffe idag, og som vil utgjøre en forskjell på min dag ?

Alle mennesker har energier rundt seg. Det er jeg veldig var på. Noen ganger har jeg satt helt totalt tom for energi, så stikker et menneske innom på en kaffe, og en time etterpå så står jeg plutselig å vasker kjøkkengulvet. Jeg føler at arbeidslysten kom over meg etter den kaffekoppen, og gnisten I kroppen er tilbake. Jeg vet ikkje nøyaktig hva som utløste det, eller hva vi pratet om som gjorde det slik, men det bare ble sånn.

Andre ganger kan energien bli dårlige. Noen har vært innom å lagt igjen en energi som ligger som en tung bør gjennom hele rommet etterpå. Jeg sitter tilbake helt totalt tom og tappet.

De som var innom var rett og slett så negative og hadde så mye dritt på lager, at det smittet. I denne tiden jeg har gått gjennom nå, så merker jeg at jeg er mye mer bevist på hva jeg omgåes med. Det finnes ikkje plass til mennesker I livet mitt som bare tapper meg, og aldri gir tilbake gode vibrasjoner og en følelse av gnist.

Jeg trenger alle de gode kreftene jeg kan få for å klare livet mitt etter sønnen min gikk bort. Jeg merker at reseverelageret I kroppen er oppbrukt etter de siste måndene. Sorg kan gjøre så mye med en kropp og et sinn at man omtrent blir sittende totalt lammet tilbake.

Er du bevist på hvem du omgåes ? Jeg bare spør for jeg vet hvor mye det kan ha å si for dagsformen. Hvis man vil bli deppa og lei seg, så er det bare å ta en telefon til en som stort sett har noe negativt og si om seg selv eller noen andre. Man blir ikkje akkurat oppkvikket av det. Det har dere sikkert erfart alle sammen.

Slike mennesker kan jeg godt ta meg en prat med, men da må jeg ha litt energi og eksta overskudd på lager. Slik at jeg har noe å gi.

Jeg har lagt om litt på betydningen av livet for min del den siste tiden. Før kunne jeg ofte tenke at " hva er meningen med livet egentlig ?" Nå spør jeg heller meg selv selv hver eneste dag " Hva er meningen med MITT liv ?"

 Det spørsmålet gir meg gode svar føler jeg. Men for å bruke det riktig trenger jeg litt gnist og livsglede. Da handler det fort om hvem jeg tillater å ha innpå livet mitt og hvordan energier som sendes ut hver dag.

Så på denne ganske vanlige Torsdags morran så sender jeg ut det jeg kan av god energi til dere. Husk at DU er din egen sjef ! 

Hvis du virkelig vil foreksempel vaske huset idag, så klarer du det ! Ja for vi mennesker klarer stort sett alt vi virkelig vil. Vi er mye mye sterkere enn det vi tror vi er.

Bare pass på å ikkje la noen tappe deg totalt for energi. De fleste trenger energien sin selv .

Med ønske om en fin dag til alle mine lesere.


 

Klem fra Susanne ♡ 

 #Jeg kan ikkje la være#Klikk inn å se https://tracking.adviralmedia.com/click/389/61849/gobaby

DET GNAGER MER Å TENKE PÅ DET ENN OG BARE GJØRE DET !

Det begynner å bli kvelden og denne dagen har vært ufattelig lang. Men den er ikkje over enda. Nå er det en runde gjennom dusjen etter en runde I fjøset, så skal jeg gjøre ting jeg ikkje akkurat er best på.

Jeg skal levere ull nede på landbruksskolen, og for å klare det må jeg kjøre med henger. Det er faktisk noe av det værste jeg vet. Så lenge jeg kan kjøre rett frem går det sånn tålig. Jeg får passe på og parkere sånn at jeg ikkje må rygge en eneste meter.

Det blir nok best for alle. For bilen også.

Dagene flyger avsted her oppe. Det er 8 sauer igjen på fjøset som skal føde, så vi er egentlig ikkje langt igjen før målet er nådd I år igjen. Da tar jeg meg en velfortjent tur ned til sjøen. Så blir jeg byene for noen dager. Det blir deilig og kunne sove en morgen så lenge jeg vil igjen. Jeg kan snart ikkje huske sist.

Det har vært litt fødsler på nattetid I det siste, så om mulig så må jeg prøve å stå opp enda tidligere enn kl 6 den siste tiden til lamminga er over. Jeg er så redd for disse dyra, og liker så kleint når noe går galt. Det føles best å være tilstede slik at man kan hjelpe dyra hvis det trengs. Lamma inni magen blir jo også større og større for hver dag.

Jeg må prioritere å få vaska dette huset mitt også en dag denne veka. Jeg tror det trengs skikkelig nå. Jeg er en mester I å utsette slikt. Men jeg har så forferdelig fullt program hele tiden.

Masse arbeid med bloggen og lamminga I fjøset. De to tinga tilsammen utgjør mer enn en dagsjobb. Men til Lørdag kommer de fra Norsk Ukeblad for å se hvordan jeg har det, så da må jo huset se litt presentabelt ut iallefall. 

Midt oppi alt styret mitt så trives jeg. Når jeg rusler rundt på gården og stinker fjøs og roter rundt mellom sauer og lam unger. Min lille frie gode plass på jord.

Der tankene bare kan komme, og nye ideer stadig popper opp I hodet mitt. Nye innlegg tar form til Bloggen, og jeg kan være meg selv fullt og helt.

Det eneste jeg syns kan være litt tungvint om dagen er å føle at det er noe jeg ikkje rekker over. Da kan jeg fort bli litt stresset. Men sånn er det for alle tror jeg. Vi har alle disse "burde få gjort " tingene I hverdagen.

De som gnager mer I hode enn det hadde kosta og bare få gjort det ;)

Jeg håper alle har hatt en fin dag. Det var veldig hyggelig med så mye fine tilbakemeldinger på radio programmet idag. Det varmet skikkelig med så mange fine meldinger og malier.

Så håper jeg at det kan være til nytte for noen å høre at de ikkje er alene om å føle det å være pårørende som en veldig ensom tilværelse.

Samtidig så skal det opp et nytt forslag om mer midler til denne gruppen. Slik at kansje det kan være litt enklere å være I en sånn situasjon. Sjøl om enkelt å være pårørende vil det aldri bli for noen.

Ha en fin Onsdagskveld alle sammen.


 

Klem fra Susanne ♡ 

Er du gla I idrett klikk inn her : https://tracking.adviralmedia.com/click/391/61849/intersport

 

 

 

DETTE ER MIN BLOGG- TIDEN ER KOMMET FOR Å SI TUSEN TAKK

Kjære dere alle sammen.  Vet dere egentlig hva dere der ute egentlig betyr for meg hver eneste dag ?

Hver eneste dag skriver jeg og deler med dere om små og store ting I livet mitt. Bloggen inneholder alt fra små hverdagslige ting. Til tider små vittige episoder som jeg av og til må ta meg selv I, og lage en form for sjøl ironi midt oppi all min galskap.

Bloggen har i snart tre måneder inneholdt sorg. En sorg som har vært enorm, og svært vanskelig å beskrive med ord. Den inneholder samtidig en viktig melding om håp og tro. At livet på en eller annen måte snirkler seg videre fra dag til dag, og midt oppi alt så spirer et nytt håp. Et håp om at livet igjen engang skal bli godt å leve.

I bloggen kan man lese om livet som pårørende til en med rusproblemer. En historie som jeg da jeg laget bloggen ikkje ante at skulle opphøre. Mitt liv som pårørende stoppet brått og brutalt 29 Januar. Den dagen livet mitt ble snudd helt opp ned.

Et tema som jeg brenner mer og mere for er de som sliter seg gjennom sin skolehverdag fordi andre tar seg denne friheten til å rakke ned på små uskyldige skapninger som egentlig bare prøver å gå på skolen. Om hvordan vi foreldre preger barna våre I hva man sier, og hva man gjør.

Jeg prøver hver dag å formidle at det meste som folk oppfatter som annerledes, ofte er ganske normalt.

Jeg prøver å fortelle dere hvilken fantastisk gave det var å bli bestemor. Samtidig som jeg sier noe om min egen situasjon rundt det.

At angst depresjon og uro ofte kommer av en grunn, og vi kan selv gjøre noe med det hvis vi vil. Eller tør. At det meste I livet er stort sett ganske normalt I de fleste hjem.

For å sette dette inn I et større bilde, har jeg ofte og mye brukt mine erfaringer på godt og vondt. Jeg har følt livet sterkt på kroppen. Jeg har levd et liv som er langt på utsiden av A4 livet. Jeg ønsker å fortelle dere noe om at det nytter å gjøre noe med ting hvis man vil ha det annerledes.

Håpet om et bedre liv mister jeg aldri. Det er viktig for meg å fortelle til dere. Jeg er nok i en eller annen form et slags løvetannbarn.

Dette er min blogg. Dette er Bestemorbloggen på folkemunne. Bestemorbartenderogblogger I Blogg.Norge. 

Bloggen har hatt oppturer. Ja faktisk helt til topps I Norges land. Den har blitt til stoff for media både gjennom aviser og radio. Det neste som nå står for tur er faktisk Norsk Ukeblad. Men den har også hatt nedturer og lave lesertall av og til.Da kan det I perioder bli trått å fortsette. Men så har jeg hatt mitt eget fantastiske knippe av mennesker som hver dag leser.

Dere der ute som hver dag kommenterer og deler. Som sender meg gode varme signaler om at " Du må aldri gi deg med bloggen Susanne." 

Dere der ute -  Vet dere egentlig hva dere som følgere jevnt og trutt betyr for meg ?

At uannsett form jeg er I når jeg skriver, så mister dere ALDRI. Og da mener jeg aldri troa på meg. Jeg setter så ufattelig pris på dere !

Jeg har mange venner som jeg aldri har truffet I virkeligheten. Dere er her I min blogg verden og betyr mye mer enn dere selv forstår.

Til Lørdag er Bestemorbloggen et helt år. 22 April 2016, skrev jeg mitt aller første innlegg og mye har skjedd siden dengangen. Et år har mange av dere vært med på reisen min gjennom  livet I oppturer og nedturer her på min blogg.

Tiden er for meg kommet til å si TUSEN TAKK alle sammen.

1 års dagen skal markeres når lammingen er over I år. Det skal bli en gøyal og spesiell feiring. (men det er foreløpig hemmelig og under planlegging)

 Så fint hvis dere vil være med meg et år til. Jeg fortsetter å skrive. Så lenge dere forsetter å lese.

Så les og lik og del og med det ønsker jeg alle mine venner der ute en fantastisk dag.


 

 Klem fra Susanne ♡

Er du igang med sommerkroppen klikk her : https://tracking.adviralmedia.com/click/489/61849/stronger

ET LITT ANNERLEDES NOTAT I BOKA MI

Når vannvidd blir til virkelighet og alle ord er sagt. Når verden blir et galehus og siste kortet lagt.



Når alle gamle triks er oppbrukt. Ingen plass er lys. Man ser nok ikkje veien mer alt der foran er defust.



Når veien foran føttene er bratt og tung å gå. Når verden sviktet laget mitt. Det er for sent å så. 



Det føles veldig lenge siden solen varmet meg. Gløden I mitt ansikt forsvant så fort sin vei.



Jeg kan enda huske følelsen av vind som ble orkan. Bølgene ble så høye. Jeg ville heller av.



Fra lykkelige svale dager til hele livet I ruin.



Må jeg atter bygge livet mitt. Sette inn mitt siste gir. 



Jeg kaster livet mitt på vektskåla mens jeg ber til høyere makter.

Måtte de få sendt litt styrke - Gjør meg klar for nye akter. 



Skrevet i notatboka mi 9 Februar 2017. Jeg skrev det på morgenen den dagen jeg fulgte gutten min til sitt siste hvilested.

Susanne ♡ 

 

Et minne for livet. Klikk her : https://tracking.adviralmedia.com/click/384/61849/mittnavnesmykke

DET HENDTE DE SPURTE OM HVORFOR JEG HADDE HULL PÅ BEGGE KNÆRNE

" Og stadig våkne opp om natten gjorde at jeg følte meg trøtt og elendig. Det var da jeg bestemte meg for å ta tilbake kontrollen over mitt eget liv." 


 

Jeg sitter å prater med en som har fått hele livet sitt omtrent ødelagt bit for bit, av og hele sin oppvekst bli mindt på at hun ikkje er noe verdt I det hele tatt.

At alt hun mente var dumt. At alt hun tok på seg var stygt.  At uannsett hvordan frisøren klippet håret hennes var noen av jentene på plass for å fortelle henne at hun ikkje måtte tro at hun så noe bedre ut med ny sveis.

----------------------------

En gang tok en av de jeg " kalte venner" spennen min ut av håret mitt. Hun rykket den omtrent ut, holdt den opp mot lyset, og formelig skrek høyt og tydelig for å være sikker på at de aller fleste hørte det hun sa. "Var det den spennen lukta satt i. Jeg syns det luktet drit her ". Etterpå så kastet hun den på bakken og tråkket på den.

Spennen var ødelagt for godt.  Det var hjertet hennes også.

Denne spennen hadde hun fått av mormor.  Mormor var død nå. Hun hadde hatt denne spesielle hårpynten når hun var liten. Mormor hadde hatt den I et skrin på nattbordet sitt I alle år. En dag hadde hun sagt til henne at du skal få denne spennen av meg. Ta nå godt vare på den, for den er gammel. Hun var stolt av mormors spenne.

Hun og mormor hadde alltid hatt et spesielt godt forhold. Hun hadde vært så veldig gla I mormoren sin, så sjokket og sorgen når hun døde var vond enda. Hun følte alltid at mormoren forsto henne, og ikkje minst at hun hadde tid til å høre etter.

Hun klandrer seg selv så inderlig mens hun plukket opp restene av mormor sin spenne på asfalten I skolegården. Hun skulle jo aldri I verden vært så dum å tatt den på seg når hun skulle på skolen. Hun burde jo ha tenkt at den kom til å bli ødelagt.

Jeg stopper henne et øyeblikk mens hun fortsetter å fortelle. Jeg må spørre henne om en ting.

Tenkte du ofte sånn at du ikkje måtte ta på deg eller med deg noe du var veldig gla I når du skulle på skolen ?" 

  Det blir dørgene stille. I over et minutt blir alt stille før jenta svarer meg.

Alt jeg tok med meg eller det jeg hadde på meg kunne fort bli ødelagt ja. Jeg angrer den dag idag på mormors spenne.

Jeg må igjen bryte inn for å spørre om foreldrene hennes noengang reagerte ?

Dette her var på slutten av nittitallet, så de fleste hadde mamma og pappa I full jobb. De hadde tusen ting å gjøre både heime og på fritiden. Men det hendte de spurte om hvorfor den nye buksa hadde hull på knærne allerede ?

 Jeg prøvde å forklare at det ikkje alltid var så enkelt å være meg på skolen, og at jeg følte meg mobbet. Men de svarte stort sett at jeg måtte tåle litt mer. Jeg måtte ikkje være så sensitiv. Jeg fikk stadig høre at " Den som er med på leken - den må tåle steken." Hun følte at de ikkje tok henne på alvor.

At de kansje ikkje hadde tid til å gjøre det.

Ettermiddagene hjemme hadde pappa nok med treningene sine, og mamma satt I kommunestyret. Så det passet nok kleint inn å få en datter som meg. En med litt eksta behov og utfordringer. Jeg var ikkje akkurat best på skolen. Jeg bare dinglet med på et vis.

En gang da jeg hadde lusket meg ned tappa for å hente noe å drikke, hørte jeg fra stuen innenfor at mamma spurte pappa om han trodde at jeg ble mye mobbet på skolen. Jeg hørte pappa si at da hadde vel skolen ringt hjem og sagt ifra. Mamma sa bare javel og slo seg til ro med det. ( hun må jo ha hatt mistanke iallefall.) 

Jeg tenkte I hode mitt." Skjønner de så lite ? Tror de virkelig at skolen får med seg dette ? "

Årene gikk og hun ble vant til å ha det sånn. Men årene på både barne og ungdomskolen ble til stygge sår I sjela.

-----------------------

Hun ble etterhvert voksen som sine jevngamle.

De fleste fikk seg kjæreste,  men hun fikk ikkje. De fleste begynte på videre studier, men hun gjorde det ikkje. Nesten alle hadde tatt sertifikatet nå, men hun gjorde det ikkje.

Hele hennes liv handlet om dagsformen. Om angsten og depresjonen. Hun var inn og ut av behandling. Heldigvis var de snille med henne der hun pleide å være når depresjonen ble for tung å bære alene.

Men tanken på en fremtid med videre skolegang eller I offentlige rom slik at noen fikk muligheten til å hakke løs på henne igjen, det orket hun ikkje.

----------------------------

Hun jobber hver dag nå med å klare å sove godt om natten. En god nattesøvn gjør mye med dagsformen sier hun. Hun har bestemt seg for å ta et oppgjør med sitt eget liv, men gradvis så hun ikkje mister motivasjonen med en gang. Hun tror hun en dag skal klare det.

Jeg spør hva hun aller mest vil klare å få til ?

Hun svarer meg.

" Et helt vanlig liv Susanne! "

Jeg kjenner jeg fryser nedover ryggen. Var det alt hun ønsket seg tenker jeg. I ni år på skolen har disse tyrannene gradvis lagt drømmen om et helt vanlig liv I ruiner for henne. Hun dugde aldri. Det fikk de sagt høyt og tydelig.

I ni år uten at skolen grep inn og straffet de som hver dag gikk inn for å ødelegge livet hennes. Visste de egentlig hva de gjorde dengangen?

 Jeg tror ikkje det ! For de var det kansje endel av leken.  Men hennes liv ble slik alikavel.

Hvordan kan vi sitte å se på at små uskyldige mennesker lider seg gjennom skole hverdagen hver dag I Norges land og forsette å bare snakke om det ?

Det skal ikkje være sånn ! Jeg godtar det ikkje !

Til Fredag skal jeg på møte med rektor på Vegårshei skule. Der skal jeg presentere min plan. Jeg starter opp med min egen ide.

Blogging mot mobbing.



 

Det kan iallefall hjelpe litt.

En historie fra virkeligheten. Skrevet av Susanne ♡ 

 

Klikk inn her : https://tracking.adviralmedia.com/click/504/61849/lyko

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

EN FANTASTISK PÅSKE MED FANTASTISKE FOLK

Hei alle sammen. Bedre sent enn aldri. Noen dager ganger så føler jeg at døgnet ikkje har nok timer, men jeg var oppe kl seks idag. Tro det eller ei.

Når man har fjøs og barn og matlaging på en gang, så flyr tiden fort avgårde. Samtidig så skulle Daniel reise på leirskole idag, så litt intensitet I morgentimene for å få pakket med alt ble det. 

Men på leirskole kom han. Blid som en sol.

 

Litt skummelt på sommerdekk over til bussen som skulle kjøre de, på omtrent snøføre her heime, men det gikk bra.

Så her er jeg.

Dagen startet brått og brutalt med at radio programmet som skulle komme idag kl halv ti på P2, blir ikkje sendt før I morgen. Men det får jeg ikkje fikset på.

Jeg skjønner at endel satt klar for å høre, og det ble litt meldinger att og fram, men jeg får ikkje fikset på det desverre. Det kommer I morgen forstår jeg.

Jeg måtte få informert alle som hadde ventet på programmet så ingen satt å ventet forgjeves. Der er jo Facebook makalaus. En enkel status, så var de fleste informert.

Påsken er over for denne gang, og alle kyllingene skal tilbake i eskene sine igjen. Ja de som ikkje er snødd ned da.

De må vel tørke opp litt først. 

Det har vært en påske med mye forskjellig vær.  Men det er helt greit for meg. Jeg koser meg inne også jeg.

Igår skulle jeg ned til Arendal en tur. Jeg ventet hele dagen omtrent, for å se om det stoppet å snø. Men på kvelden fikk jeg lusket meg nedover for å hente noe som Daniel måtte ha med seg på leirskolen. ( måtte og måtte ;) Jeg skjemmer han vel litt bort I ny og ne tror jeg. Min lille minstemann)


 

Iallefall så fant han ikkje mp3 spilleren sin. Hverken hos meg eller pappaen sin så han fikk låne en av noen gode venner jeg har. Da vi kom ned dit hadde gutta boys disket opp med nydelige vafler og kakao.

Da kan det bare fortsette å snø for min del altså. Ikkje nok med at han fikk låne denne I pod saken av vennene mine. De gav den til Daniel som en gave.

Noen ganger så blir jeg helt satt ut av vennene mine sin raushet. Sånne mennesker skulle verden virkelig hatt flere av tenker jeg. Sånne som stort sett prøver å gjøre livet litt enklere for andre. -- Dere er gode som gull vennene mine. --

Tenk at jeg er så heldig å ha sånne venner. Jeg føler meg priviligert.

-----------------

Ja så sånn går nå dagene her på bruket. Fra det ene til det andre.
 

Jeg og Daniel har nå surret rundt mellom lam og venner og snø og sol. På tross av alt som var litt leit og trist, så ble påska ganske koselig.

Jeg har hatt masse besøk av både venner, naboer og familie, så jeg er mer enn nok godt fornøyd.

Den ene dagen på gården måtte jeg vente på at oppvaskmaskinen hadde vasket ferdig. Jeg hadde ikkje en eneste rein kaffekopp igjen. Da har man hatt litt over gjennomsnittet med besøk. Men sånn skal det være. Sånn må det være for at jeg er fornøyd.

Det er koselig å tenke tilbake på når hverdagen startet opp igjen.


 

Nå blir det noen dager helt for meg selv etter å ha hatt overnattingsbesøk I over to veker. Det blir rart og godt på samme tid.  

Jeg har jo den trofaste vennen min som titter innom hver eneste dag mellom seks og sju på morran.


Den kan jeg si hva jeg vil til vær eneste dag. Den forteller ingenting videre.

Jeg ønsker alle en fin dag. På en måte er det godt når hverdagen begynner igjen også.



 

Klem fra Susanne ♡ 

Føler du for å glitre litt. Klikk inn her : https://tracking.adviralmedia.com/click/515/61849/glitter


 

NÅR DU DØMMER ANDRE - ER DU SIKKER PÅ AT VEDKOMMENDE DU DØMMER TÅLER DET ?

En mors kamp for sitt barn - mot sykdom og fattigdom. Mot krig. Mot alle krefter som utnytter og mot alt som forringer menneskeverdet. La det bli vår felles kamp ført I kjærlighet og med vilje til å overleve.

                                                                                              -------------------------

Alle ønsker vi barna våre det beste . De aller fleste går hundre tusen ekstra skritt for at barnet sitt skal ha det bra. De aller fleste elsker barna sine betingelsesløst, og ønsker det aller beste for de.

Det er stort sett en tommelfinger regel.

De aller fleste har nok med sitt eget hverdagsliv. Med hvilken rett har vi lov å dømme andre ? Hva gjør den ene forelder bedre enn andre, og når har vi rett til å gripe inn I andres liv ?

For å gjøre en sånn handling I hat, og ikkje I kjærlighet, må være det værste noen kan gjøre med andre foreldre. Når man går til det skrittet å prøve å bevisst ødelegge en familie fordi man ikkje unner den vel, eller at man har et stikk I siden til noen.

Da er min konklusjon at man allerede har altfor mye å ta tak I for sitt eget liv. Dette er en virkelighet som jeg blir temmelig fortvilet av å høre om. 

Jeg hadde en episode her om dagen hvor noen sa rett ut at de ikkje kunne forstå hvorfor jeg sørget over gutten min ? Vi hadde jo et så dårlig forhold. Med hvilken rett kan et annet menneske si slikt ? Og på toppen av det hele mene det. De skulle prøvd et par veker I mine sko på den tiden. 

En annen episode var på en fest her forleden. En jente stod å harnakka mente at jeg hadde vært på fylla tre dager etter min sønns død. Det hjalp ikkje hva vennene mine sa, for hun hadde sett meg. Jeg vet inderlig godt hvor jeg var jeg. Jeg var I møte med presten, men med hvilken rett har noen lov til å si slikt rett opp I ansiktet til andre ? Ingen har rett til slikt, men noen gjør det alikavel. De ser ikkje skauen for bare trær stakkars.

Jeg lar slike ting stort sett passere glatt forbi. Ikkje fordi jeg er hjerteløs, for det er jeg ikkje, men jeg er ikkje villig til å la hat vinne. Mennesker som dømmer andre på en slik måte er fulle av hat.

Mennesker som mener slikt , og på toppen av det hele kan få seg til å snakke slik er det jo egentlig bare synd på. De får ikkje den hjelpen de skal ha til å fungere I den virkelige verden stakkars. De må ha det fryktelig vondt inni seg. Tenk hvilken kamp de har inni seg som kan mene så mye om andre. Og den kampen er ikkje min jobb og ta.

Jeg har andre kamper å kjempe.

Noen sier " Du må ta igjen Susanne, si noe da, du kan ikkje tåle slikt !" Men å snakke tilbake eller ta igjen på slikt, lager ting om mulig enda verre.

Når mennesker går så langt som å dømme andre om ting de ikkje har peiling på, da tror jeg andre profesjonelle må trø til.

Det jeg sier eller mener I en sånn situasjon, vil jo bare gå inn den ene øre og uten andre. Og jeg - Jeg bruker masse energi på ting som ikkje jeg trenger.

Jeg trenger kreftene mine hver dag til å leve for de som er igjen. Til å klare å funger sånn cirka normalt. Prestere for barna mine og de som faktisk er gla I meg.

Og de jeg er gla I.

Jeg har heldigvis sett forbi mennesker som er ute etter å stjele min energi og gjøre livet surt for meg for ganske lenge siden. Sånne får andre ta seg av.

Det er gått så mange uker nå at folk begynner vel å får rett til å "dømme" meg igjen. Det gjør ting enda enklere for meg. Jeg får sortert godt ut. Igjen. Det er stort sett synd på slike negative innblandere.

Jeg har en egen tanke om slike ting. ( mulig fordi jeg har følt sånn endel på kroppen.)

                                                                                     ------------------------------

Hvis man ser noen som er truffet av en pil, så gjør man det man kan for å hjelpe med å få den ut. Man begynner ikkje å se hvor pilen kom fra eller hvilken tresort skaftet er laget av. Man handler lynraskt og alt for å redde livet til vedkommende.

Et enkelt bilde på å hjelpe noen å overleve.

Tenk deg om den pilen bare var et ord. Et ord som din neste ikkje tålte å høre. Tenk om den pilen ble nådestøtet for liv eller død. Vær forsiktig med å dømme andre. Ord har veldig mye makt. Mye mye mer enn det man aner ! 

Ord er som piler I hjertet. Tenk hvis du skyter feil. Kan man leve med det ?

Nettopp derfor " klikker " Jeg ikkje når noen har et behov for dømme meg. Dette er sikkert mennesker som er meget uberegnelige så da er det bedre å være stille tenker jeg.

Det eneste jeg kan gjøre, er å håpe på at de får den rette hjelpen de trenger etterhvert, så får de det bedre med seg selv kansje.

Ønsker alle mine faste lesere en fin dag denne siste dagen I påsken 2017.


 

Klem fra Susanne ♡ 

Min favoritt butikk. Klikk inn her : https://tracking.adviralmedia.com/click/385/61849/miinto

 

 

LA DØRSTOKKEN VÆRE LITT SKITTEN - HØR FUGLENE SYNGE

God morgen alle sammen. Skal si at ting snur fort. Fra å sitte ute I påskesol og varmt vær, så våkner jeg opp til hvitdekkede jorder og snø.

Hele fuglebrettet er fullt av små fugl som trengte litt mat I dette snøværet som kom over oss. Og jeg som trodde at vårstemningen var kommet for godt. 

Denne lille fuglen snakker jeg med hver eneste dag. Da får jeg munter sang og de svarene jeg ønsker meg tilbake. ( Det har ikkje klikket helt for meg altså ;) 


De lager en så fin stemning bare. Kan du tenke deg noe bedre enn fuglesang en varm og god morgenstund I hagen mens kaffen putrer på kjelen og sola begynner å varme ?

Det og leve med naturen tett innpå meg gir meg nødvendig livskraft.


Så dette har jeg brukt morgentimene mine på. Sitte å se på fugl og ta fine bilder av de.

Vi er nå halveis I lamminga, og de fleste dyrene har vi fått ut på jordet nå. Det er kun de som enda skal føde som ligger inni fjøset. Så vi begynner å se en ende på det hele etterhvert.

Lamminga er veldig koselig, men det krever mye fysisk arbeid. Og tidlige morgenstunder. Ja jeg har påskeferie her oppe, men jeg er oppe halv seks hver morgen. Da ringer vekkerklokka mi.



Men de gode øyeblikkene er verdt alt sammen. Gode dager med mange koselige folk som vil innom å hilse på.

Stillheten I fjøset når jeg er der helt alene og fødselene står på. Jeg er så tett på naturen da. Samtidig som det er et yrende liv på utsiden.



Huset står på hue og leiker og kjeledresser pryder inngangspartiet mitt. Men jeg vil heller ha en dørstokk som man kan se folk går inn og ut av, enn en reinvasket og strøken gang som jeg sitter å ser på. Men da sitter jeg mest sannsynlig der helt alene.

Sånn et liv er ikkje noe for meg. Vaske huset kan jeg gjøre når påska er over. Jeg vil nyte disse øyeblikka av liv og røre både med mennesker og dyr.

I dag skal jeg hente gull jenta mi kl to. Jeg gleder meg så veldig at jeg nesten ikkje kan vente. Vi skal kose oss skikkelig et par dager her på gården. Blant sauer og lam og fugler og katter. Da har vi det ganske bra begge to. 



Ønsker alle mine lesere og venner en fantastisk dag. Her snør det akkurat nå, men jeg slipper å brøyte enda. Det er iallefall noe å sette pris på.

Kos dere alle sammen.



Klem fra Susanne ♡ 

Lek mer med barna. Det hjelper for så mye : https://tracking.adviralmedia.com/click/258/61849/lekmer

 

 

FIKK LUFTA MEG EN TUR - TROR JEG TRENGTE DET

Igår kveld hadde jeg en kjempe fin kveld med skikkelig gode venner. Venner jeg har hatt i åresvis. Gjennom mange år.

Først på dagen hadde jeg besøk av noen som jeg omtrent har vært venner med heile mitt liv. De kom kjørende opp på gården med både barn og barnebarn for å se på lammene, og vi spiste og koset oss.

Venner er kansje noe av det viktigste I livet for mange av oss. Selv så skrumpet familien min ganske inn I mens jeg enda var veldig ung, så for meg har vennene mine fungert nærmest som en familie siden da. Nettopp fordi venner er så viktige gir ofte vennskap de største opp og ned turene.

På kvelden så reiste jeg på påske fest som jeg hadde planlagt lenge. Det var omtrent første turen på lenge som jeg tok meg skikkelig fri en hel kveld. Det kostet meg dyrt å reise dit. Jeg hadde planlagt dette I lang tid. Men etter fjøset var stelt, så kom panikken et ørlite grann.

 Jeg orket ikkje alikavel tenkte jeg. Men da fikk Besse fart på seg må jeg si.

" Det bare sier jeg sa ho, at ikveld vil jeg ikkje finne meg I at du bare blir sittende her I sofaen din. Ikveld skal du gå på det du har planlagt !" Hun formelig presset meg til å reise. Jeg hadde ordnet meg med fjøsvakt og alt på forhånd. Så det fantes ingen unnskyldning heller.

Og det er jeg gla for idag. For det er lenge siden jeg har hatt en så koselig kveld sammen med gode trygge venner. Venner som kun ønsker det beste for meg. Da slapper jeg godt av. Idag er jeg iallefall sjeleglad for jeg kom meg ut.

Det var godt å få tankene over på litt andre ting en stund. Og bare det å snakke med litt andre folk for noen timer. Det hjelper godt på humøret.

Jeg tror det trengs mer enn jeg aner faktisk. Så når lammingen her I huset er over, så tar jeg meg en liten utflukt litt sørover. Da blir det noen dager I Arendal igjen.  

Det skal mye til å slå vårstemningen langs bryggene I Arendal en soldag sammen med gode venner.



Ønsker alle mine lesere en fin langfredag. Kansje den skal nytes med gode venner. Det slår sjeldent feil. Venner betyr så mye mer enn man kansje forstår. Tenk om man skulle gjort alt alene. Klem fra Susanne ♡ 

på tide og glitre litt ? Klikk inn her : https://tracking.adviralmedia.com/click/515/61849/glitter

JEG STREVER ♡

Jeg strever - Hjertet er trist - Tankene tomme og kroppen kjemper. Føttene faller kraftløse mot jorda.

 Jeg strever - Jeg strever for å gå fra det ene øyeblikket til det andre. Det ligger som lag på utsiden av kroppen. Sorg er lag på lag med vond tid. Stilletid. Gråtetid. Snakketid og trøstetid. 

Jeg strever - Jeg strever med å innse at sorg er tap. Sorg er savn. Sorg er lengsel. Sorg er minner.

I mitt daglige liv, så strever jeg hver eneste dag og innse hvordan livet mitt har blitt nå. Ikkje visste jeg hvor mange ansikter en sorg kan ha.

Sorg er sjokk. Sårbarhet. Sinne. Svakhet. Styrke. Og litt etter litt små seiere. Sorgen lærer meg til å leve langsomt videre.

 Men - Jeg strever. Jeg strever hver eneste dag. 



Noen tanker fra Susanne ♡ 

Ønsker du et minne for livet ? Klikk her : https://tracking.adviralmedia.com/click/384/61849/mittnavnesmykke

 

 

ET PÅSKEEGG SOM JEG IKKJE SKAL FYLLE LENGER

Så var påsken I full gang på bruket. Akkurat ferdig med å stelle fjøset. 18 lam er nå ankommet. 14 som lever og spretter rundt som levende ulldotter her på utsiden. Folk ringer å lurer på om de kan komme å se.

Det kan dere. Har fått flytta de aller fleste ut av fjøset nå. Så ta med dere barn eller barnebarn for en svipptur på heia og se på det nye livet.



Jeg tenkte at jeg må få pyntet til påske som alle andre gjør. Så var det jo litt koselig tenkte jeg når endel mennesker skal innom på påske kaffe og se på dyra.

Jeg har hørt folk si at savnet blir verre ved høytider. Jeg inni mitt hode tenkte at det kan jo ikkje bli verre enn det har vært. Men så hentet jeg esken med påskepynten.

Det var vondt. Veldig vondt.



I år hadde jeg et egg for mye. Et egg med navnet hans på. Det navnet som nå står på et kors på en kirkegård.

 De andre årene har jeg fylt egget hans. I håp om at påsken skulle bli fin og at han kunne svinge hjem en tur hvis formen var bra nok til det. I år kommer han helt sikkert ikkje hjem. Det er ingen vits å fylle det. Han kommer aldri hjem igjen. 

Jeg mangler et barn. Jeg må innse det. 



For hver ting jeg pakker ut blir det verre og verre. Mario var alltid flink til å lage ting. Når han først ble bitt av basillen, laget han gjerne dobbelt så mye som alle andre. Her er en lite påske hare fra 1998.

Et år jeg gjerne skulle skrudd tiden tilbake til. Ja og med alt det jeg visste idag inni hode mitt selvsagt. Jeg skulle ha vernet han mot hele verden, slik at det som har skjedd aldri hadde skjedd. Jeg tenker sånn. 



Ting på ting kommer ut av esken min med påskepynt. Minne på minne. Dette gjør for vondt kjenner jeg. Jeg klarer ikkje å ha det han har laget framme I år.

Jeg tar påske egget hans med navnet på. Bretter tingene han har laget pent sammen, og legger det I en pose. Jeg putter det I det jeg kaller minne kassa.  Den som jeg må fysisk gå bort til å åpne lokket på for å se på minnene.

Det blir for tøft å ha alt fremme. Iallefall denne påsken. 



Jeg sitter igjen med 3 egg i år. Egentlig så har jeg jo alltid hatt tre. Jeg begynner å fylle oppi eggene til mine to gutter. Det siste egget fyller jeg til Isabell.

Den lille skatten han la igjen på jorden. Ho som han alltid sa at det var en sterk mening med. Jeg hører enda ordene hans I hode mitt.

" Det er ein meining I ho mamma. Du skjønner det du ?". Det fikk han veldig rett I.

 Så ble ikkje den påsken så enkel alikavel. Savnet og sorgen tok meg. Jeg lengter mye kjenner jeg.

Men jeg har jo tre egg igjen. Det er for de jeg må leve. 



I natt, da søvnen uteble og mørket ble nesten for tungt å bære. Ba jeg om et tegn. Jeg hadde lest om en mamma som fikk et tegn av en liten fugl etter sønnens død. Jeg tenkte at det vil jeg og ha.

Jeg vil vite at du har det godt. Kan du ikkje gi meg en hilsen på en eller annen måte nesten ba jeg om inni meg. Med ett lyste det et lys over gulvet I stua. Jeg gikk bort til vinduet. Månen kom fram mellom skylaget. ( bildet over.) Jeg følte plutselig at den var eksta fin I natt.

Var du innom en tur og ønsket mamma god påske ?


 

Ønsker alle sammen en velsignet og rolig høytid.

Håper alle får oppleve noe som er litt ekstra hyggelig disse helligdagene. Gode minner er godt å ta med seg videre. De kan bli uerstattelige.

Klem fra Susanne ♡ 

Vil du få minnene til å vare for alltid ? Klikk her : https://tracking.adviralmedia.com/click/399/61849/smartphoto

 

JEG HUSKER JEG TENKTE HUN VAR HELDIG

Idag tidlig på morgenen ringte de fra NRK P2. Jeg har den siste tiden vært med å lage et radio program som handler om pårørende. Et program som setter lys på hvilken hjelp som finnes der ute når en familie blir kastet inn I en helt ny verden som medavhengige I et rushelvete.

Ja for det er akkurat det vi er. Medavhenige - Livet handler om rus for den som begynner å ruse seg. Men jeg skal jammen meg si det handler om rus for de som er pårørende I en slik situasjon.

Jeg husker så godt en mamma på et av mine utallige kurs ang rusproblematikk. En dame stod å snakket om livet med datteren etter rusen. Familien følte det som verdens beste gave og få datteren sin tilbake rusfri. Noe jeg hadde en inderlig stor forståelse for.

Jeg husker at jeg tenkte hun var heldig. Veldig heldig. Jeg torde ikkje engang og tenke tanken på at jeg kunne være så heldig og få tilbake et vanlig liv. Eller at gutten min skulle få det bra igjen og komme seg på beina. Jeg var livredd for å falle for langt ned følelsesmessig. Redd for å bli skuffa.Igjen.

 Men denne damen, hun sa noen ord som jeg aldri har glemt. Det brant seg fast I hode mitt.

" Av og til så tror jeg de som er rusmisbrukere har det bedre enn de som må stå å se sine kjære ruse seg sønder og sammen. Jeg tenkte aldri på det da når jeg stod midt I det sa hun, men I årene etter har jeg tenkt på det mange ganger, og jeg er mer og mer overbevist om at det er sant."  

Jeg husker at jeg ble helt rar inni meg på måten hun sa det på. Det var jo ikkje jeg som led. Jeg skulle jo ikkje ha det vondt. Jeg skulle bare være tilstede for gutten min jeg. Det var jo han som sleit. Han det var synd på. Jeg var jo bare en mamma som skulle stille opp. Trøste å prøve så godt jeg kunne å holde familien sammen.

Det var sånn jeg tenkte det. Plutselig stod det en vilt fremmed dame der og sa at det var vanskelig å være sånn som jeg var. En pårørende. Et øyeblikk ble jeg grepet av en litt varm og god følelse der jeg satt I en sal midt under et foredrag om rus. Noen skjønte kansje at jeg begynte å bli sliten husker jeg at jeg tenkte.

Årene har gått. Mitt liv som pårørende er over. Dette er en meget todelt sak. Det er en vond sak uannsett hvordan man ser på den.

Jeg kan si desverre. Men jeg kan og si heldigvis. Desverre fordi gutten min ikkje overlevde. Heldigvis for jeg var så utslitt av det livet som var. Det og leve med en misbruker tett innpå kroppen natt og dag. (Jeg visste aldri når.) Det kan til slutt ta knekken på et menneske.

Da jeg satt og hørte gjennom intervjuet idag via nettet så syns jeg det var rart at det var min historie jeg hørte på. Har det virkelig vært sånn ? Var det sånn jeg hadde hatt det ? 

Jeg satt igjen med en merkelig følelse. Har jeg. Lille meg klart alt dette tenkte jeg.

Jeg håper dette programmet setter livet som pårørende I et lys som er til hjelp for mange.

At det er tøft å være en pårørende uannsett hva man er pårørende til. At av og til trenger alle en eksta håndsrekning eller litt eksta hjelp. Det er ikkje flaut I det hele tatt.



 

Noen tanker fra Susanne ♡ 

LYDEN AV EN " EKTE" STEMME ♡

En ny dag ligger sprett ny foran meg. Den bare venter på at jeg skal ta den I bruk og gripe den. Det er siste dagen før påske. Alle helligdagene. Mennesker står på hue og handler som om det skulle stenge for godt. Livredde for ikkje å få koset seg nok med mat og godsaker I høytiden. Det skal jo være sånn at I påsken skal vi ha det litt eksta hyggelig.

Vi er lært opp til det.

Jeg tenker veldig fort på alle de som sitter alene på slike dager. Som savnet etter nære og kjære kan virke ekstra stort. Kansje noen har mistet sine kjære gjennom årene, og barna er blitt voksene og har nok med sine egne liv.

De sitter rundt omkring I stolene sine og venter på en liten prat med noen.(Det hadde vært så godt å hørt lyden av en stemme uten at den kom fra tv.)

Sånn er det endel som har det, og det er en trist tanke. Jeg for min del har tenkt at jeg skal besøke en person denne påsken. Det er det jeg har kapasitet til.

Jeg kjenner en gammel dame som stort sett sitter alene hele året gjennom. Jeg vet at hun ville satt enormt pris på en liten visitt. Hun blir gla og jeg blir gla.

Det er alltid koselig og komme dit. Det råder en ro og en egen stemning hos eldre som er mye alene. De er så hjertegode å komme til på en merkelig måte.

Kjenner du noen som skal sitte alene hele påsken ? Jeg bare spør ♡ 



Et gammelt ordtak sier " Hvis ikkje vi har fred, er det fordi vi har glemt at vi tilhører hverandre." Alle har vi et veldig behov for å tilhøre noe. Først da blir sinnet vårt tilfreds. Det finnes ikkje noe som er verre enn å føle seg ensom og forlatt. At ingen lenger bryr seg om hvordan du har det, eller hva du gjør.

Det er en ting som stadig gjentar seg syns jeg. De som sliter mest selv. De som har minst å rutte med. Ofte de som må ta buss istendenfor å kaste seg I bilen.  De er ofte de som er flinkest til å bry seg om andre.

Men skulle du som leser akkurat nå ha pakka ferdig bilen din til påsketur på fjellet. At alt er klart bare til å dra.

Skulle du tatt deg tid til å svinge innom din gamle mor eller far som sitter på gamlehjemmet. Der skal han eller hun sitte hele påsken. Og spise påskematen sin som er en masse produksjon fra et storkjøkken. Kansje du har ti minutter til overs før du drar ?

Jeg bare spør.

Man kan ikkje rekke alt. Man kan ikkje mestre konstant.

Men en ting har livet lært meg det siste halve året. Ta vare på de du er gla I - Plutselig kan det være for sent.

Med dette ønsker jeg alle mine lesere en fantastisk påske.


 

Klem fra Susanne ♡ 

ta gøyale bilder I påsken : https://tracking.adviralmedia.com/click/399/61849/smartphoto

HVEM ER JEG BLITT ? - HER JEG GÅR Å LETER ETTER LIVET MITT

Hvem er jeg nå ?  Hvem har jeg blitt ?

Jeg er flyktig som vinden. Jeg leter etter livet mitt.

Jeg er høy og dyp. Jeg er klar og hemmelig. Jeg blir aldri for dyp. Jeg liker fremdeles å ha det bekvemmelig.

Jeg tåler det meste. Mister sjeldent feste. Men temperamentet er I orden, så kom ikkje her. Angrer ofte siden, jeg mente ei og være sær.

Jeg er ikkje redd for å streve. Bruke muskler for å prøve å glemme.

Jeg liker følelsen av leve mens jeg søker febrilsk etter trygghet i mitt lille rede. Gir til en hel verden av mitt sinn og tankemønster.

I neste øyblikk er døren stengt. Jeg trenger fri fra fellesskapets arena for en stund. Mye av barnet I sinnet mitt får blomstre fritt. Voksen når det gjelder. Jeg har bygd meg en klangbunn I sinnet som årene aldri forelder.

Hvem har jeg egentlig blitt ? Her jeg strever rundt hver dag og leter etter livet mitt.

Hvem var det egentlig jeg var engang ? Slo tanken noengang ned ?

Jeg leter etter å finne tilbake til slik som det engang var. Det eneste jeg gang på gang sitter igjen med, er bare dårlige svar.

Impulsiv og urolig. Sentimental så helt utrolig. Alltid villig til å fornye. Jeg var aldri villig til å la meg fange.

Mange ord og mange bokstaver mens ordene kommer tilbake til meg.

Hvem var det egentlig jeg var ? Hvem har jeg egentlig blitt ? Jeg tenker ofte på det her jeg går å leter hver eneste dag etter livet mitt.



 

Klem fra Susanne ♡ 

Klikk inn her for å se : https://tracking.adviralmedia.com/click/460/61849/nakd

 

DET SVARTE FÅRET

God morgen alle sammen. Her kommer en liten oppdatering fra meg.

Inatt har det kommet 3 nye lam, og en står I fødsel nå. Jeg har gått ut av fjøset en liten stund nå for at mammaen skal få litt ro og fred nå I starten. Slik at vi etter en liten time kan se at ho klarer seg fint selv. 



Fødselen inatt har gått kjempefint. Når jeg sjekket siste runda I hår kveld før jeg la meg, var alt normalt, og når jeg kommer ned nå I sjutiden ligger det 3 skjønne små å hviler litt etter å ha blitt studd fulle av mat. Når jeg gir de høyet sitt kommer de hoppene mot meg 








Den ene er så spesiel med en svart øre. Den er blitt liksom min lille maskot. Det er rart det der egentlig. Når det kommer lam som er litt annerledes, så knytter jeg meg så ekstra mye til de. Jeg har alltid vært sånn.

Både med mennesker og dyr. Helt fra jeg var liten har jeg hatt en slags forkjærlighet for det som faller litt på utsiden. Jeg syns svartøre som jeg kaller han er veldig nydelig. Men det syns jo ikkje de som betaler ut for ulla og lign. Slike lam har lavere pris hvis vi skal tenke sånn.



Ta bare denne lille lam ungen.  Det svarte fåret.

Når ulla skal leveres, er prisen mye lavere på den enn de som er hvite. Kansje det er som I det gamle ordtaket. " Det svarte fårete I familien." Litt mindre verdt enn resten av flokken.

Det er synd men I dyreverden fremdeles sant. Mange kan nok føle det sånn I menneske verden også.

At de er litt annerledes, og derfor ikkje så mye verdt som de andre. Det skal jo ikkje være sånn syns jeg. Men alt er menneske skapt. Slike gamle uvaner skal litt til å vende.

Jeg tror at hvis alle har I tankene sine at alle er like mye verdt, så vil vi til slutt tro på vår egen sannhet tilslutt. Her på gården har vi fremdeles svarte sauer. Selv om prisen er litt lavere. Sånn skal det være syns bonden. 



Jeg koser meg her på gården. Det er grytidlige morgenstunder og seine kvelder nå mens lamminga står på. Jeg kommer Ingen vei uten å ha avtalt noe på forhånd.

Faste tider I fjøset minst 4 ganger om dagen hvis ikkje det er fødsler på gang. Men jeg har det så bra her I mitt bitte lille hus. På den bittelille gården. Med de for tiden bittesmå lammene.



Det er sånn jeg liker det best. Her føler jeg meg hjemme.

Nå er Besse kommet opp til påske også. Så får vi prøve å gjøre det beste ut av denne høytiden. Etter en start på året som jeg helst aldri ville ha opplevd. Men jeg må.

Jeg må gjøre det beste ut av hver dag. Og da er jo dette et godt utgangspunkt. Jeg trives tross alt I mitt lille liv. 

 

Jeg ønsker alle en fin dag der dere måtte være. Her I sør skinner sola, om det regner der du er, vil solen skinne til slutt hos deg også.

For bak skyene er himmelen alltid blå.

Klem fra Susanne ♡ 

Klikk inn for å finne solbriller som passer deg til sommersesongen: https://tracking.adviralmedia.com/click/400/61849/smartbuyglasses

 

 

 

 

 

 

KAMPEN FOR SAMVÆR GJØR MEG STILLE

 Jeg kjenner meningen min er sterk om denne saken. Jeg kjenner jeg må vokte min penn når jeg skriver på samme måte som jeg må vokte mine ord når jeg snakker. Men dette landet vårt skal enda være et fritt land, så fremdeles kan jeg mene hva jeg vil heldigvis.

Alt startet med en mail på morgenen. Der stod det " Jeg er så lei meg å sliten av at alt jeg gjør og sier blir brukt meg. Alt jeg skriver på Facebook skal vries om på som om jeg skulle være gal. Jeg kan ikkje lenger være meg selv Susanne. Det er ikkje fordi jeg er redd for hva folk mener om meg, men jeg er så redd for å ikkje få treffe ungene."

 Hva svarer man til slikt ?

Jeg svarte ganske rett fra hjertet som jeg pleier ved slike henvendelser. " Du er nok ikkje alene som å føle det sånn. Jeg får ikkje gjort noe med hva folk tenker og mener om deg, men jeg kan fint sette lys på saken din. Jeg har flere som har opplevd og opplever akkurat det samme som deg. Så jeg skal skrive et innlegg om det. Noen lever omtrent I en form for sitt eget fangenskap av nettopp samme grunn som du forteller om her."

Det var svaret mitt. Det var egentlig helt andre ting jeg skulle skrive om idag, men sånn ble det ikkje. Jeg fikk ikkje det ut av hode mitt. Det kvernet rundt og ville ikkje slippe.

 Jeg starter med å plukke ting litt fra hverandre her. Det er mange grunner til at folk opplever akkurat dette.

Noen er besteforeldre, andre tanter og onkler eller til og med foreldre. Av en eller annen grunn er samarbeidet vanskelig I slike saker. Ofte er det sykdom inni bildet. Og desverre veldig ofte psykisk sykdom. Det å være eller ha vært psykisk syk kan veldig fort bli din aller værste fiende. Man kan bli straffet med å ikkje se de barna man er så inderlig gla I over lengre tid fordi man rett og slett bare ble sjuk.

Jeg har selv følt slikt på kroppen. For mange år siden. Jeg har hørt ordene før, men det var før sosiale medier var kommet.Takk og lov for det. ( Sånn som jeg bruker nettet til å utrykke meg per idag, hadde jeg vel vært stemplet for godt.)

Jeg må også si at alt har en gyllen middelvei her. Det hender at mennesker er så sjuke både psykisk og fysisk at det kan være vanskelig I perioder å tilbringe tid med barn. Det handler om å skåne både den ene og den andre veien. Det er innenfor det jeg vil kalle normalen. Bare så jeg har fått sagt det.

Men når det å treffe det man er aller mest gla I, slik som barn I dette tilfelle, blir brukt som en brikke I et maktspill, da har ting gått alt for langt etter min mening.

Barn er glad I familiene sine. Barn ser forbi en skavanker eller to. Barn vil gjerne være sammen med de som er glade I de. De ser ikkje at mamma ikkje liker tanta, eller at pappa ikkje kan fordra svigermor for eksempel.

De er gla I disse menneskene betingelsesløst. Barn er lojale.

Når samvær med barn blir en straff pga uenighet da må noen begynne å våkne ! Skal man være så liten I seg selv at man ikkje klarer å svelge en kamel eller to for ungene sin skyld ? Jeg blir dårlig bare av tanken.

Tenk at I det opplyste samfunnet vårt må noen gå rundt å være redd for å virke klein, eller for å være seg selv. For da kan det være de ikkje får truffet de som de er så veldig gla I.  De velger heller å være stille. De velger å si " Jo takk jeg har det veldig bra." I angst og panikk for å ikkje treffe de små uskyldige barna som de har gledet seg så til å se.

Ærlig talt. Alle oppegående mennesker vet sånn cirka når man må skåne barna for enkelt mennesker som er helt på utsiden seg selv. De fleste med barn klarer å se slikt. Men å bruke det som en form for for trussel eller advarsel til en person er for meg lavmål.

 Jeg sier det som jeg har sagt før når det gjelder saker med barn involvert. Det er stort sett barna som er den lidende parten. De forstår ikkje alt.

De skjønner ikkje noe av at de ikkje kom til farfar som et eksempel. Men egentlig så var det bare en krangel og et skeivt ord som utløste hele skitten. Det må da være lurt og først og fremst tenke på de små uskyldige oppi dette.

Som en god nr to kommer de som hver dag lever og er redd for å være seg selv, sjøl om de ikkje har en dritt å frykte egentlig. Det skal da ikkje være sånn ?

Det blir bare så altfor dumt. Hvis man virkelig er redd for å sende barnet sitt på besøk en helg til noen som hadde gledet seg lenge. Hvis man virkelig mener at barnet kommer til å ta skade av det, så snakk til hverandre og ikkje om hverandre. Og for all del. Man trenger ikkje å legge det ut på Facebook så alle kan se og mene noe om det.

Alle kan bli sjuke. Ingen sitter glasshus. Neste gang kan det være den rike mannen på toppen.

Av og til kan det være lurte tenke to ganger over en og samme ting. Kansje det man mener idag kan være annerledes I morgen.


 

Noen tanker og meninger fra Susanne ♡ 

Klikk inn her for å få tilbud på vårens nyheter : https://tracking.adviralmedia.com/click/265/61849/zalando

DET ER SÅNN JEG TROR DET BLIR BEST !

God morgen alle mine venner.Vi er er på full fart inn I en ny høytid. Påsken ligger foran oss som noen etterlengta fridager for mange.

Noen vil til sjøen, og noen vil på fjellet. Noen skal være hjemme og bare kose seg og slappe av. Og jeg for min del skal ta imot 34 lam til. Det har kommet 11. Jeg har troa på at det skal gå bra.

Igjen blir noen og enhver stilt ovenfor ordet tro. Hva tror vi egentlig på ? Er disse påskedagene bare ferie, eller er det Jesus som døde på et kors for oss for godt og vel 2000 år siden ? 

Det er opp til hver enkelt av oss. Vi kan tro akkurat hva vi vil om det. Tro håp og tillit henger på en måte sammen. Det er begreper som er I veldig nær slekt med hverandre. Har man tillit og håp, så avler det tro.

Du må ha tro på at du har det som skal til for å nå dine mål. Troen I seg selv gir oss energi til å arbeide for nå de. Du føler ikkje at du arbeider forgjeves når du har en intens tro på at du en dag vil oppnå det du ønsker.

Troen er noe av det som bærer meg hver eneste dag. I tillegg så har jeg tillit til meg selv at jeg skal klare dette. Jeg skal ikkje tillate meg selv å bli et dårligere menneske på tross av disse store påkjenningene som dette året har gitt meg.

Jeg tenker mange ganger at " egentlig så hadde sikkert ingen syns om det var rart hvis jeg gikk ned for telling." Hvis jeg la meg til I en seng og bare grein og nektet og reise meg igjen. "At savnet etter sønnen min hadde blitt så stort og altoppslukende så hele livet dreide seg kun om det og hvor klein jeg var.

Jeg kunne veldig fort vært der skal jeg fortelle dere. Det hadde ikkje vært vanskelig I det hele tatt. Det er bare å legge seg rett ned å begynne å føle på hvor mye Jeg savner han det og hvor trist og leit det er at Isabell må leve resten av livet uten en pappa. Finne et album å sette meg å se. Se på bilder fra en sorgløs tid mens han var en lykkelig liten gutt. Da kommer tankene og sorgen og selvbebreidelsen med en gang da.

Jeg kan bare sette igang med det samme, så ligger jeg der. Nesten sjuk av sorg og depresjon. Men det er ikkje sånn jeg vil ha livet mitt.

Det er ikkje sånn jeg vil bruke dagene mine her på jorda. Jeg er helt sikker på at Mario visste inni seg selv at han hadde en mamma som han trodde skulle klare å leve med dette, uten å stoppe hele livet sitt opp for alltid. Det tror jeg på.

Han var så gla I sin lillebror som enda er liten, og han visste at Daniel trengte meg. Inni seg var han helt sikker på at mamma ville "overleve " Han kjente sin mamma. Han kjente ho veldig godt.

Alt har sin tid. Alle har sin mening. Alle tror selv hva som er best både her og der. Alle har sin egene tro og overbevisning.

Jeg tror at jeg ska klare å leve videre med det på min egne måte. Der er disse ordene for meg enormt viktige. Det å ha tillit til jeg klarer det. For har jeg det, så har jeg også håpet om at det skal bli bra.

Tilslutt så har jeg troen på at den måten jeg har valgt å gå videre på er den som er den riktige for meg og min familie. Sånn er det for meg. Sånn er det jeg har tenkt å gå videre. For meg blir det eneste riktige måten å gjøre det på. Fylle dagene mine med ting som gleder meg selv og andre.

Da får jeg motivasjonen til å leve et meningsfylt liv.

Ønsker alle en fin dag der de måtte befinne seg.

De neste 4 dagene. ( 10 - 14 April.) Så har jeg det jeg kaller " økedager." Det vil si at jeg skal øke antall faste følgere. Det må til innimellom.( har nå rundet 1000 følgere) Så jeg er kjempestolt. Jeg er opptatt at de som kommer nye til bloggen min her skal gjøre det fordi det gir de noe og lese den.( Hvis 10 stykker tar utfordringen og har troa, så blir det 10 nye lesere.)

  Har du der ute en venn som du tror kan ha glede av bloggen min I hverdagen ? Gi de et tips til å gå inn å lese. Det setter jeg veldig pris på.


 

Klem fra Susanne ♡ 

For gode tilbud på gode dufter. Enklere kan det  ikkje bli. klikk inn her : https://tracking.adviralmedia.com/click/393/61849/parfymeklikkno

DET SKJER ALDRI OSS - SÅNN TENKTE DE OGSÅ

Vet vi egentlig hvilken dag det er idag ? Hva som skjedde I dette landet vårt 9 april 1940. Hva som skjedde I byen vår. Er det noen som kan tenke seg følelsene til unge livsglade mennesker som akkurat hadde startet på livet disse vårdagene I begynnelsen av april ?

Det begynner å å bli så lenge siden at svært få ikkje husker det. Jeg har bare blitt fortalt om det. Min bestefar var en ung gutt den dagen. Han glemte aldri krigen. Han sa at slike ting måtte aldri gå I glemme boka. Han så på det som en plikt å videreføre historien. 

Mennesker måtte aldri glemme hvordan disse krigsårene var mens tyskeren regjerte rundt I Euoropa.

Jeg var alltid en spent lytter når han startet å fortelle en historie. Hvert år på denne tiden, kom historien om denne vårdagen 9 april1940. Han var like alvorlig I ansiktet sitt hvert år når han begynte å fortelle.

------------

" Jeg satt hjemme ved spisebordet I huset på Hisøya. Det hadde lenge vært en spendt stemning rundt I Europa og vi unge snakka mye om hva som kom til å skje, men på en eller annen måte så trodde jeg aldri dette ville ramme oss. Ikkje I vår lille trygge by Arendal.

" Du tenker sikkert sånn du også Susanne, men lov meg å aldri ta noe forgitt. Det man minst aner  det kan plutselig skje. Det fikk jeg erfare. "

 Det er ord som har brent seg fast I minnet mitt. Jeg husker jeg spurte han om alt liksom var helt vanlig I familien, og så var det plutselig krig ? Ja sa han. Det var omtrent sånn. Det var noe jeg tenkte mye på I årene som fulgte. At alt hadde virket helt vanlig liksom.

Man skal ikkje tro at ingenting kan ramme oss her I denne trygge lille havnen vår.

Mens jeg satt der og spiste maten min grytidlig om morgenen, kom plutselig svære krigs skip til synet I Galtesund. Jeg trodde ikkje mine egne øyner, så jeg sprang opp på heia for å kikke. På heia kunne jeg se utover mot Merdø og Torungene. Det var riktig det jeg så. Krigs skipene var på vei inn mot Arendal havn.

Jeg skulle på arbeid denne morgenen, men jeg tok meg tid til å skru på radioen inni beste stua. Der inne fikk jeg en stille stund for meg selv, mens reporteren formelig spydde ut over eteren."Krigen I Norge har brytt ut. Vi er ikkje lenger et fritt land. Vi er nå okkupert av Tyskerne."

 Denne natten fra 8 til 9 April for 77 år siden ble Norge okkupert.

De første byene de gikk inn I var. - Oslo. Moss. Horten. Arendal.Kristiansand. Egersund. Stavanger. Bergen. Trondheim og Narvik. Det var omtrent et overaskelsesangrep. Som sagt så var stemningen spent, men lite ventet akkurat da. Fra den ene natten til den andre var Norge et land I Krig.

5 lange år lå foran unge glade mennesker som akkurat hadde startet på livet. Og for de som allerede hadde store barneflokker å forsørge. 


 

Min bestefar ble 19 år dette året. De neste årene gikk ikkje etter planene hans. Hverken for han eller familien. Hele livet ble satt på vent. Alle drømmene, alle planene han hadde for framtiden ble satt på vent.

Han levde resten av livet sitt frem til den dagen han døde (april 2000) med minner som vi unge idag ikkje har begrep om å fatte engang.

Mange unge menn fra vårt fylke fikk sin minne stein for tjenesten under krigen. Men de måtte bøte med livet. De fikk I ingen framtid som de hadde planlagt I ungdommen.

Det er vanskelig for meg å sette meg inn I akkurat hvordan han følte det denne dagen. Men jeg hørte I stemmen hans at den dagen hadde han aldri glemt. Og hva det gjorde med han som person.

Det er snart sommer I Arendal. En av de vakreste sommerbyene med tilbud for de fleste. Et av tilbudene er en tur med båten rundt elva. Da er det skikkelig godfølelse I kroppen og sommer over byen vår.

Når vi drar oppover Hølen kommer ofte tankene mine om min bestefar som gikk på isen her under krigen, mens han plukket vrakdeler fra et fly som ble skutt ned.

------

" Jeg var den gangen ung frelsessoldat I Frelsesarmeen. Jeg var på møte den kvelden. Under møte hørte en voldsom skyting på utsiden. Flyalarmen gikk, og hele forsamlingen begynte å løpe mot tilfluktsrommet.

 Jeg satt langt foran så jeg kom ikkje så fort ut, I påvente at det skulle bli min tur gikk jeg bort til vinduet og gløttet litt på blendingsgardinene. Jeg så at de skjøt fra de tyske skipene som lå på Hiises hjørne. Det må ha vært sporlyktene fra granatene jeg så for gjennom luften I retning strømbrua.  Med ett så jeg bare et enormt flammehav I mørket.

Neste morgen syklet jeg og to kamerater for å se hva som hadde skjedd. Vi fikk ikkje lov å stoppe å se for en tysk soldat bare vinket oss videre. Langt der nede på isen, lå det noe som så ut som en stige. På den stigen lå en av de omkommne. Jeg skjønte at det dreide seg om en flystyrt.

Senere samme dag gikk jeg forbi engang til for tanta mi bodde I huset rett under strømbrua. Det synet som møtte meg da glemmer jeg aldri. Det lå I stykker revne rester av mennesker. Jeg husker spesielt en hand som var revet av ca 10 cm ovenfor hånleddet, men eller like hel. Jeg tok med meg en vrakrest fra isen. Den episoden gjorde veldig sterkt inntrykk på meg . Den fulgte meg resten av livet. Jeg kan huske at matlysten forsvant I dage vis etter denne episoden Susanne. Men det gjorde jo ingenting egentlig for jeg var allerede tom på brødkortet som jeg hadde fått. Jeg var uten brød fra julen 1944 helt fram til frigjøringen 9 mai 1945." 

-------------------------

Sånn kunne min bestefar sitte å fortelle til meg. Jeg satt som et lys og hørte etter. Han hadde en skriver glede også han. Så dagboken hans fra krigen er et minne den dag idag fra hver dag gjennom 5 år I Arendal by under krigen.

Jeg har den godt bevart I bok hylla mi. Av og til leser jeg litt I den. Nå er det 17 år siden min bestefar døde. Men enda så klinger ordene hans I hode mitt.

Vi må aldri glemme.

Nei vi har ikkje lov å glemme dette.  Måtte krigens lidelser stå som skrekk og advarsel for alle unge idag. Unge som kaster seg inn I høy ekstremismen og andre grupper som ikkje forstår omfanget av hva de faktisk tror mener.

Som for som mange andre dengangen stod livet til min bestemor og bestefar på vent I de aller beste ungdomsårene. Først da krigen var slutt kunne de begynne å leve igjen.

----------------------

Lukk øynene et minutt eller to. Hva skjedde denne vårdagen 9 april akkurat der du er eller bor ? En snodig tanke kansje ?

Denne datoen markerer så mye. Familier som omtrent ble utslettet. Krig sult og død. Et okkupert Europa.  Men for de aller fleste vanlige familiene var det noe de aldri hadde trudd skulle skje.

De var akkurat som deg og meg idag. En viktig tanke å tenke kansje. Min bestefar var heldig. Han ble ikkje et navn på en stein som ble minnet en gang I året.  Han fikk oppfylt de fleste drømmene sine, bare litt senere enn planlagt.

Hadde han ikkje overlevd krigen, hadde heller ikkje jeg vært meg. Enda en rar tanke.



 

En historie om et vanlig liv i Arendal under krigen gjenfortalt og skrevet av Susanne ♡

Klikk også inn her : https://tracking.adviralmedia.com/click/250/61849/ecco

 

Klikk 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

EN SKATT SOM GIR MEG LIVSMOT HVER DAG

God morgen alle sammen. Idag skinner solen her på Sørlandet,  og mange har allerede startet på påske ferien. Det skal bli koselig med noen dager fri med familie og venner. Det er endel som kommer hjem på påskeferie som skal bli godt å treffe igjen.

Igår ble det dessverre ikkje noe innlegg på kvelden. ( vi sovna.) Jeg hadde hatt en fantastisk dag på gården med Isabell. Ho hadde vært med på fjøsstellet og kosa seg masse med de nyfødte lamma.

Det var akkurat som ho skjønte at vi måtte være stille når vi var inni fjøset.

Når vi åpnet døra til ( fødestua) der lamminga foregår, så sa ho "hysj Olla, hyyysj." Ho stod med store spente øyne å så de små babyene såvidt hoppe rundt med mammaen sin med noen bein som av og til stokket seg. Da lo ho godt. Akkurat som ho skjønte at de ikkje helt klarte å holde balansen enda. 



Det lammet ho syns var finest var det lille sorte. Kansje for at det var annerledes enn de andre ? Slikt merkes tidlig. Det skiller seg ut fra de andre I flokken, og kansje derfor var det mere interessant for henne. Jeg vet ikkje helt.

Men hun koset seg glugg ihjel, og nesten stritter imot når vi skulle gå ut av fjøset. Men det var helt til jeg fant fram den gamle dukkevogn som ho har fått. Den falt godt I smak. En skikkelig gammel dukkevogn fra syttitallet, med dukker og klær fra samme tidsepoke.

Den er nesten like gammel som meg. Og da begynner det å dra seg til ;) 



Etter ho hadde fått dukkevogn skulle den være med alle veier. Ho fylte den opp med brød til sauene, og matet de som bare det. Ho var redd ikkje sauene og lamma skulle få nok å spise tror jeg, for alt ho fikk å spise ville ho dele med Bæ Bæ som ho kaller de. Til og med kjærligheten ho hadde I munnen sin kastet ho inn til Bæ.

Det er så fint å se dyr og barn. De er så enkle og uten noen fordommer hverken for lukt eller noe som er ekkelt. Det er mange som syns at sauefjøseting lukter vondt, og det er møkk rundt omkring.

Sånn er ikkje bittesmå barn. De er så åpne å fine. Isabell gikk bare rett inn å tenkte mest på de små nyfødte ulldottene. Uten noen form for fordommer eller tillærte uvaner.

Ho er så god. Ho er min største glede I livet. Ho gir meg styrke og kraft hver dag til å klare å gå videre. Jeg tenker mer og mer på meningen I livet. Når først ting skulle bli så grusomt og gutten min måtte dø. Så la han igjen en liten skatt på denne jorda. En skatt som gir meg glede og livsmot hver eneste dag. 


 

Tenk at jeg skulle være så heldig midt oppi alt det som er leit og trist.

                                                                                 ♡♡♡♡♡♡♡♡♡

Da jeg skulle legge henne, sang vi gamle barnesanger. Men hun ville helst høre Bæ Bæ lille lam igår. Naturlig nok tenker jeg.

Det hele endte med at både jeg og Isabell sovnet I armene til hverandre. Vi sovnet vel I halv åtte tiden, så våknet jeg ikkje igjen før I sjutiden idag. Tror nok vi var ganske utslitte begge to etter en lang og fin dag på gården.

Ønsker alle mine lesere og fantastiske følgere en flott søndag.  Kose dere der dere måtte være.


 

Klem fra Susanne ♡ 

vil du overaske en av de minste I familien ? Klikk inn her : https://tracking.adviralmedia.com/click/389/61849/gobaby


 

JEG VIL AT DRØMMEN SKAL BLI VIRKELIGHET

God morgen alle sammen. Her går det litt I ett om dagen. Full fart I fjøset. Så da blir prioriteringene der etter. Igår følte jeg at det toppet seg helt. Det var på tide å skru på fornuften.

Hvem ønsker ikkje å være kjæreste, livspartner, ektefelle, forelder, venn eller kollega som stadig vekk fremtrer I en forbedret utgave. Det høres jo ut som en deilig drøm igrunn.

Jeg som et enkelt menneske har igrunn alt som skal til for å realisere drømmen. Jeg har meg selv, og da er det faktisk mulig. Jeg må gripe livet. Det livet som er her nå.

Tiden I mitt liv er kommet til å bruke fornuften. Selv om jeg kansje mest av alt har lyst til bare å følge drømmen. Følger jeg bare drømmene mine nå, så blir det veldig galt. Da stopper hele fjøset opp og endel oppgaver som jeg har lovet å ta tak I.  Så her er det nok fornuften som seiret denne gangen.

Så får jeg ta drømmene I neste omgang.

Ordet fornuft er så merkelig syns jeg. Det er egentlig så veldig positivt. Det hjelper oss stadig vekk med å holde balansen. Men så snakker vi om det med en liten streng pekefinger alikavel. Hvor ofte sier vi ikkje mens vi retter pekefingeren mot noen å sier litt strengt " nå må du endelig bruke fornuften."

 Vi tonesetter alle ord og uttrykk. Kjærlighet framstår som rødt. Grønt gir oss kansje en følelse av håp. Jeg sier stadig at " Jeg ble så gla at jeg gråt " Eller " Jeg lo så jeg nesten holt på å tisse på meg."

 Fornuften er et ord som egentlig har fått veldig lite plass syns jeg, og blir fort oppfattet veldig kjedelig og strengt. Neste litt negativt ladet til tider. Fornuften er moralens store vokter. Som for eksempel " Nei nå må jeg skjerpe meg å bruke fornuften.

Dette er ting jeg har tenkt litt på det siste døgnet. Hvorfor skal egentlig det være så kjedelig ? 

 Det startet etter en var innom på en kaffekopp. Vi snakka litt, så sier hun. Ja ja . Du får kose deg litt seinare då Susanne."

Og mine tanker tar meg igjen ut på reise. Jeg vil kose meg mens jeg er fornuftig også jeg. Så jeg må bygge om litt på betydningen av ordet. Fornuften hjelper meg hver dag til å faktisk være et helt menneske. Da må det jo være noe det går an å kose seg med tenker jeg.

Fornuften forteller meg at jeg må betale regninger. At jeg må legge meg når jeg skal tidlig opp. At jeg må nødt til å fylle bensin på bilen eller handle inn mat til påsken. Jeg må ikkje gjøre disse tingene, men det er det mest fornuftige for å få et rimelig godt liv.

Hvis jeg ikkje fyller bensin vil bilen stoppe langs veien. Hvis jeg ikkje legger meg  innenfor rimelighetens grenser vil jeg være totalt utmattet dagen etter. Hvis jeg driter I å handle inn til påsken, må jeg spise ute hver dag. Alt sammen er ganske lite fornuftig.

Plutselig kjenner jeg inni meg at jeg begynner å like fornuften. At egentlig så er den min aller beste venn. Den gjør livet mitt mye mer behagelig hver eneste dag. Jeg burde bli mer gla I den.

Når jeg hører på på sanger eller tekster finnes det ingen poet som hyller fornuften. Det er sjeldent jeg hører noen si " Jeg ble fylt med fornuft. " I denne kunstneriske verden er det meste oppladet av følelser.

Idag har jeg tenkt å hylle fornuften. Jeg vil glede meg over den. At den igår I alt mitt styr hjalp meg skikkelig til å finne ut hvordan jeg skulle planlegge dagene mine fremover.

Det var fornuften som fortalte meg at "Å sitte å skrive morgen innlegg ferdig før kl sju om morgenen, før jeg skal ned å stelle fjøset. " Jeg er ikkje en maskin. Da blir det kaos da. Måtte bare nødt å legge ned lista litt. Fornuften tok over.

Jeg er et menneske. Et menneske som har masse drømmer, men for å nå drømmene mine må jeg være ganske fornuftig. Derfor var det viktig for meg å la ordet fornuftig bli en venn, og ikkje en plikt med en dårlig undertone.

Jeg ønsker dere alle en strålende lørdag. Og minne mine lesere om at det er ikkje alltid dumt å bruke fornuften.

Først da kan drømmer bli ekte.


 

Klem Susanne ♡ 

Klikk innom å se på det nyeste av klær for våren 2017. Men bruk fornuften ! ;) https://tracking.adviralmedia.com/click/248/61849/boozt

DET GJØR SKIKKELIG VONDT Å SI NEI - MEN JEG MÅ

God morgen alle sammen. Jeg har vært I gang en god stund. Fjøset er tatt, og ingen flere lam enda. Idag er en sånn dag som jeg må si til meg selv at dagen blir fin Susanne. Tidsperspektivet mitt skranter skikkelig om dagen.

Døgnet har fått for få timer. Jeg lover meg bort både her og der, så har jeg lamminga I tilegg. Igår kveld var jeg så sliten at jeg sovnet sittende I stolen med nett brettet I fanget. Mellom blogging og fjøset rakk jeg å komme meg I barnehagen på påske lunch med Isabell. Det var så koselig.

Når jeg er der glemmer jeg tid og sted. Da er jeg bare der med henne, og koser meg glugg ihjel. Da jeg kom ut I bilen,  så skjønte jeg at denne ettermiddagen blir et hakk for hektisk. Plutselig begynte Daniel å føle seg bedre, og ville på klassefesten alikavel. Det var jo bra I seg selv det, men det skapte fullt kaos kan man si.

Jeg stoppet på stasjonen. Bakte en rullekake på fem minutter, å kasta oss I bilen på vei til skulen. ( kjøpte kaka og strødde et fint lag med melis på. Kake ser veldig fin ut på et kakefat.) Så bar det videre på klasse fest.

Det var veldig hyggelig der. Alle er så velmenende og omsorgsfulle om dagen. De vet nesten ikkje hva godt de kan si eller gjøre. Det varmer meg så I hjerte mitt at så mange faktisk tenker på meg. At de bryr seg om hvordan jeg har det. Det betyr mer enn folk tror.

Når jeg endelig var hjemme, hadde jeg endel redigering og skriving som ventet på meg. Men jeg er ikkje mer enn et menneske jeg heller. Som sagt så slokna jeg mens jeg prøvde å jobbe.

Huset står på hue. Rekker jo ikkje noenting. Så her får det bare flyte over en stund. Det er iallefall ikkje det værste. Men jeg skal ikkje si anna enn at å vasse I klær og oppvask skaper endel innvendig stress kjenner jeg.

Hele denne veka har jeg hatt en plan på dagen. Ikkje en av dagene har blitt som jeg har tenkt. Det har kommet noe uforutsett på hver dag. Idag skulle jeg egentlig bare være heime, men så er det plutselig sommerdekk som står på agendaen. Det var idag de hadde tid.

Så skal vi se på en pus unge til Isabell I Arendal. Det har ho hatt lyst på lenge, så fant vi en som var så skjønn igår. Den skulle gies bort. Så da må vi få sett på den. Så er det å komme seg heim igjen til kl fem for neste stell I fjøset.

Ja så sånn går jo dagene da. De bare flyger avgårde.

Men neste veke da skal jeg ta meg et par dager uten for mange plikter kjenner jeg. Jeg vet med meg selv at blir det for mye stress så blir jeg I veldig dårlig form. Og jeg begynner faktisk å kjenne på det. En plass må jeg trekke inn årene nå.

Alle jeg kjenner sier at du må bli flinkere til å si nei. Det er bare det at fellesnevneren for alle er at ingen vil ha et nei. Et nei for meg sitter langt inne. Men det må nok til nå. For dette tempoet her gjennom en måned med lamming, er ikkje bra for hverken meg eller supermann.

Jeg skal I tenkeboksen idag om hvordan jeg skal få lagt en god og solid plan videre. En plan som alle kan leve med uten å bli overgitt eller skuffa. Jeg har ikkje noe valg engang.

Jeg glemmer snart alt jeg skal huske. Jeg leter faktisk febrilsk rundt etter telefonen mens jeg går å snakker I den. Da har ting blitt litt for mye for meg.

Håper alle dere der ute har en god start på dagen. Idag er det Fredag og helg så det er jo ganske deilig. Ha en fin dag alle sammen.


 

Klem Susanne ♡ 

Gå inn å se hvordan du kan lage ditt eget smykke her : https://tracking.adviralmedia.com/click/384/61849/mittnavnesmykke

STOPP MOBBINGEN - VI AVERGER ET PROBLEM FØR DET HAR STARTET

God morgen alle sammen. Her har det vært morgen lenge. I flere timer faktisk. Fjøset er stelt og fått mat.

Da jeg kom ned, var det en sau som hadde strevd litt for lenge. Da jeg holdt opp hode på den og strøk den over panna kikket den trengende på meg. Jeg tror den tenkte at nå kommer hjelpen. Og på ca 4 minutter var sauen blitt mamma til en nydelig liten lam unge. Med god dra hjelp. I ordets rette forstand.

Det er like spesielt hver gang man må inn å hente ut lam. Når de etter noen minutter kvikner til og kommer seg på beina. Tenker jeg hver gang at var det ikkje for meg, så hadde du dødd nå. En spesiel og god følelse rett og slett. Et slike stort under hver gang.

Det er mye å gjøre om dagen. Både her heime på gården, og med bloggen.

Vil egentlig oppdatere dere litt på hva som egentlig skjer her på bloggen om dagen. De som følger meg hver dag har en viss peiling på mine " kampsaker". En sak som jeg har engasjert meg mye I nå er mobbing.

Det skjer jo på min lille trygge skole på lille Vegårshei. Inni meg har jeg visst det hele tiden, men så er det dette lille glansbilde da. Når jeg er I Arendal og jobber, er det ofte folk sier at du bor jo på landet du. I den lille bygda Vegårshei.

Der er det nok fint for barna å vokse opp kan jeg tenke meg. Og ja det er det. Men kansje bildet av en levende og inkluderende bygd har skygget over endel av utfordringer med årene ?

Jeg vet ikkje men det kan føles sånn. Det ligger en positivitet bare I måten det blir sagt på når folk snakker om bygda vår. Og det liker jeg veldig godt, men vi må ikkje bli blinde som voksene mennesker. Vi må se hvilke utfordringer som vi står ovenfor også. Uansett hvor godt det er å bo på landet.

Jeg har tatt tak I prosjektet - BLOGGING MOT MOBBING - 

Igår fikk jeg telefon fra rektor på skolen. Jeg hadde vært innom der denne veka, og sagt at jeg gjerne kunne tenke meg et møte med henne, og legge fram min lille plan. Det var hun veldig interessert I. ( hun er tvers igjennom et godt og postivt menneske føler jeg)  Jeg kjente at jeg ble gla. Kansje skal vi få det til da tenkte jeg.

Så jeg er spent på det prosjektet som setter igang igjen over påske. Klærne er bestilt med logo. Så får tiden vise hva det kommer ut av dette. Jeg vil bare være en venn I skolegården jeg. Nettet er ungdommen sin bestevenn. Blogg er noe de kan alt om. Så da har jeg en inngangsbilett der til å ha litt å prate om. Spennende er det. Håper det virker også. Kansje noen får det litt bedre.

Den andre saken Jeg arbeider med om dagen er tilbud for pårørende. Jeg har denne veka vært med på å lage et radio program for NRK som handler om hvordan det er å være pårørende til en rusavhenig, og hvilke tilbud som finnes der ute.

Hva man kan gjøre hvis man sliter med disse tingene. Så det har tatt opp mye av tiden min. Jeg har I tillegg vært I møte med to rusavhenige som snakker litt om den tiden de begynte å ruse seg. Jeg må alltid " ut på golvet" som jeg kaller det. Treffe de som skal hjelpes.

Jeg må ha en helhetlig forståelse for å få nok gnist til å gå på. I dette arbeidet er Blå Kors kontaktet. Det var de vi sendte pengene til etter begravelsen til sønnen min. De gjør et fantastisk arbeid. Der skal jeg være med om en kampanje som skal selge lipsyl til inntekt for organisasjonen.

Det er for meg en rød tråd i det hele. Tre viktige ting som henger sammen her.

Stopp mobbingen. Stopper vi den kan vi kansje avverge et kommende rusproblem.( 95% av de som sliter med rus har en eller flere ganger følt seg mobbet eller tråkket på.)

Hjelpe de som allerede har fått et problem med rus. ( Der gjør Blå Kors en fantastisk jobb både med bolig, mat, veiledning osv.)

Hjelpe pårørende til å se at det finnes hjelp der ute I en veldig vanskelig situasjon. (støttegrupper o.lign. Samtidig som åpenhet om at de ikkje er alene er en hjelp I seg selv.)

-------

Så sånn er mitt liv om dagen. Sånn er det jeg og bloggen jobber sammen. Mellom et sauefjøs og et tastatur.

Tenkte det var litt ok og fortelle dere hva jeg sånn egentlig holdt på med. Så fortsett og lese for dere som føler det godt. Vær så snill å fortsette å dele innlegg så budskapet kommer ut så mye som mulig. Det er helt fantastisk hvor mange av dere som er flinke til det ♡

Jeg har idag ca I snitt 200 delinger pr innlegg, og bloggen har rundet 1000 faste følgere på Facebook denne veka. Så jeg er meget fornøyd kan man si. Takker alle som hjelper på sin måte I mitt arbeid for en bedre hverdag for de aller fleste der de er.

Uannsett hvordan de er ♡

Ønsker alle mine trofaste lesere en fantastisk dag.


 

Klem fra Susanne ♡ 

Gå også inn å se hvordan du kan få dine minner til å vare evig med å klikke her : https://tracking.adviralmedia.com/click/399/61849/smartphoto

 



 

JEG HAR SETT BAKGÅRDEN DERE IKKJE VISSTE FANTES ENGANG

Man kan si så mye. Meine en hel masse. Prate til vi blir gale I hode. Vi kan mene så mange ting om det meste. Vi kan snakke I ett sett om hva man tror blir best. Jeg har tro på alt sammen jeg, men ingenting skjer før vi gjør noe med det.

Det er det eneste I livet jeg helt overbevist om.

Jeg har mista trua på mange ting. Jeg har I den senere tiden av livet mitt måtte se at den dagen jeg egentlig bare gikk og la meg - Det livet jeg sovnet fra om kvelden, lå i ruiner når jeg våknet. En eneste handling fra et annet menneske forandret hele mitt liv.

Jeg har følt det brenne under føttene mine. Jeg har måttet tåle at for andre er mitt liv ren underholdning. For andre så er det viktig at livet mitt er godt å leve.

På ekte altså.

Jeg har sett instansene krangle seg I mellom om hva de mener er best. Jeg har bare vært et navn på et ark klar til å bli behandlet. Jeg har skuet ut over havet og sagt til meg selv gang på gang. - Du klarer det Susanne. Du skal klarer det denne gangen og.

Jeg har felt bitre tårer om natten på leting etter det jeg dengang elsket mest på jorden. Jeg har sett mange kroker av denne lille byen vår som ingen av dere visste fantes der engang. Jeg har snakket med mennesker mange ikkje ville ofret et blikk engang.

Jeg gjorde det fordi jeg ville det. Jeg vet I hjertet mitt at de egentlig er bra mennesker.

------

Det bare ser ikkje sånn ut for deg der du flyger avgårde på vei til jobb I den nystrøkene skjorta de. Var du redd for å bli skitten av et blikk ?

Du ja. - Du som lever der på toppen. Som alltid er så viktig og så svær. Du som må nødt til å se ned på alle for du er blitt for høy på deg selv. Ja det var deg jeg snakket til. Med hvilken rett snakker du med ordet I din makt til meg.

Det eneste du er redd for er at din skjønnhetssøvn skal bli et ørlite grann forstyrret fordi jeg var uheldig å skompet borti en kasse mens jeg lette etter sønnen  min I bakgård I byens gater. Jeg var her ikkje fordi jeg så gjerne hadde lyst til å treffe deg. Jeg var her bare fordi noen trodde de hadde sett han her sist.

Jeg hører I stemmen din at du er sint på meg, og jeg er ganske sint på deg og. Men jeg kommer ikkje til å fortelle det til deg. Det kan bli for vondt for deg å tåle å høre.

Du lever med kroppen polstret av puter. Så når en virkelighet trenger igjennom kan det bli leit og tungt å takle. Ditt vern mot verden blir tykkere for hver dag  når du gir andre en ny dom for hvordan de velger å leve.

Men du har valgt det sånn. Du kunne velge engang du også.

Jeg har gått mange skritt forgjeves. Jeg har lett mye til I ingen nytte. Jeg har pantet mange tomflasker på slutten av hver måned fordi gjelden denne månden kunne være for farlig og leve med. Jeg har kjørt mange hundre mil for mye. Så bilen min er nok mye mer sliten enn din. Mye svartere også. Jeg orker ikkje å vaske den når jeg først kan sove litt.

Men hvis du er lur, så kommer du ikkje inntil den. For da slipper du å få skitt på skjorta de.Det er heller ikkje ditt problem hvor mye verkstedet tok for reparasjonene. Du har jo ny bil.

Ingen skal komme til meg å si at jeg ikkje har levd iallefall. Jeg valgte mye av det selv, men ikkje alt. Sånn er livet. Sånn er iallefall livet for en pårørende som har prøvd alt.

Og mens du står der å skriker til meg pga din dårlige nattesøvn. " har tanken slått deg hvorfor jeg er her. Eller er du alltid sånn som kjefter først og spør etterpå ?"

Det er lov for alle å tenke seg om. Til og med deg som er på toppen.

Et utdrag av noen deler av mitt liv som pårørende.

 

Klem fra Susanne ♡
 

https://tracking.adviralmedia.com/click/504/61849/lyko

KJÆRLIGHET - OGSÅ I SAUEFJØSET

Medisin mot alle mangler, mot alle bekymringer, mot sorg og forbrytelser er dette ene - Kjærlighet. Den har en egen guddommelig livskraft som skapes og gjenoppretter liv. Kjærlighet gir hver og en av oss makt til å utføre mirakler. Sånn er det for oss mennesker. Er det sånn for dyra også? 

Man opplever kjærlighet på mange måter. Alt fra en helt vill forelskelse, til en mye dypere kjærlighet som tar årevis å bygge opp. For ikkje å snakke om den evige kjærligheten vi har til barna våre. Den som er der for alltid. På tross av alt. Uannsett hva de gjør, så vil vi aldri slutte å elske de betingelsesløst.

Når jeg går ned I fjøset idag, så hopper det rundt 5 nye små liv. De er akkurat født hele bunten. Jeg kan se I øynene på mammaene at de nesten er stolte. Jeg lurer på om de kan føle samme type kjærlighet for sine nyfødte små ? Sånn som jeg følte den gangen mine lå i armene for første gang.

De mater de. Vasker de. Passer på de konstant, og hele tiden ser de hvor de går, og hvordan de beveger seg. Da jeg var I fjøset siste runden akkurat, hadde et av lammene fått litt vel mye melk, så det hadde flata helt ut. Mammaen stod å slikket og slikket. Akkurat som om det var redd for at det var noe galt med den lille.

Sauen var fort på beina igjen den. Kvikk som bare det. Men jeg tenkte plutselig at stakkars den var nok redd for det lille lammet den akkurat hadde født.

Jeg vet ikkje akkurat hvordan en sau tenker, men jeg kan føle stemningen inni fjøset rundt disse tidene vært år. At det kommer nye liv til. Og at det er en slags trang til å vise fram sine nyfødte for så å få litt skryt at de har vært flinke. En slags kjærlighet.

Når jeg går inn I fjøset får jeg en helt egen ro. Det er som om tiden stopper helt opp, og jeg ikkje skal rekke noenting lenger. Om jeg må bli der lenge for å hjelpe til med en fødsel, så betyr det ingenting I forhold til tidsskjema. I dyreverden er det ingen klokke. Ingen som skal rekke noenting.

Det er en stemning der som får til og med meg til å være rolig. ( det skal mye til.)  For noen er lamminga mye styr. For meg er det ren terapi. En plass som kjærlighet mellom dyr og mennesker råder.

Dyra trenger meg nå. Men jeg trenger de også.

Følg lamminga gjennom bloggen til alle 26 lamma er født. Først da er det skikkelig vår. Iallefall for meg.

Ha en fin kveld så lenge alle sammen.









 

Klem fra Susanne I fjøset ♡

 

Trykk på linken og finn dit fritidstøy til påsken : https://tracking.adviralmedia.com/click/391/61849/intersport

JEG VAR SOM EN TIKKENDE BOMBE

Enda en ny dag ligger foran meg. En ny dag med sine helt egne utfordringer og gleder. Det gjør den for oss alle. Alle har vi noe som vi føler på, eller noe vi skal prestere.

Jeg på min måte går inn I noen litt roligere dager nå. Jeg kjenner at det er godt for både kropp og sjel. Det å kunne forvalte dagene litt annerledes enn jeg har gjort på et par uker. Avtalene og ting jeg måtte gjøre har stått I kø.

Nå er det tid for å ta vare på sjela. Mitt helt egene liv på insiden av meg selv. Dager som jeg kan sitte å bruke god tid på å skrive og la tankene flyge.

Jeg som er barn av det forsåvidt lykkelige syttitallet, lærte alle manerer om hvordan jeg skulle te meg. Jeg lærte tidlig at jeg måtte tenke utdannelse og hva jeg skulle bli. Hvordan jeg skulle te meg, og hvordan jeg måtte oppføre meg.

Lite lærte iallefall jeg om å utvikle sjela mi. At hvordan tankene mine virket, og hvilken betydning det hadde for min faktiske hverdag. Det har jeg mer og mer blitt interessant for meg med årene. Et eksempel som jeg så godt husker fra min praksis som mamma er.

-------

 " Det var en grytidlig morgen når alle barna var små. Den eldste var på den tiden under stadig opplæring om å sitte fint spise. Men under opplæring skjer det ofte små uhell.

Denne morgenen så kantet melkeglasset utover det som fantes av pålegg på bordet. Jeg kjente at jeg rant over innvendig. Gutten fikk ufortjent kjeft for uhellet sitt, det var slettes ikkje første gangen det skjedde heller. ( noen ganger følte jeg det skjedde hele tiden.)

 Etterpå kom den dårlige samvittigheten for uberettig kjeft til en som egentlig enda holdt på å lære seg bordskikk. Etterpå begynne jeg å tenke gjennom hva som fikk meg til å reagere på den måten. Jeg syns det var nesten litt "interessant" at min reaksjon hadde vært slik.

Det som egentlig var sannheten var at jeg hadde hatt en dårlig periode med mye innvendig stress og store påkjenninger. Jeg var som en bombe innvendig. Jeg gikk altfor mye på akkord med mitt sjeleliv rett og slett. "

---------- 

 Jeg pleier å si at man fort kan bli som tikkende bomber hvis man aldri åpner opp på innsiden. Det blir sånn for meg at jeg samler opp drit som fort går utover alle rundt meg hvis jeg ikkje er bevisst på å gå gjennom ting som har begynt å hope seg opp.

Det har gjort mye med meg gjennom årene å ha en slik tankegang. Og ikkje minst at jeg fant en måte å få tømt hode på.

Når det er sagt så virker ikkje dette bestandig. Jeg får enda oppsamlinger av dritt og møkk som må ut. Men mitt viktigste verktøy har jeg med meg. Det å være bevisst på dette.

At når jeg er så sliten og irritabel at alle rundt meg begynner å føle at nå..... Nå er det vel litt mye. Så har jeg en måte å gjøre det på.

Mitt enkelt grep er å skrive. Ja altså skrive ned på et papir hva som har kokt over. Hva jeg tenker grunnen kan være, og hvilke løsninger jeg kan se der og da. Det høres sikkert små teit ut. Men det virker for meg.

Det som virker aller mest, er bare det å være klar over det. At sjelen trenger næring. At hode trenger å tømmes og fylles på nytt.

Vi renser alt fra sofaen I stua til ansiktet om kvelden. Vi renser dritt og lort ut av blomsterbed.  Og rydder I skapene våre. I ordets rette forstand renser ut.

Jeg har et enormt behov for stadig å rense hode. Sånn er jeg.

Jeg ønsker alle mine trofaste lesere og de som følger meg en fantastisk dag.

Her er hverdagen I full gang. Og I morgentimene kom de aller første lammene til verden. Så her blir det full aktivitet de neste dagene.



 

Klem fra Susanne ♡

Gå også inn å se hvordan du kan designe ditt eget smykke. Eller lage til en venn du bryr deg om.

https://tracking.adviralmedia.com/click/384/61849/mittnavnesmykke

 

DET HANDLER OM Å DELE DET SOM BETYR NOE FOR MEG

Jeg følte meg sliten og trett. Da jeg våknet hadde jeg egentlig litt lyst til å gråte en skvett når dagen begynte. Jeg hadde egentlig sagt ja til å ta imot NRK en hel dag. Men akkurat hva dagen skulle by på, det visste jeg ikkje.

Jeg visste at dagen iallefall bli krevende. Iallefall psykisk. Måtte gå mange runder med meg selv da jeg stod opp I seks tiden. Reporteren hadde sagt at dagen skulle gå som planlagt. Og hun bare skulle " henge med på mine planer."  Og mine planer kan jo være så mangt.

Daniel lå fortsatt rett ut med feber og var sjuk, og Connie hadde ikkje fått somlet seg heimover. Hun var bare et døgn på overtid allerede. Men sånn blir det ofte med oss.

Ja hun er her igrunn enda. Ho kom ikkje heim ikveld heller. Det ble for mørkt til å kjøre. Som Daniel sier. " Nå er dere for gamle til å kjøre I mørket. "  Så da blir det sånn når tiden flyger I fra oss. Så her sitter vi alle tre.

 En blogger som er helt utslitt av å prate en hel dag med en reporter. En med feber, og en som er to døgn på overtid med å komme hjem.

Klær er bestilt til blogging mot mobbing. Da vi var innom Vegårshei skule idag for å prøve å få en avtale til et møte med rektor, spurte hun som intervjuet meg litt om hvorfor jeg var så engasjert I akkurat dette temaet mobbing. 

Det som stadig går igjen når jeg snakker med mennesker som sliter med rus, eller pårørende til noen som sliter, er stadig at de følte seg mobbet I oppveksten. At de følte seg annerledes. Nå var min gutt heldig med akkurat dette, for han var stort sett akseptert I vennegjengen.

Men det er ufattelig mange der ute som ikkje var like heldige. Så min enkle tanke er at vi må starte å jobbe før sjøle problemet oppstår.

Før noen føler seg mobbet eller har det vondt I hverdagen pga hvordan andre mennesker behandler de.

Dette er en hjelp for meg også. Følelsen av å kunne hjelpe andre på tross av sorg og årevis som en pårørende til en rusavhenig. En som desverre ikkje klarte seg.

Men kansje en dag så kan en eller flere si at " Jeg klarte det !"  Det ville vært en stor seier. At en fikk en bedre hverdag, eller kansje klarte å få bukt med et rusproblem, og fikk et vanlig liv.

Folk jeg snakker med stresser om dagen om hvilken plassering jeg har på listene, og hvor jeg ligger nå. Det gjør ikkje jeg kan jeg fortelle dere. Jeg aner rett og slett ikkje.

Jeg jobber med det som er viktig for meg. Jeg skriver om det som betyr noe for meg her og nå. Det som jeg er engasjert I om dagen.

Sånn kommer det til å bli framover også.

 Jeg ser ikkje bort fra at jeg igjen skal toppe listene I Norges land, men det er kun fordi jeg har delt noe som jeg brenner for og ønsker å få fram I lyset.

Ønsker alle mine lesere en god kveld.


 

Klem fra Susanne ♡ 

 

Gå også inn å se på : 

https://tracking.adviralmedia.com/click/248/61849/boozt

Les mer i arkivet » April 2017 » Mars 2017 » Februar 2017
bestemorbartenderogblogger

bestemorbartenderogblogger

42, Arendal

Jeg er en jente som liker å leve livet. Som samtidig liker å reflektere over hvorfor ting er som de er Jeg liker å ligge litt høgt. Men samtidig ikkje ramle så langt at jeg slår meg. ♡ Livet har lært meg mye... Det er slettes ikkje for pyser ....♡ kontakt meg på mail / bella2015sus1974@Gmail.co,

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits