DET ER EN HISTORIE - OG DEN ER MIN

Hei alle mine gode trofaste lesere.

Håper alle har fått en god start på helga. Det har jeg fått.

Etter en lang, og langt over normalt stressende og tungvinn Fredag, så gikk turen til Besse ganske seint på kvelden. Der er det alltid godt å komme. En helt egen ro I det huset der.

Min kjære skulle på nattevakt, og Daniel skulle sove hos Isabell. Så tomheten heime ble til å ta og føle på. Da gikk turen heim til min bardomsdal. 

Og våkne der er som terapi I seg selv. Å høre lyden av bølgene som skvulper mens man drikker morgenkaffen på utsiden.

Å sitte og riktig ta inn alle luktene som tar meg med på en liten rundreise I min egen historie. Like mye en historie I barna og barnebarnas liv den tiden de har vært her.

Historien om de som har forlatt oss har brent seg fast I hver en krok av denne lille røde stua.

Der borte I kroken, har Besse laget et eget lite sted for den gutten vi hver dag må føle på savnet etter.

Hver dag brenner det lys og englene står rundt bildene av han. I tåteflasken han var så gla I står det en rose, og et lite hjerte på siden. Som et tegn på at vi alle var så uendelig gla I han. 

Ute I gården står bøtta som han engang kjøpte I sine glansdager da han enda "ruset" seg på alt det bare livet hadde å by på i seg selv. Den bøtta full av blomster syklet han den lange veien med fra Saltrød til Hisøya som ganske liten gutt.

Han hadde den på pakkebæreren, og gledet seg så til å komme fram til Besse å gi henne den I bursdagsgave.

Det begynner å bli noen år siden nå, men den blomstrer hvert år enda. Nå står englene å passer på den grønne lille blomsterbøtta.

Den gamle trappa opp til rommet mitt som jeg aldri kan huske at har byttet farge etter trendene. Den har sine dype fotspor I den gamle malinga enda.

Der løp jeg mine barnebein. Der lusket jeg meg stille opp om natten da jeg ble ungdom, men den knirket alltid på midten. Det gjør den enda.

 Den utslitte gamle brødfjøla som jeg spiste frokost på hver morgen. Og som mang en matpakke gjennom diverse skoleganger har blitt smørt av min gamle snille mor.

Der kjæresten min idag kom hjem med ferske rundstykker fra nattevakt, og jeg nesten 40 år etter, steller frokost til de jeg er gla I.  

Jente rommet som står ferdig oppreid enda I de fargene som man aldri kan være I tvil om at her bor det ei lita tulle.

Bamsene er på plass I senga til jeg kommer, og over senga henger det et skilt som sier at man må være stille for her sover det en prinsesse. ( tenk at jeg I en aldrer av snart 43 år enda er noens prinsesse.)

Jeg føler meg et øyeblikk veldig takknemlig.

Utsikten fra stuevinduet rett ned på båten min " Skuta krutt"som har gitt meg en helt fantastisk sommer. Om to dager ligger den trygt og godt på land heime på heia.

Det er her jeg har mitt hjem. Hjem for meg er der hjertet er. Alltid noe å komme tilbake til.

Noe å fortelle om til de som kommer etter meg.

Når dagene kan bli tunge å vanskelige er det alltid her heime det er best å være.

For ingenting er vel som å gå på gamle stier å la sinnet leve sitt eget liv noen øyeblikk I ny å ne.

Ønsker alle mine lesere en fantastisk Lørdag.

Klem Susanne ♡ 

" DU GREIDE Å ØDELEGGE DETTE OGSÅ !" ORDENE BLIR HENGENDE LITT I LUFTA...

Jeg elsker å lese om ting. Jeg elsker å sette meg ned på en kafé og la livet suse forbi og se på alle de forskjellige menneskene som går forbi.

Det gir meg enorm inspirasjon. Noen ganger overværer jeg historier som jeg nesten bare må høre på. ( du vet når du sitter på et kafebord og bare får med deg hva som skjer på  nabobordet.)

I den kjærlighetsbomba jeg befinner meg I om dagen, så er det naturlig at dette temaet engasjerer meg. Nettopp forhold og kjærlighet.

Da jeg satt der I min lille stund, satt det et forholdsvis ungt par ganske nye på veien så det ut som. På utsiden av gjerdet på kafeen stod det en dyp vogn med et sovende spedbarn I.

Det så tilsynelatende som paret var ganske forelska og lykkelige der de satt. Men det skulle vise seg og plutselig ta brått slutt.

Jenta reiser seg og går mot vogna, med ett snur hun seg ill sint mot mannen sin å nesten skriker ut så de fleste hører det

" Det var du som skulle ta med flaskene, har du dritt I det !? "

Mannen blir ganske forfjamset og får kommet seg kjapt på beina. Begynner å lete lettere febrilsk I barnevogna. Han må innse nederlaget, og svarer noe forkommen.

" beklager men jeg må ha glemt de da vi skulle kjappe oss til bussen. Det var jo ikkje med vilje "

Jeg får helt vondt I hjertet mitt kjenner jeg. Jeg ser hans fortvilelse helt klart I kroppsspråket hans. Jenta kommer med noen gloser som ikkje egner seg på trykk, og avslutter praten til mannen sin med at.

" Du greide å ødelegge dette også ! Jeg hadde gledet meg til å gå til byen idag og så klarer du ikkje engang å huske på noen J...... flasker engang ! Du er dum du ! Nå kan vi bare dra hjem med en gang, for nå er alt ødelagt uannsett.

 Det hele ender med at de pakker fort sammen og forlater kafeen. Han henger litt etter henne mens hun går med raske steg foran og markerer sitt vrede over en så "udugelig" mann.

Jeg sitter lettere sjokkert tilbake med kaffen min.

Nå håper jeg å tror at en slik observasjon som jeg gjorde på kafé nettopp denne dagen, hører til de sjeldne.

Jeg kan hverken historien bak dette, eller om denne jenta var totalt hormonforstyrret etter en nylig fødsel. Jeg håper for guds skyld at det finnes en forklaring, hvis ikkje skal nok den mannen få slite I sitt gryende samliv med sin bedre halvdel.

 For meg ble det mere interessant å lese litt om hvordan de forskjellige forhold kan utspille seg. For det finnes mange typer ekteskap/forhold.

Noen er sterkt preget av at den ene styrer og dominerer. De forholdene virker som ofte kommer av sterk lidenskap fra første stund. Uten og I det hele tatt har noen kjennskap til hverandre fra før.

Alt starter med en grunnmur og et fundament. Også I kjærlighet. Hvis man bygger et forhold på ekstrem lidenskap og sex og kun det, vil en av partene påta seg en litt uvanlig høy dose av å herske over den andre etterhvert som tiden går.  Og den som blir hersjet med, vil gå inn I en slags unaturlig " tøffelrolle ".

Forskning viser at I denne typen forhold, er skillsmisse statestikken ekstrem høy. Over hele 80 % Velger å bryte ut av det. De klarer ikkje å få det ikkje I lengda.

Som de aller fleste vet så vil evig lidenskap ikkje kunne være der hver dag for evig og alltid.

Har dere noen gang hørt folk si. " Det er så rart for når vi har våre gode stunder, så har vi det så veldig bra. Men når vi har det dårlig så er det helt forferdelig. Det finnes ingen mellomting."

Denne kommentaren er ganske vanlig for slike forhold. Forskning viser også at noen av disse forholdene varer livet ut, og de kan få det godt sammen. Bare de finner den rette nøkkelen.

Og nøkkelen her som I de fleste typer forhold ikkje uventa KOMUNIKASJON.

Det jeg har beskrevet for dere idag er EN måte å leve et samliv på. Det finnes titalls andre måter. Men fellesnevneren for alle hvis de skal greie seg, er det å snakke om det meste. Altså det å komunisere.

Er det ikkje facinerende ? ? ? 

Jeg skriver ikkje dette fordi jeg er ekspert på dette feltet. Langt der ifra ! Men det er interessant tema syns jeg.

Spesielt nå I en tidlig fase av mitt nye samliv.

Noen har klart å leve sammen et helt liv.

Så den kan nok gå igjen. Iallefall hvis vi er flinke til å prate sammen ser det ut som ♡

Klem Susanne ♡ 

MÅTTE JEG TIL BUNNEN AV HJERTET - FOR Å FINNE TOPPEN AV KJÆRLIGHET ?

Han får meg til å føle meg helt spesiell. Han forteller meg hver dag hvor mye jeg betyr for at hans liv skal være godt å leve.

Han får fram den delen av meg som alltid har hatt lyst til å være en helt vanlig dame. Men som har vært så vanskelig å få fram.

Ingen har noengang fått meg til å føle meg så trygg på at jeg er viktig, og at han elsker meg.

Livet mitt har bestått av brutte realisasjoner når det gjelder kjærlighet. Jeg har aldri klart å knekke den koden med å leve I et forhold eller ekteskap over veldig lang tid. Man kan kalle det mye.

Man kan si at jeg har vært en vanskelig person. Eller kansje hatt en personlighetsforstyrrelse. At jeg ikkje har visst hvordan man skal få kjærlighet til å fungere etter en stund. Jeg er åpen for det meste.

Jeg er helt klar over at mye av problemet har opp gjennom årene har lagt hos meg. Jeg er langt fra perfekt. Og det vet jeg. Selv om jeg ikkje alltid har skutt gullfuglen heller.

Kansje jeg rett og slett ikkje har elsket noen ordentlig før nå ?  Jeg er så sikker på at det siste stemmer. Den kjærligheten jeg nå opplever har aldri eksistert I denne kroppen før.

Folk kan si og råde meg til hva de vil. Jeg er totalt døv for negativ omtale. Ikkje fordi jeg har bestemt meg for det, men fordi kroppen min ikkje vil tillate å høre på det.

Hvorfor kan ikkje jeg få en mulighet til ? Bare fordi jeg har vært dårlig til å håndtere kjærlighet før kansje ? Så skal folk sitte rundt kjøkkenbordet sine å liksom ha oppskriften på hvordan dette nye forholdet kommer til å ende.

Fordi vi begge har bomma for mange ganger, så skal vi være evig dømt I kjærlighet. Det vil jeg ikkje være med på. Det er derfor jeg blir døv tror jeg.

Det finnes mange typer ekteskap. Noen er sammen for barna, og noen er sammen av gammel vane. Noen elsker hverandre helt oppriktig og noen tenker at gresset aldri blir grønnere på den andre siden. Så de blir der de er selv om det ikkje er optimalt. 

Sannheten er at det er veldig få ekteskap som varer livet ut. Statestikken viser at I 2016 ble det inngått 22537 ekteskap, men av disse ende 10842 I separasjon og skilsmisse. Det er ikkje tall som jeg liker å se. De heier ikkje akkurat på kjærligheten.

Så det er ikkje bare oss to som har bomma her. Jeg har tenkt mye på kjærlighet idet siste. Jeg har tenkt at denne mannen må jeg klare å bli gammel med. Hver dag streifer tanken rundt I hode om hvordan vi skal få det til.

Når jeg tenker på det, kjenner jeg en varm ro som brer seg I kroppen. Jeg er trygg nå. Trygg på at vi skal få det til.

Jeg kjenner at denne gangen er ting så veldig annerledes. Det er noen koder og knekke på veien, og noen regntunge uvær dager vil det komme for oss to også. Men vi to har, og har alltid hatt en helt egen evne til å komunisere.

Og vet dere hva ? Vi elsker begge to å prate om det. Det er ikkje ekkelt og tidkrevende for oss. Vi trives med å prate om utfordringer som ligger foran oss, og alle de som har vært.

Egentlig så er jeg gla for all den erfaringen jeg har tatt med meg på veien av alt fra dårlige relasjoner til et vel levd liv. Jeg er sjeleglad for at han har det samme. Det har lært oss begge å ta eksta godt var på kjærligheten når den først dukket opp på en slik måte.

Mange tenker nok nå at nå er ho skikkelig forelska, så dette er så lett å mene å si. Men det er bare det at det er akkurat sånn det er nå.

Og jeg som mange andre ønsker at dette skal vare for alltid. Alle som går inn i et forhold har som regel den drømmen i starten. Det er ikkje mere annerledes enn det.

Jeg har fått troa en gang til, så kan bare fremtiden vise oss alle sammen hvilken statestikk vi tilslutt vil havne under alle sammen. Alle er vi mennesker. 

Det er ikkje opp til oss mennesker å dømme hverandre for feil, mangler og kjærlighet som ikkje har vært vellykket.  

Det er det en annen som skal heldigvis ♡

Ønsker alle mine lesere en fantastisk fin Torsdag.

Klem Susanne ♡ 

HAR VI EGENTLIG MULIGHET TIL Å MENE NOE I DETTE LANDET LENGER ???

God morgen alle sammen.

Dagen startet veldig rolig og greit med ein kaffe på senga I stua, og litt nyheter før dagen tok til å virke.

Det er mye nyheter om dagen. Så mye at jeg faktisk velger å skjerme meg litt fra det. Jeg orker ikkje hele tiden å ta inn all denne politikken og "kranglene" som utspiller seg både på Norsk tv eller på nett.

Jeg ser at Facebook også er blitt revet godt med I debatter som stort sett ender I små krangling bare fordi vi ikkje mener det samme om forskjellige saker og ting. Jeg føler meg maktesløs.

Jeg har innimellom også lyst til å mene noe om de sakene som jeg bryr meg om, men det hender oftere at jeg lar vær, enn å svare å kommentere.

Av den enkle grunn at når vi kommer til saker som foreksempel barneværn/homosaken/innvandring o.lign så eier ikkje noen mennesker lenger vanlig folkeskikk. Har man gale meininger her blir man omtrent hetset. Og det er det ikkje alle som tåler. Da er det lettere å ikkje si noe, slik at man ikkje utsetter seg selv for kamper man egentlig ikkje har energi til å stå helt ut. 

 

 

 

 

 Det henger nå engang sammen sånn at vi enda " liksom" skal bo I et såkalt fritt land. Et land der ytringsfrihet står høyt på listene. Men jeg føler at det mangler noe veldig vesentlig der.

Politikerene går foran oss som et prakt eksempel på at det er helt ok at man omtrent rakker ned på hverandre, og gjentar gang på gang alt det dumme alle de andre politikerne har sagt og ment før.

Hvordan kan den vanlige mannen I gata da tenke at jeg må prøve å ha snakke med respekt ovenfor andre ?

Et godt eksempel på dette har skjedd de siste dagene her heime på den lille veistripa jeg bor I denne bittelille delen av bygda Vegårshei.

En mann går ut å mener noe ang homodebatten etter en såkalt flaggkrig I Tvedestrand I helgen. Han har sine meninger om saken på en helt enkel og grei måte I et leserinnlegg I Tvedestrand posten. Men det skal jeg si han fikk svi for. Saken ble blåst opp som om det skulle stå om livet.

Barna og familien hans blir bombardert av stygge meldinger på sosiale medier. Han hadde bare egentlig en mening om noe som tydlig var et ømt tema. Han prata bare som en en helt vanlig mann uten å pakke ting inn, men alikavel ikkje stygt etter min mening.

Hvor I all verden er det blitt av respekten ovenfor andre ?

Kan vi ikkje snakke saklig lenger uten å bli rakket ned på som et helt vanlig menneske med helt vanlige meninger ?

Voksene mennesker lar hans meninger gå ut over små uskyldige barn som han er pappa til.

Så jobber vi på den andre siden med å lære barna våre at de må snakke fint til hverandre og ikkje mobbe de som er rundt oss.

Hvilken dobbeltmoral !

Jeg har mange sterke meninger som sagt om mange saker, men jeg har med årene av og til sagt til meg selv er det greit å være stille. Rett og slett fordi det er ikkje alle som vet hvordan man snakker til andre når man ikkje er enig I samme sak.

Jeg avlegger min stemmeseddel. Jeg hører på radioen og får med meg I passelige doser. Men mest av alt så velger jeg å skjerme meg selv litt fra denne galskapen.

For det hele begynner å ligne mer og mer om et sirkus for meg.

For at det ikkje skal være noen som helt tvil her: Jeg mener at vi har lov å mene det vi vil. Vi har enda lov å stå opp for det ! 

Men da må vi også være klar for å tåle det som kommer. For ikkje alle er like snille når det kommer til hva man mener og ikkje.

Ønsker alle en strålende fin Onsdag.

Klem Susanne ♡ 

 

SKOLESTART- EN NY EPOKE. MEN ER DEN LIKE GOD FOR ALLE ?

Dagene flyr avgårde, og det merkes både I lufta, og på bladene på trærne at det snart er skikkelig høst.

Et helt nytt ubrukt skole år er akkurat startet for mange, og med det en helt ny start. Kansje på en helt ny skole, eller I en helt annen by. Høsten er ganske ofte starten på en helt ny epoke I livet.

Enten man er I grunnskole eller videregående.

Alle blir liksom det ene året eldre da. Sånn plutselig med en sommer I mellom. Det forventes kansje mer av oss på forskjellige måter.  Nettopp fordi mann har rykket litt opp I gradene. Alle på sitt vis.

De aller fleste av oss er innerst inne redd for å ikkje bli akseptert, eller kansje rett og slett ikkje likt. Alle ønsker å høre til en plass og bli tatt for den man er.

Alle foreldres mareritt må være å få høre at noen mobber og er slemme med barnet sitt. Det er jo det de er aller mest gla I på denne jorda, og vil verne det med hud og hår.

I forrige veke så kom plutselig et blogginnlegg opp igjen. Jeg skrev det for mange måneder siden, og nå når skolen startet så var det over 9000 lesere på en dag. 

Det at plutselig noen hadde tatt tak I dette innlegget en gang til og delt det mange hundre ganger. Det fikk meg til å begynne å tenke litt.

Akkurat når skolehverdagen starter over hele landet blir dette et brennhett innlegg på ny. ( innlegget/mars: Nå må vi foreldre skjerpe oss litt ) Det sier meg noe om hvor viktig det er at barn og unge, og for den sakens skyld voksene på arbeidsplassen sin har det bra I hverdagen.

At vi må jobbe enda hardere for å få bukt med de som driver med bevisst mobbing hver eneste dag. Det kan være at de som mobber,er de som trenger aller mest hjelp. Kansje de ikkje er vant til å bli møtt med respekt og et rolig sinn ?

Kansje de er vant til å bli rakket mye ned på selv. Jeg har ikkje oppskriften. Men jeg har hundre tusen tanker om det temaet. Og jeg er ganske åpen for å høre fler.

Det burde vært strenge straffer for å drive på sånn med andre mennesker.  Alle vil jo innerst inne ha det bra. Alle vil trives der de skal være dag ut og dag inn I årevis.

Det at vi tier om det og ikkje snakker sammen fører ingen vei fram. Her må vi være åpne å frie.

Vi må tørre til en vær tid å få de forskjellige sakene fram I lyset ! Vi må ta vare på de som blir utsatt for mobbing, og snakke enda mer med de som faktisk mobber. For hvorfor gjør de det egentlig ? Det finnes sikkert mange grunner, men det MÅ snakkes om.

Det tror jeg er det beste redskapet.

For det er jo ordene som stort sett som har makt. Vi må snakke sammen hjemme og på skolen eller arbeidsplassen. Vi må sette på "timeplanen " hvor lite greit det er ! Vi må skrive det på oppslagstavla på kjøkkenet at det rett og slett ikkje er lov. 

Og sist men ikkje minst. Vi må fortelle disse små håpefulle hvor mye mobbing kan ødelegge for et annet menneske sitt liv ! Vi må si det akkurat som det er tror jeg.

Jeg vet at det sikkert er ønsketenkning, men jeg ønsker meg det alikavel.

Jeg håper og ønsker at enda flere barn og voksne kan gå med en bedre følelse I magen dette skoleåret som ligger ubrukt foran oss enn det de gjorde I fjor på samme tiden ♡

Høst bladene faller av trærne I vinden på utsiden. Jeg sitter å skriver mens den friske lufta streifer forbi meg gjennom det åpne vinduet I stua.

Kan vi ikkje alle ta en litt grei prat med de vi er gla I rundt middagsbordet denne Tirsdags ettermiddagen helt I slutten av August.

Kan vi ikkje alle sammen tenne et lite stearinlys og fortelle hverandre hvor enorm viktig det er hvordan man snakker til, og hvordan vi behandler alle de vi er sammen med på en eller annen måte hver dag.

Det kan iallefall ikkje skade.

Det er bare noen tanker fra meg .

Klem fra Susanne ♡  

HAN TAR MEG FOR DEN JEG ER...OG DEN JEG ENGANG VAR

Jeg er skikkelig forelska. Jeg har aldri vært så forelska.

Jeg har sikkert sagt disse ordene alt for mange ganger I livet mitt. Ja de er kansje på en måte brukt opp litt. Og det har jeg full forståelse for at noen både tenker å mener akkurat det. 

Det tenker jeg nok ganske fort selv også når noen av vennene mine stadig finner en ny flamme, og vil så gjerne si at " denne gangen" den er helt spesiell.

Det er en fullstendig menneskelig tanke å tenke når noen har hatt et ustabilt kjærlighetsliv. Men sånne som "meg" må også få lov til å prøve å elske igjen uten å bli dømt for det.

-----------------

Hvordan skal jeg få forklart min kjærlighet denne gangen når jeg har tulla det bort med ord så mange ganger før ?

Jeg kommer fram til I hode mitt at ingen ord kan få de rundt meg til å forstå dette verbalt. Den sjansen har jeg nok brukt opp. Jeg kjenner det gjør meg litt fortvilet, men sånn er det bare.

 Her er det nok bare handling som kan virke. De må se over tid hvor lykkelig denne mannen her gjør meg. De må se at ordene - Jeg elsker deg - gjelder på ekte denne gangen.

De som virkelig står meg helt nær. Den innerste kjernen. De skjønte min kjærlighet til han med en gang. De kunne se det klinkende klart. Nettopp fordi de kjenner meg så ufattelig godt.

Noen av de sa at det var rart vi ikkje hadde tenkt på dette før.  Vi var jo egentlig prikk like. Det er deilige og varme kommentarer å få når man er så forelsket at man føler man omtrent letter fra bakken.

Jeg og min utvalgte har kjent hverandre I åresvis. Vi har bodd I teltleireren om sommeren sammen med familie og unger på hver vår kant. Vi har kjent hverandre gjennom jobb da han driver med spillejobber som hobby.

Vi har utviklet et nært og godt forhold gjennom årene.

 Mange kvelder har vi to satt rundt flammene fra bålet og diskutert mange av livets store spørsmål. Vi har hatt mye av de samme meningene om ting, og levd livene våre ganske likt på mange måter.

Vi opplevd å gråte sammen og le sammen. Alt etter som. Han kjenner hele min historie på godt å vondt. Og jeg kjenner hans. Han kjente alle tre guttene mine. Den gangen de var 3.

Nå kan jeg dele minner med han om en fin tid når alle barna var små. Han husker det like godt som jeg.

Jeg skrev for lenge siden at jeg ville elske en bestevenn hvis jeg noengang skulle elske igjen. Så heldig har jeg vært, og jeg er så lykkelig for å oppleve dette. 

Vi brukte lang tid på å bygge dette vennskapet. Mange år faktisk. Men det var ikkje et fiber I meg den gangen som tenkte at dette vennskapet skal ende opp I en så dyp kjærlighet.

 Det ordnet livet selv opp I.

 Så en av de varme fine sommerkveldene på drømme øya vår I sommer, ble vi helt og fullt truffet av amor piler begge to. Det hele skjedde fra den ene dagen til den andre.

Det er så underlig hvordan ting bare kan bli ?

Jeg velger å tro at det har vært en mening med dette.  For jeg med min ekstreme dårlige tålmodighet, hadde jo aldri tatt meg tid til å bli så godt kjent med noen før jeg hadde blitt kjæreste med de. (Sånn er det bare.)

Denne gangen er jeg ikkje usikker. Jeg er ikkje redd for hvordan han snakker eller oppfører seg. Jeg trenger ikkje forklare alt, for han vet det meste.

Han vil ha meg som jeg er og har vært. Og jeg vil ha han for den han er, og den han engang var. 

Jeg kjenner han jo så inderlig godt fra før.

Jeg kan bare si at jeg aldri I hele mitt liv har hatt lignende følelser som nå..... Så kan de som vil tro på det.

JEG ELSKER DEG ♡

Klem fra Susanne 

HJERTET SPILTE EN NY MELODI ♡

Av og til så blir jeg så veldig forundret.

Igår var en av de dagene. Det forundrer meg at hjertet vårt er laget slik at det stadig vekk kan finne en melodi. En helt annen melodi. En ny melodi, en melodi som er god nok på sin måte.

Det er opp til meg å velge å lytte fram melodien som kom innenfra.

Igår fikk jeg være med på en stor dag I livet til mitt lille barnebarn. Isabell feiret sin 2 års dag.

Dagen hennes er egentlig 6 Juli, men i går samlet vi hele familien og gledet oss alle sammen over våres skjønne lille mirakel.

Tenk at jeg får være med å lage disse dagene som betyr noe spesielt for henne til gode minner.

-------------

Når man virkelig elsker et menneske, og må oppleve å miste det med at det forsvinner ut av tiden, da er den beste måten iallefall å prøve å oppfylle de ønskene han hadde på en god og verdig måte.

På den måten bevares minnet om en pappa Isabell hadde. Jeg vet han hadde vært stolt av gull jenta si. Og jeg vet han hadde vært stolt av hva mammaen til Isabell har klart å få til slik at hun har det best mulig.

Selv om pappa aldri vil være der I virkeligheten, vil det gode minne bevares.

Så om jeg er forundret over hjertes melodi, er jeg også evig takknemlig for jeg tok meg tid til å lytte til den.

Igår var jeg en stolt Farmor til en liten lykkelig toåring. Og Daniel en stolt onkel til den lille prinsessen sin som han er så gla I.  

Vi brukte Lørdagen til å bake kaker. Lage vaffelrøre til tjue personer så det tok litt tid å steke.

Vi var til og med ute å plukket epler på gården slik at alle sammen fikk smake på hjemmelaget eplesaft fra hagen.

Det falt godt I smak. Marsipan lokket måtte sjølsagt være rosa, og det tok sin tid å få til. Men resultatet ble makalaust.

Selvsagt ble det eplekake også slik at vi fikk brukt av det vi hadde rundt oss. (Der er jeg nok ganske gammeldags.)

Isabell fikk masse fine gaver, og den lille jenta viste stor takknemlighet for det hun fikk. Det gleder hjertet mitt når hun blir oppriktig gla.

Hun var selvsagt med å lage litt av kakene også.

Så da må man jo smake.

For en glede å være en del av ditt liv. Hva ville livet vært uten deg ?

 Den tanken har jeg tenkt mange ganger. Det er ingen tvil om at det var en mening I at du skulle komme til oss som en sol I hverdagen. På ny skape kjærlighet og glede I noe som fort kunne vært bare trist.

Takk for en fin feiring min skatt.

Merkedager er noe helt spesielt når man har mistet noen som er nære. Nå har vi feiret første fødselsdagen uten pappaen hennes.

Nå har vi fått føle det.

Jeg for min del var mest opptatt av at gulljenta sin to årsdag skulle bli minnerik og verdig. Derfor var jeg så takknemlig for at jeg fikk kjenne på ekte glede over dette.

Hadde jeg gravd meg ned I sorg og mismot hadde alt bare vært vondt. Jeg har lært meg å sette pris på det jeg enda har heldigvis.

 Jeg er gla jeg har klart det.

Jeg pyntet meg til fest I den kjolen Mario kjøpte til meg I fjor sommer fordi han syns den var så fin. Og dagen ble helt fantastisk. Både for jubilanten og alle gjestene.

Ønsker alle sammen en strålende dag nå rett før trærne skifter farge, og høsten kommer for alvor.

Klem fra Susanne ♡ 

 

JEG HAR OPPLEVD TING JEG BARE KUNNE DRØMT OM

En gang for lenge siden nå, så ba jeg en stille bønn inni meg. Det er nok egentlig ikkje så lenge siden men det føles sånn.

 

" Måtte livet åpne seg slik mot meg igjen at jeg en dag kan klare å takke for at jeg lever. At jeg står her under åpen himmel og kjenner på en dyp glede for alt det gode jeg har I livet mitt. Kjenne takknemlighet for alt det gode jeg engang har hatt, og for alt det gode som forhåpentligvis ligger foran meg."

 Jeg vet ikkje helt hvem jeg ba til akkurat, men jeg ba om hjelp av høyere makter enn meg selv iallefall. For mens ordene strømmet ut av munnen min denne fine vårdagen I begynnelsen av Mai, føltes det slett ikkje som jeg skulle klare dette på egenhånd.

 

Hei alle dere der ute. Etter en lang ferie er jeg tilbake.

Hode mitt er propp fullt, og det nesten klør I fingrene etter å få ting ut på papiret igjen.

Denne sommeren som jeg var så forferdelig redd for. Denne sommeren som jeg prøvde å legge alt til rette for at jeg og minstemann skulle få det så godt som overhode mulig etter en lang brutal vinter.

Denne sommeren ble nok en av de sommerene som jeg legger I minne boka mi som noe helt fantastisk og verdifullt.

Det er rart hvordan en kropp og et menneske sinn kan bestemme seg for å finne glede og ha det bra til tross for at det kansje nesten ikkje lenger er mulig.

Hadde noen sagt til meg I Februar /Mars mnd at du skal få en fin sommer Susanne, hadde jeg mest sannsynlig fnøset av det å tenkt inni meg at "Ja liksom. "

 Jeg har bevist for meg selv at tanker man mater hode sitt med har mye, og da mener jeg MYE større makt enn det jeg faktisk trodde. Det blir som filosofien om at tenker man negativt, så snakker man negativt...Osv.

Det begynner å bli høst her heime. Alle sauene er straks tilbake på gården. Lufta om morgenen er litt friskere enn for noen veker siden. Jeg begynner å gjøre meg klar for en ny årstid.

 Daniel har hatt sine første dager på ungdomsskolen. Isabell har kommet I gang I barnehagen. Det virker som at alle  jeg er gla I er klare for å møte denne årstiden med en slags glede.

Glede over å ha kommet de skrittene videre slik at man igjen på en merkelig måte kan kjenne at livet er godt å være I.

 

 Tiden er en merkelig ting. Den har sin helt egene form for legedom.

Tiden går fort for den som er gla. Den er lang for den som har sorg. God for den som er trygg. Vond for den som er redd. Den er lett for den som ler, og vanskelig for den som gråter. Men for den som lever, er tiden viktig til å stadig se nye gyldne muligheter.

Mye har skjedd I livet mitt denne sommeren. Ting jeg aldri hadde trodd jeg skulle få oppleve igjen har skjedd.

Opplevelser som jeg ikkje hadde noen tanker om når jeg gjorde det, har blitt til minner som har brent seg fast I sjela mi som noe helt fantastisk.

Jeg har fått oppleve kjærligheten en gang til. Den kom til meg på en måte som jeg ikkje ante var mulig engang. Jeg må klype meg I armen for å kjenne at dette faktisk er sant hver eneste dag.

Båten jeg kjøpte har gitt meg en sommer jeg aldri kommer til å glemme. Den har tatt meg med på eventyr som jeg aldri trodde jeg skulle få lov til å oppleve igjen.

Kansje var det bønnen jeg ba I vår ?

En god porsjon egen innsats og et villig sinn er nok med I oppskriften det også. Men igjen. Denne sommeren står for meg som et tegn på at det enda finnes små gyldne øyblikk I livet.

Sjøl om jeg for "lenge" siden nå, kansje aldri trodde at kunne bli mulig igjen.

Ønsker alle sammen en fantastisk dag der ute. Og husk på en ting. Når man tror at alt håp er ute - Så starter det kansje bare en ny tidsregning I en annen dimensjon.

Alt er mulig hvis man vil sterkt nok.

 

Klem Susanne ♡ 

 

 

DU GJORDE ALT SÅ INDERLIG - SÅ ER DU BARE BORTE -

Det er tidlig på morgenen. Jeg sitter på stranda på øya mi. Den øya som jeg har tilbrakt de siste 42 sommerene.


 

Minnene formelig sitter I vær stubbe og vær stein omkring på hele øya. Her har jeg opplevd det meste av norsk sommer. Alt fra storm til de nydeligste smeike dager.


 

Jeg sitter her helt alene å kjenner at jeg savner deg skikkelig mens jeg kikker opp på himmelen. Jeg gjør det ofte når jeg tenker på deg. Helt automatisk så ser jeg på himmelen I håp om å få et lite glimt av deg.

Det blir et glimt I fantasien. Jeg vet jo innerst inne at jeg ikkje kommer til å se deg igjen mens jeg er her på jorden.


 

Jeg prøver febrilsk å la tankene komme over til noe helt anna, men det går ikkje idag. Minnene er for nær meg. De er overalt.

Hele øya er et minne. Alle stier har du løpt. Alle trær har du klatret I.  Alle skjell har du funnet på bunnen. Alle blomster har du prøvd å plukke I håp om å gjøre mamma gla.

Du var den eneste som plukket nyperoser til meg. Du var ikkje redd for å stikke deg på fingrene.  Heller det og et par nydelige blomster til tross for at du blødde litt av rifter fra tornene.





Du var aldri redd for noe. Det ble din skjebne istendenfor din styrke desverre. Det finnes mye verre ting å stikke seg på I livet enn tornene fra en rose. Det fikk du erfare.

Du hadde din fødselsdag 1 Juli. En dag som sola nesten alltid sola skinte. Ja utenom den dagen du ble født I 1996.

Den dagen åpnet himmelen seg. Den tømte seg for vann, å laget et bråk som jeg omtrent aldri har hørt siden.

Den dagen ble du født.


 

Det fallt seg stort sett naturlig å feire dagen din her ute på øya. Vi hadde selskaper I fleng med pølser på primus og venner som kom med ferja til øya for å feire deg.


 

Jeg sitter å ser mot brygga. En skoleklasse er på plass. De er ivrig igang med krabbefiske. Jeg lukker øynene mine å går 10 år tilbake I tid.

Du var kansje 11 år gammel. Du og jeg hadde vært tidlig oppe den morgenen. Før kl 9, hadde du fisket opp 200 små krabber.  




 

Du var så inntens. Alt du gjorde, gjorde du skikkelig. Jeg ser litt lenger ut på brygga. Noen barn hopper I havet. Og igjen lukker jeg øynene mine.

Det var heller ingen som mestret vannkunsten slik som deg. Du hoppet I havet med så mange saltoer før du traff vannskorpen at det gikk et sukk gjennom forbipasserende på brygga. De stoppet omtrent opp for å hvordan dette gikk.


 

Du var en kunstner med kroppen din min venn. Alt med deg var så innmari mye. Du var alltid brunest. Du hoppa høyest. Du bada lengst. Du kjørte fortest. Skulle du kansje rekke så mye på denne jorda siden ikkje du skulle bli her så lenge ?

Mamma sitter med morra kaffen alene nå på øya som vi begge elsket så inderlig. Jeg sitter ved den gule bua der jeg alltid har satt. 


 

Hver stein minner meg om deg. Jeg er her ute, men det gjør godt og vondt på samme tid.

Jeg klarer ikkje å være der så lenge av gangen kjenner jeg. Alt er bare et stort minne føler jeg.

Hver busk du gjemte deg I. Hver stein som du kalte din. Hele øya føles som om den skriker etter å fortelle meg at alt er over nå.


 

Jeg kommer aldri til å høre motorduren av båten min mens jeg hører en lystig stemme rope. "Er du her mamma ? Det er bare meg."

Jeg øver meg stadig på å være her ute uten deg. Jeg må jo det. Jeg kan ikkje unngå steder som jeg har vært på hele livet.

Men det svir. Det svir så mye innimellom at det vrenger seg inni meg av og til. 


 

Her ute på øya vår strålte du stort sett. Uannsett hvor vanskelig livet ditt ble så var du lykkelig bare du kom til Merdø.

Teltplasser din som du hadde gjort så koselig har fått sin lille minne stein. Mamma brenner lys for deg der.


 

Jeg håper du ser meg når jeg går over jordene der ute. Jeg håper du er stolt av meg her jeg går alene igjen. At du smiler å tenker at mamma klarer seg selv om jeg jeg ikkje klarte mer.


 

Øya er blitt så tom Mario. Det er ikkje hver dag like lett å akseptere slik ting har blitt. Det vil aldri bli det samme igjen.

Men jeg skal holde ut vennen min. Jeg skal leve intenst og skikkelig slik som du engang gjorde.

 Jeg skal suge ut det beste av hver eneste dag. Helt til vi en dag sees igjen.



 

Klem fra mamma ♡ 

 

LITT FOR DEILIG KJENNER JEG

Har dere noengang kjent følelsen av å ikkje overkomme alle pliktene man har ? Den følelsen av og ha gule lapper med ting man burde gjøre og nesten aldri rekker å få gjort.

Når jeg skriver nå så kjenner jeg at samvittigheten trenger seg på. Den prøver å fortelle meg at nå må du få gjort ditt og datt Susanne.

Mens jeg sitter her I båten min å prøver å sortere på alt sammen, tenker jeg en underlig tanke.

Hva er det hele tiden jeg skal rekke egentlig ? Blir jeg gladere av å bli færdig med arbeidslistene mine ?

Jeg får nok en følelse av mestring når det er gjort, men I den store sammenhengen så betyr det kansje ingenting.

Man jobber å sliter for å oppnå det man vil.  Det som hver enkelt føler er viktig I livet.

Det som er viktig for akkurat meg... Men hva sitter jeg egentlig igjen med tilslutt egentlig? 

Noen mennesker sitter igjen med masse opplevelser og det meste de har I en liten koffert. De er stores fornøyd med det.

Noen sitter igjen med store hus og hager. Nesten uoverkommelige prosjekter som tar alt av tid. De syns at det gir mening I livet å ha det sånn.

Det er vel helt greit det tenker jeg.

Så lenge man trives I sitt eget liv.

Det er mange ting som vi ikkje kan råde over. Men sjøle grunnramma I livet bør nok være på plass føler jeg.

Hvis man I utgangspunktet er dritt misfornøyd med hele livssituasjonen, da er det på tide med litt nytenkning.

Og jeg personlig er ganske fan av innimellom å lukke noen gamle dører. Først da får jeg nye til å åpne seg. Mye spennende kan skje.

Jeg føler nok at de gule lappene kan være fine å ha også plutselig.

Jeg kan jo ikkje bare gå rundt å tenke at livet er så kort så jeg trenger ikkje å gjøre en dritt med noe.

 Da ville alt blitt bare halveis og jeg hadde ikkje nådd de store toppene av å være hverken gla eller lei meg. Hele livet ville vært ganske flatt tror jeg.

Så jeg finner flittig fram de gule lappene med arbeidsoppgavene mine på, og kjenner at jeg setter pris på innerst inne å ha noe å gjøre hver eneste dag.

Men noen dager uten plikter er også deilig.

I sommervarmen som er kommet nå er det kansje litt for deilig....... Heldigvis er det snart ferie I dette landet vårt.

Late dager skal nytes og taes vare på. Men så er det godt å vite at man har noe å gjøre når ferien er forbi også kjenner jeg.

 Ønsker alle sammen en strålende dag.



 

Klem fra Susanne ♡ 

JEG ANER IKKJE HVOR DU ER - MEN JEG ER SIKKER PÅ AT DU ELSKER MEG ENDA ♡



Se godt på bildet jeg tok på Merdø sist Lørdag.

Det var blitt kveld.

Ja nesten mørkt. Så mørkt det kan bli I dagene før midt sommer og sola skal snu igjen.

Vi hadde hatt en fin dag sammen på tross av litt utfordringer I forhold til været.

Det var sent og alle sammen var slitne og trøtte. Isabell sov så søtt  etter en lang dag.

Jeg satt der rundt bålet I mine egne tanker en god stund å stirret inn I flammene fra bålet mens jeg stadig så at himmelen ble rødere og rødere.

Jeg kan huske jeg satt sånn for over tjue år siden med en nyfødt liten gutt I bærebagen.

Jeg kjente mens jeg satt der at jeg savnet deg så veldig. Jeg skjønner ikkje alltid like fullt at jeg aldri mer skal se deg igjen her på jorda.

Jeg snakket litt med meg selv inni hode mitt en liten stund. (Jeg pleier å gjøre det når ting bljr for tungt.)

Men jeg er ikkje gal av den grunn. Jeg tror slikt er ganske normalt faktisk. Men vanskelig å snakke om bare. 

Jeg sa at hvis du ser oss her ute på øya vår, og syns det er godt at jenta de er her sammen med oss, så send meg en beskjed om det.

Et par sekunder etter kom et stort hjerte tilsyne på himmelen.

Jeg fikk gåsehud kjente jeg.

Var det du som sa at du likte at vi var der ? ♡ ? ♡ ?

Jeg kikket bort på de andre som var ivrig opptatt av å planlegge teltleireren for I år. De var I sin verden, mens jeg var I min.

Jeg ropte bort til de " hva ser dere på himmelen? "

Alle sammen sa på likt. De svarte omtrent samtidig : " Et stort hjerte jo, kansje det er fra Mario."

Jeg fikk bekreftet at ikkje jeg var alene om å se det iallefall. Lite ante de om hva jeg hadde satt å tenkt I inni hode mitt en stund.

Jeg aner ikkje hvor du er. Jeg aner ikkje når vi skal se hverandre igjen. Men at du strør hjerter på min vei, det er jeg helt helt sikker på.

Idag fikk jeg hjerte I dusjen da jeg vasket håret mitt. Skummet fra såpen dannet et stort fint hjerte.

Sånn har det vært siden du reiste herifra.  

Jeg tar det som et tegn på at du har det bra nå.

Og at du elsker oss like mye enda ♡




klem fra Susanne ♡ 

JEG MÅ PRØVE Å KOSE MEG FOR Å FINNE ROEN

Hei alle dere der ute. Håper dere som er priviligert med godvær har mulighet til å nyte det. Det har iallefall jeg gjort I noen dager.

Jeg merker at kropper er sliten etter en lang og brutal vinter. Så når sola først skinner, og ting har gått min vei en stund, evner jeg heldigvis å nyte det I fulle drag. Det er heldigvis en styrke jeg har.

Det hele startet med en liten kommentar fra meg til min kjære fetter.

" Mi stikker til Sandøya med båten da." Han svarte " kan du veien ?" Og jeg sa " Jeg tror det " . 

Til Sandøya kom vi med stil. Turen tok et par tre timer, men med godt selskap ombord, ble det hele en fantastisk opplevelse.



Været og stemningen kunne ikkje vært bedre. Vi skulle besøke vår kjære felles venn og gamle kollega, som både bor å jobber på øya.

Han ble strålende fornøyd da "skuta krutt" ankom øya. 



Sandøya er en perle litt på utsiden av Tvedestrand. Der bor å jobber ca 200 mennesker der hele året rundt.

På sommeren tjuedobbler de mengden av folk, og blir en øy med masse ferie glade turister.

Det er per idag 13 små bedrifter som er I sving hele året. Et samfunn som vet å sette pris på kortreiste produkter og god kvalitet. 



På øya kan man få tak i det meste. Alt fra heimelaga pølser til nydelige strikkeplagg. De har keramiker og nybakt brød til frokost osv.....

Det beste med hele plassen er for meg roen og naturen. Der kan jeg sykle rundt på en gammel sykkel og føle at jeg omtrent er med på reklamen for Brelett. 

Øya er bilfri. Det er en ro I sjela der ute som trenger seg på. Jeg for min del har vært der om vinteren også. Det har også sin sjarm. Senest sist jul feiret jeg der. Kropp og sjel slapper av der I havgapet. 



På øya er der en blomsterprakt som får sansene til å gå helt I spinn. Alt man ser rundt seg er bare vakkert.






Så jeg kan bare konkludere med noen dager som har gitt meg energi og glede. Det har vært godt kjenner jeg. 



Som dere ser så blir det ikkje skrevet for tiden fullt så mange innlegg som før, men jeg har vært nødt til å ta mere hensyn til meg selv og helsen min litt mer den siste tiden.

Jeg er livredd for å bli skikkelig klein igjen. Heller litt av alt, enn altfor mye på engang. Når det er sagt så føler jeg meg veldig mye bedre nå. Og det skal jeg ta litt vare på kjenner jeg.

Men ikkje fortvil, bloggen stopper ikkje. Jeg tar bare noen pauser innimellom.



 

Nå sitter jeg hjemme på gården og skal gjøre et lite stykke arbeid. Det må til det også.

Når jeg ser gjennom alle de fantastiske bildene fra de siste dagene så kjenner jeg en enorm glede. Tenk at jeg er så heldig å ha så mange fine mennesker I livet mitt.

Mennesker  står med åpne armer når jeg kommer på besøk og vet ikkje det beste de kan gjøre.

På denne øya er det sånn.

Kansje folk har litt bedre tid til å ta vare på hverandre der ute I havgapet ? Kansje det å bo på en slik måte utvikler en større forståelse for at vi mennesker trenger hverandre ?

Ikkje vet jeg. Men en ting vet jeg.  At jeg kommer veldig snart igjen.

Og for alle dere som ikkje har vært her før, ta virkelig turen innom I sommer. Det er fantastisk opplevelse.

Ønsker alle sammen en fin dagvidere.



 

Klem fra Susanne ♡ 

EN INNHOLDSRIK HELG !

En fantastisk, spennende, blaut, kaotisk og gøyal helg er over for denne gang. Som den patrioten jeg er så holdt ikkje været meg hjemme denne helgen sjøl værgudene ikkje skulle være på våres side.

Jeg lesset skuta full på fredag av de få galningene som elsker friluftsliv like høgt som meg selv.

Inkludert min lille hjerteknuser som på en måte MÅ bli litt vant til det. Men som den skjønne jenta hun er, så smilte hun gjennom regnet da vi ankom Merdø brygge.

Været skremte ikkje denne jenta. Det var heller (om mulig) enda mer stas å leke I regnet. 

 



Det er en ærlig sak at man blir blaut I regnvær. Vi har både støvler og regntøy, men man blir altså blaut uannsett.

Alt rundt oss blir også bløtt, og ikkje noen mulighet for å tørke opp før sola kommer tilbake. Man må faktisk tåle litt uvær og  hvis man skal leve sånn.

Og JA - Det er for spesielt interesserte.

Men det finnes noen av de. 



















Men så får man laget mange gode minner da. Minner vi ler av år etter år.

Minner vi prater om rundt bålet på de beste smeike dagene når man må dukke seg I havet for ikkje å svette ihjel. (Sånne dager som ikkje man får så altfor mange av)

Det er et liv jeg ikkje ville bytta ut med noe. Heller saule og vann med gode venner, enn å sitte hjemme å studere yr og storm.

Livet er ikkje bare solskinn og smeike dager.  Men man må håndtere det alikavel. Slike opplevelser som denne helgen, gjør meg bare enda sterkere. Jeg blir enda mere sikker på at jeg på min måte håndterer livet igjen.

Man kan bli ganske kokt I kålen ombord I en båt som unger skriker, foreldre kjefter og alt man har rundt seg er kliss klass. 

Når man putter 9 mennesker I en aldrer fra 2 til 45 år ombord I en skute I regnvær, og skal leve ute sammen I 2 døgn I enda mere regnvær, da er man veldig gla når sola igjen skinner ♡

Vi fikk det til, og det ble mer en vellykket.

 Ønsker alle mine lesere en fantastisk dag uannsett vær.



 

 Klem Susanne ♡ 

HAN GIR MEG LIVSGNISTEN HVER ENESTE DAG !

God morgen alle sammen. Her har det vært litt av en morgenstund må jeg si. Jeg merker at det er siste innspurt før skule ferie.  

Daniel er så godt som umulig å få opp om morgenen. Alt han ønsker seg på denne jord er en time ekstra på øye. Alt går litt eksta tregt merker jeg sånn rett før sommerferien.

Jeg er ikkje bedre sjøl.



Når klokka står omtrent inn I øret hans å vibrerer, og han fortsatt ikkje reagerer, da må mamma til med nye oppfinnelser. Det er ikkje en hvilken som helst vekkerklokke vi har heller.

Ingen mobil her. Som dere ser på bilde så er det en god gammeldags en, med en heller grusomt irriterende lyd vil jeg si.

Men når det ikkje heller virker, etter fuglene har sunget I snart 4 timer, og sauene har sagt ifra i minst 2 timer at de har stått opp, da finner mor fram mikrofonen.

Det er lite populært kan jeg høre.

Jeg synger " All you ned is love" på full hals. Da orker han tilslutt ikkje å høre mer, å kryper motvillig innover mot baderommet. 



Dagen er igang på gården. Ute fra badet hører jeg en munter guttunge som pludrer. ( heldigvis )

Det var en litt annen tone enn for 10 minutter siden.

Daniel roper fra badet : 

" Jeg er veldig gla I deg da mamma. Og jeg har forresten noe I sekken til Isabell. Noe jeg hadde glemt at jeg hadde kjøpt I Thailand I vinter når jeg var der med pappa."  

Gode snille gutten min. Han skjønte nok at dagen startet litt hardt idag, og ville gjerne gjøre det litt ekstra godt igjen.

Opp av sekken drar han de skjønneste små plagg som kommer til å passe perfekt I sommer på lille Isabell.



Så spiser han motvillig frokosten sin som han ikkje kan fordra. Uannsett hvor god den er. Matlysten er veeeeeldig klein om morran.

Jeg har til og med strukket meg til nugatti mer enn en dag I veka, men det hjelper ikkje en gang.( det fikk aldri de store guttene når de var små.)

Lille attpåklatten min ♡

 Skulebussen er rett rundt hjørne.

Daniel kaster seg på firehjulingenen, og ønsker meg en god dag.

Jeg roper det samme etter han. Og som den mammaen jeg er, får jeg I tillegg presset inn I setningen at " mamma er gla I deg." ♡ Ja - så har jeg fått sagt det også liksom.

Syrinene blomstrer. Jordene er grønne å fine. Jeg sitter igjen med en god følelse av en litt kaotisk morgen, men alikavel fin på sin måte.


Det viktigste for meg er at Daniel går på skulen med en god følelse I magen sin. At han føler seg elsket for den han er. Da blir det så mye lettere å være grei med andre på sin vei også.

Den gutten gir meg livsgnisten hver eneste dag. Han fyller meg med nytt håp om bedre dager.



Om og om og om igjen.

Ønsker alle sammen en strålende dag.


 

Klem fra Susanne ♡ 

 

 

 

 

 

HAN FÅR BLODET TIL Å BRUSE MER ENN VANLIG ♡♡

En lang dag er over. Jeg har akkurat satt å skrevet med en venn på messenger. Det er litt koselig og ha noen man liker litt bedre enn andre. Noen som får blodet til å bruse litt ekstra I årene.

Det gjør noe med formen generelt. Jeg er egentlig ikkje istand til å like noen ekstra godt, eller bli tiltrukket av noen akkurat for tiden. Men akkurat ikveld så kjente jeg gleden av å skrive med noen igjen.

Den mannen setter meg litt ut av spill. Jeg liker han nok mye mer enn det jeg er klar over tror jeg. 

Det er veldig veldig lenge siden sist jeg tenket sånn. Og dette er sjølsagt en mann som ikkje er her. Han er på sjøen en stund. Sånn er det jo alltid føler jeg. Jo lenger borte og jo vanskeligere... desto mer interessert kan jeg bli.

Hvis jeg skjerper meg litt nå, så kan det kansje være hyggelig når han kommer heim også. Nå må jeg ikkje bli så redd som jeg pleier.

Det eneste er at jeg ikkje har en eneste krefte I kroppen min nå til noe utenom alt det som er fra før. Men trenger jeg egentlig krefter til å like noen ekstra godt ? Eller er det det som kan gi meg nye krefter ?

Jeg vet ikkje lenger.

Jeg har aldri prøvd før I min nye tilværelse heller. Ikkje vet jeg om jeg tør tillate det.

Men det er snart sommer. Livet er alltid litt enklere da. Det kan være at jeg tør la følelsene styre litt mer med meg enn det jeg har tordt på lenge ?

Slikt er alltid litt spennende. Jeg kjenner mannen godt, og han er en flott mann. Kjempesnill mann.

Jeg tror jeg gjør som jeg stort sett pleier med det meste.

Jeg tar det som det kommer. En dag av gangen. Det er det eneste som funker for meg.

Noen tanker I natten fra Susanne ♡ 

 

 

JEG KJENNER NOK SURE BITRE GAMLE DAMER !

Lykkelig er den som ikkje sørger over hva man mangler, men gleder seg over det man har. Så sier det gamle ordtaket.

Veldig mange spør meg. " Hvordan har du det egentlig Susanne ?" Det forventes at jeg skal svare at det ikkje er noe greit I det hele tatt føler jeg.

Og det stemmer at noen dager har jeg heller ikkje det.

Jeg sliter med å våkne til en ny dag. Men på en eller annen merkelig måte, så har jeg flere gode dager enn dårlige. De jeg har I livet mitt fortjener det føler jeg.

Jeg kan ikkje vie livet mitt til å konstant gå å sørge over hvordan ting ble. Da vil jeg nok fort bli en bitter og sur gammel dame som følte at hele livet hadde vært I mot meg. Jeg orker ikkje å bli slik.

Jeg kjenner nok av sånne folk merker jeg.

Noe av det mest tungvinne jeg kan høre må være noen si " Ja ja . Med min flaks så går vel det også til helvete!"

Alt de skal gjøre eller ordne med er på en måte forhåndsdømt.

Det er ikkje så rart man blir negativ av slik en tankegang. For meg høres slikt lite tiltrekkende ut må jeg si.

Jeg har følt livet virkelig på kroppen på mange vis gjennom årene. Men enda så klyper jeg meg I armen å prøver å si til meg selv hver eneste dag at " det ordner seg nok."

 Mister man troa på det, så mister man så mye. Som jeg har skrevet mye om på bloggen min gjennom det året dere har fulgt meg, så er det å gjøre det beste ut av det værste.

I år så må jeg jeg si at jeg grudde meg litt til sesongen på Merdø.Så ærlig må jeg være. Første sommeren uten godgutten min på øya likom.  Jeg tør våge å påstå at Mario var like Merdø patriot som meg. Han ble neste født der ute.

Så denne sommeren skulle bli rar tenkte jeg.

Da var det ikkje anna å gjøre enn å finne på en plan. Jeg har I flere år tenkt at jeg kunne tenke meg en båt å sove I. Reise litt rundt det fra by til by og  sommeren. På ferie fra ferie.

Så sånn ble det. Jeg og Daniel gikk å kjøpte oss en fin skjekte. Og det er vi ganske godt fornøyde med. Han er for det meste kaptein når han er med. De må lære tidlig. 



Så blir det en litt ny vri på ferien vår iår, og det ser ut som de fleste er godt fornøyd med det. Både store å små.

Nå kan jeg være I leiren så mye jeg vil, men når jeg trenger en liten pause, så kan jeg lette anker. En god løsning tror jeg.

Ting vil ikkje bli som det var. Det er jeg klar over. Men det trenger ikkje å bli så veldig ille heller.

Det er mange jeg er veldig gla I, og mange som er gla I meg. Isabell fortjener en farmor som ikkje er sur og bitter. Snarere tvert imot. Det samme med guttene mine. De har hatt en mamma som har vært utslitt I litt for mange år.

Nå skal vi ha det så bra som vi kan klare I den nye skuta vår.



 

Det er mulig å snu ! Det er mulig og forandre lidelsen !  Det er mulig å forandre perspektiv !

Men er det mulig å finne mening I smerte og lidelse ? Jeg er ikkje hundre prosent sikker, men jeg jobber endel med å prøve å forstå det.

Det jeg iallefall er blitt helt sikker på er at det er en virkningsfull metode gjennom de vanskeligste periodene av livet. 



Så til deg som sitter der i stolen din, for jeg vet at noen gjør det. Jeg vet at noen føler seg litt for tiltaksløse og litt for trøtte til å få gjort noe av det de ønsker. Tenk deg om en gang eller to.

Har du noe du kan forandre på ? Og er det egentlig så vanskelig som du tror ? Det kommer sånne tunge dager for oss alle. Det kan jeg love dere helt sikkert.

Men den eneste som sitter på løsningen som vanlig er deg selv.



 

Klem fra Susanne ♡ 

 

 

NÅ FLYTTER JEG SNART I KOLLEKTIV ♡


En fin pinse helg er over for denne gang. Både store og små var med for å få bygget opp sigøynerleiren.

Det er liksom det samme " styret" og gleden hvert år. Alt skal på plass for sesongen. 



Det viktigte for meg er at alle sammen koser seg med det de syns er morro. Isabell koset seg iallefall.

Ho ble fant fort tonen med sand og vann, og var ikkje skikkelig tørr på klærne før seint på kvelden.

For et herlig syn. En liten kropps nyter sol og sommer uten og egentlig helt vite hva det er for noe.



Men ho skjønte fort den lille frøkna at det var greit og få rigget seg. Det tok ikkje lange tiden før ho hadde ordnet seg sin egen solseng med sutter og tepper. 



Ifjor var det liksom mest morro og spise sanden, men iår så koser hun seg på en helt annen måte.

Så mye så skjer på et år I et lite menneske liv. Ho gikk forbi noen som fisket krabber, og måtte sjølsagt få prøve det. 



Gleden var til å ta og føle på da hun tok opp sin første krabbe. Jeg tenkte med ett inni meg. " neste generasjon er igang på drømme øya vår Merdø."

Noen nye har kommet til og funnet gleden I sjøen og sommer, og noen er reist til et forhåpentligvis et bedre sted.

Sommer blir det uannsett. For meg er det viktig at de små har det bra og koser seg. 



Og det tror jeg at de gjorde denne pinse helgen. Men vi voksene la planer for en god sommer.



Her er fetter Henrik I dype tanker for hvordan man skal bygge opp kjøkken delen I år.

Sove utstyr henger fremdeles til lufting etter en lang vinter I sekker og poser. Men sjøle teltet har endelig kommet opp.



Det er ingenting I vei med fantasien som regel, så det blir nok fint iår igjen. Jeg må ærlig talt si at jeg gleder meg veldig til sommeren når jeg ser leiren begynner å ta form.



Besse sa det igrunn med noen enkle ord iår. " Skal si mi har blitt noen generasjoner med åra Susanne. Tenk så heldige vi er ♡"

Her lever vi på sommeren helt fra de aller minste, til de litt eldre. Alle sammen med et felles mål for øye. Vi skal kose oss og ha det bra.

Alle bidrar med noe. Det er litt av vitsen med livet I leiren. At alle gir litt av seg selv, så får vi det kjempefint isammen. 

Det er ikkje mange ukene igjen før skulen er ferdig for iår, og ferien starter for alvor. Imens så gleder vi oss alle til helgen som kommer, for da skal vi ut å gjøre ferdig  leiren. Så får vi se opp på himmelen åssen vær vi kommer til å får. Kalenderen viser iallefall at det snart er midtsommer. Og det må brukes for det det er vært.

For sommeren går veldig fort. Vi må glede oss mens vi kan. 

Idag er det rene syndefloden som kommer ned fra oven. Men ikkje tenk at det er så ille.

Tenk heller at jorda trenger masse vann på denne tiden, slik at vi får en god og varm sommer. Det er ganske spennende hvordan man kan snu en tanke,og få den til bli positiv hvis man vil.

Ønsker alle sammen en strålende dag.



 

Klem fra Susanne ♡ 

 

ETTER DEN HARDESTE VINTER HAR JEG BESTEMT MEG !

God morgen alle sammen. Morgenen startet for lenge siden her I huset. Idag er det konfirmasjon I bygda, og jeg var så heldig og få stelle den fineste jenta.

Da jeg stod der å slettet på håret hennes, var det som om det var igår at hun løp rundt på golvet mitt å lekte som bitteliten.

Konklusjonen blir ganske enkel. Årene bare flyger avsted og jeg blir iallefall ikkje yngre.

Ingenting er som å sende en lykkelig konfirmant ut døra som er kjempefornøyd og føler seg som en prinsesse. Da er jeg godt fornøyd med verket må jeg si. Se så flott hun er ♡



Isabell har hatt en liten morgenstund litt for seg selv, og det er ho strålende fornøyd med.

Ho har "ryddet litt" kan man si. Pluss at alle sauene har fått potetgull. Så ho er veldig godt fornøyd med seg selv. 



Det er det som gjør det ekstra gildt med et barnebarn. Det gjør ingenting om ho roter litt. Jeg bare rydder opp når ho har reist heim te mammaen sin igjen.

 Ingen problem I det hele tatt. Så nå står hele huset på hue, og jeg er klar for båttur med god jenta og Besse og heile hurven.

Idag skal nemlig leiren reises på drømme øya vår. Jeg klarer nesten ikkje å vente. Om bare et par veker nå så er det snart skule ferie for store å små, og jeg kan bli fantekjerring på heil tid. 













Det skal bli utrolig deilig etter den hardeste vinter jeg noengang har opplevd.

Nå er det snart sommer over Norges land. Og jeg og familien er klar for å gjøre det beste ut av det. Vi skal ha en fin sommer.



Det håper jeg dere alle der ute også er klar for. Ha en fin søndag.

Klem fra Susanne ♡ 

JEG VIL TENKE SOM ET BARN KJENNER JEG .

Endelig vel heime på heia etter en lang dag på vift. Jeg våknet I båten I Pollen. Midt I Arendal  sentrum etter en kjempekoselig kveld med gode venner.

Heldigvis  hadde jeg hatt vett nok I hode til å legge meg tidlig I går kveld. Det var jeg ganske gla for da jeg skulle kjøre å hente mitt lille barnebarn denne formiddagen.

Idag skulle Isabell til farmor.

Da jeg kom fram til huset de sitt I Tvedestrand, kom det en usedvanlig blid liten jente løpende mot meg og ga meg verdens beste klem. Slikt varmer et bestemor hjerte så mye at jeg kjenner jeg blir øm I hjertet.


 

Dagen var igang, og jeg og tulle mor startet utflukten vår. Først så stelte vi oss, så dro vi på lekteren I Tvedestrand for å spise mat.

Vi hadde en avtale der med noen I familien og vi storkoset oss med helt nydelig mat. Isabell er så flink til å sette pris på disse små tingene. Ho sitter rundt bordet som en " voksen dame " å føler at nå er vi på fin resturant virker det som.

Ho er så snill og god. Det er aldri noe som helst problem og ha ho med seg noen plass. Humøret og smilet er omtrent alltid på topp. Det er ikkje farlig å være barnevakt for en så gild og snill liten jente som er super fornøyd med det meste.


 

Etter et utsøkt måltid I Tvedestrand, dro vi til båten som enda lå på brygga I Arendal. Ho ble så gla når ho kom omord I båten at ho nesten skreik av glede. Ho hadde en ting I hode.

Ho skulle ut å kjøre båt.

Og det gjorde vi. Besse kom å hjalp oss med skyss tilbake til byen siden bilen vår stod parkert der. ( Jeg får jo ikkje med meg både bil og båt på en gang.)

Det og manøvrere en skjekte alene, og få lagt til på en skikkelig måte med en toåring I båten, kan mange ganger være en utfordring. Men den jenta har sjøbein.

Ho satt som et lys I sete akkurat som ho visste at nå må jeg sitte I ro. Når jeg la til på brygga heime på Hisøya, ga ho meg galant tauet, og sa " Versågod Olla. "  Så begynte ho å synge Bæ Bæ lille lam igjen. Ho visste godt at vi skulle heim te alle sauene på gården tror jeg.

Og nå så er vi på plass. Isabell sover som en stein I senga si, og jeg har tatt meg en velfortjent pause. ( det er ikkje så rart at jeg ikkje har fått skrevet før så seint ikveld når jeg tenker etter. ) Dagen har gått helt I ett.

Men en fantastisk fin dag vil jeg si. Når det straks kvelden her I gården. Jeg får folk kl åtte I morgen tidlig. Da skal jeg stelle hår til en konfirmasjon.

Så når det er gjort setter jeg og Isabell kursen mot Arendal by. Så hopper vi I båten og er klar for en skikkelig Merdø tur. Det må jeg si jeg ser fram til kjenner jeg. Det er alltid fint å komme seg på den øya. Da hviler både kropp og sjel.

Det er rett før jeg skal sove nå. Tankene mine tar meg med på en liten reise.

For fem månder siden idag, var gutten min heime og sov hos meg for aller siste gang.

Tenk om jeg hadde visst da at det skulle ende sånn ?

Ikveld skal jeg gå inn å legge meg hos den lille jenta som han var pappa til. Jeg skal ta vare på ho for alltid. Han dro så altror tidlig fra denne jorda, men han la igjen en stor skatt på jorda. Lille gullet Isabell ♡

Idag hadde ho fått en ballong på Peppers Pizza. Jeg bandt den rund armen hennes så ho ikkje skulle miste den.

Men jeg stod å holdt på med taua på båten, så hører jeg Isabell si bak meg ." (Pappa . Pappa . Pappa.)Jeg snur meg kjapt og riktignok - Ballongen har løsnet og hun tror den er på vei opp til pappaen sin I himmelen. For I hennes verden er jo pappaen hennes der.

Kansje den var det ? Hvem vet sånn egentlig?  

Sånn en enkel og fin tanke fra en liten jente på bare to år.

Av og til kan det være fint å tenke som et barn igjen.

Ønsker alle en fin pinse videre.



 

Klem fra Susanne. 

TØR DU FØLE PÅ DET ?

Hverdagen fornekter seg aldri. Etter dagevis med sol og sommer, masse gode venner og liv og røre, så er jeg nå på gården en stund slik at jeg kan få jobbet meg ferdig til helgen.






 

For å ha gode dager uten så mye ansvar må de litt mer alvorlige tingene på bordet iblant.  For meg er det veldig viktig og ha det ryddig I tingene rundt meg. Kansje mer og mer faktisk.

Før kunne jeg legge et papir fra meg I skuffen og vente med å ta tak I det i flere dager, men sånn  er det ikkje lenger. Jeg kan ikkje lenger slappe skikkelig av før alt slikt praktisk er gjort.

En så enkel ting som en regning. Den må betales med en gang, så jeg ikkje har det hengende over meg. Jeg har ikkje funnet et godt svar på hvorfor jeg har blitt så "pirkete" , men jeg tror det handler litt om at hode mitt er ganske kaotisk av tanker, og da hjelper det og ha system rundt meg.

Det er kansje bare så enkelt. Jeg tror det er likt for de fleste at det man ser utad av mennesker - hvordan de har det rundt seg I hjemmet og på de stedene de oppholder seg. Det blir som et speil liksom av hvordan man har det som menneske.

Jo verre jeg har det inni meg, jo større er behovet for å ha det klin strøket rundt meg. Rare greier egentlig.

Hvorfor er det sånn ?

Vi er skrudd ganske spesielt sammen vi mennesker. Vi er proppfulle av overlevelses teknikker som vi ikkje tenker så mye over egentlig. Jeg har vel stort sett kjent på de fleste teknikkene de siste måndene.

Jeg føler meg så veldig sliten og til tider litt irritabel om dagen.  Men kroppen er nok sliten psysisk tenker jeg av å hele tiden jobbe på høygir for å klare dagene på en nogenlunde god måte. Både for meg selv og de jeg har rundt meg.

Det har nok vært kjempe viktig for meg å ha nær kontakt med mine egene følelser I denne tiden. Det er følelsen av ting som får oss mennesker til å handle. Alle følelser er jo faktisk impulser til handling.

Tenk bare hvis du sitter å ser på en du er litt betatt av. Du får følelsen av ømhet og du får lyst til å stryke den personen over kinnet. Eller at du føler at noe er galt I forhold til sjefen din. Du føler deg usikker, og vil gjerne ha en oppklarende prat.

Alle følelser får oss mennesker til å handle å takle livet generelt.

I det øyeblikket du stenger av følelser, stenger du I tilegg av for en handling.  Hvis jeg personlig gjør dette for mye, så lager jeg masse unødvendig stress inni meg. Disse tingene har jeg blitt mer og mer bevisst på etterhvert.

Så da sitter jeg egentlig med svaret på mitt eget spørsmål da.

Når jeg føler at hode har fått litt mye å tenke på, så blir jeg ganske praktisk og får gjort skikkelig rent. En følelse som gir en konkret handling. Men er ikkje det egentlig helt greit da ?

For meg er det det !

Men hvis vi spør en som har utdannelse innenfor dette, så er det sikkert et tegn på at noe ikkje er som det skal være.

Jeg er godt fornøyd med at kroppen min gjør det på denne måten, og fortsetter å akseptere det sånn. Så kan folk mene hva de vil om det.

For hvem er vel egentlig helt gode I hode hele tiden?  Og er det noe poeng I seg selv å være det ?

Jeg for min del ser fram til en sommer full av gode følelser. Det eneste er at jeg ikkje får gjort så mye reint da ;)

 Jeg ønsker dere alle sammen en god helg uannsett  hvor dere måtte befinne dere.

Ta deg tid til å kjenne litt på hva du føler kansje ? Det er alltid like interessant. Kansje vil du få deg noen overraskelser på den ene eller andre måten.



 

Klem fra Susanne ♡ 

ENDELIG TILBAKE .....

Jeg lengter etter deg.

Et rom står avlåst her hjemme. Et rom står avlåst I kroppen min. Alle tingene dine finnes der og avtrykkene av det korte livet du fikk.

Jeg har nøkkelen til rommene. Jeg går inn dit hele tiden med bare sekunders mellomrom.

Jeg tar på alt og snakker uten ord med tomheten du etterlot deg.

Tankene er flyktige - som skygger på snøen I måneskinnet.

Jeg lengter etter deg.

Også fordi du var likest meg. Uten deg går jeg alene her med vrangsynet mitt.



Hei alle sammen. Det har gått litt over en måned siden jeg skrev sist. Alt som jeg ellers hver dag pleier og få ned på papiret og som jeg deler med dere, er nå bare inne I hode mitt. Så det har samlet seg litt opp.

For å gjøre en lang historie ganske kort. Jeg ble syk. Og fikk problemer med å se skjermen pga hode verk.  En hodeverk som var så ille at det har vært vanskelig og beholde maten til tider.

Men nå har jeg fått medisiner og har begynt I behandling for en musklatur som sitter dønn fast. Jeg føler meg bedre nå, og det er jeg så ufattelig gla for. Alle som har slitt med hodeverk/ migrene o.lign. vet godt hvor tungt det kan være. Men nok om det.

Nå er jeg her heldigvis og gleder meg til å dele endel av min hverdag med dere igjen.

Diktet jeg skrev øverst I innlegget et et forsøk på å utrykke følelsene I kroppen nå fire månder etter gutten min døde. Det fines ingen ord som kan forklare hundre prosent hvordan jeg egentlig har det. Men ordet flyktig har jeg brukt mer og mer. For det er sånn -

Den ene dagen er det sånn at jeg tror han snart kommer igjen, og neste dag så vet jeg inderlig godt at han er og forblir død. Dagen der etter tenker jeg at det er godt han har fred nå.

Det er klart at dette er en medvirkende årsak til at kroppen min fysisk sluttet å fungere. Hele kroppen vår henger I sammen. Og denne gangen ble det nok litt I meste laget for en enkel jente som meg.

Samtidig så har jeg fått et annet liv på mange måter, og det prøver jeg å sette pris på. Det må jeg helt nødt til for å få hverdagen til å fungere.

Alt av angst og bekymring er over. Som visket ut. Jeg er ikkje redd for noen ting lenger. Ikkje for å dø engang. Jeg har jo barna mine på begge steder nå. Det værste som kunne skje har skjedd, og jeg har overlevd. Er ikkje det utrolig ?

Det er jeg på en måte litt takknemlig for at jeg hadde styrke nok til å leve videre på en nogenlunde normal måte. Men for å klare det, jobber jeg mye med å forandre lidelsen. Lidelsen er reell.Jeg får aldri gjort noe med den.

Men hvordan kan jeg gå videre å bruke lidelsen til noe positivt ? Det gir meg mye styrke å tenke slik.


 

Ellers så lever jeg nå fantelivet ombord I en ny båt jeg har kjøpt meg. Jeg er så stolt av skuta, og vil helst være der hele tiden. Men litt arbeid gjenstår heime på gården før jeg kan ta meg helt ferie.

I skrivende stund sitter jeg på min faste plass I hjørnet av båten og ser mennesker flyger forbi til alle sine gjøremål, mens jeg kjenner at det var deilig å kjenne knappene gå på tastaturet igjen.

Jeg tilbake igjen, men det blir nok cirka et innlegg om dagen den første tiden. Jeg skal prøve å ikkje ta meg vann over hode denne gangen. Det kan bare bli så galt.

Så alle mine lesere/venner/følgere. Alle dere der ute. Jeg ønsker dere en strålende dag I solskinnet. Iallefall skinner sola her I sør idag.

Grip livet. Lev som om hver dag skulle være den siste. Ingen kjenner dagen før solen har gått ned.



 

Klem fra Susanne 

KJÆRE PÅRØRENDE - VAR JEG PÅRØRENDE ALIKAVEL ?

Ja ja så kom det et brev jeg har ventet på, men som jeg aldri hadde trodd skulle dukke opp. Jeg blir helt satt ut når jeg åpner brevet og fra Sørlandets sykehus sent i går kveld.

 Der står det at jeg er pårørende til Mario. De kondolerer meg og skriver at de er klar over hvilken enorm belastning det er å miste en gutt I så ung alder på en slik måte. Jeg må tilbake til overskriften kjenner jeg. " Kjenner jeg blir rar I hele kroppen.

" Pårørende ?  

Nå har fengselet I Arendal jobbet intenst for å få fram at det ikkje var meg som var pårørende da gutten min døde, så de kan ikkje ta meg inn på en ettersamtale. Jeg var jo bare mammaen hans. Det holdt ikkje til de sine prosedyrer. Jeg sa for sent ifra eter de hadde kommet med tilbudet ! 

 Fengselet har opptrådt så uprofft og lite menneskelig som det overhode er mulig føler jeg ! Det gjør vondt langt inni sjela og tenke på det. Så får jeg dette brevet.

Det står klart og tydelig. " Siden han var innsatt I Arendal fengsel har Dps Aust Agder svært lite kunnskap om hva som skjedde, og at han var henvist siste Fredagen han levde. Det ble kun med denne ene samtalen. Var det hjelpen han fikk ?

Egentlig så vet jeg jo ikkje. De har ikkje svart meg på en dritt.

Alikavel så innkaller de meg som pårørende for Mario. I dem sine papirer så er jeg oppført som pårørende. Så de vil prate med meg hvis jeg eller noen av de nærmeste trenger det.

Men å få kommet en tur opp I fengselet og se hvor han tilbrakte sine siste veker av sitt liv. Det blir for fengslet helt umulig.

Fengselet sier at jeg ikkje er nærmeste pårørende. Bare mammaen.

Det står videre I brevet at når en pasient dør på en slik måte, så blir det opprettet en tilsynsak.  I dette tilfelle er fylketsmannen kontaktet, og det er opprettet en sak. Det står også at denne saken er IKKJE AVSLUTTET.

Det står til og med at jeg som pårørende, kan få hjelp til å skrive en klage dersom jeg mener at gutten min ikkje fikk god nok behandling.  For meg er ikkje det så mye å lure på. Det føles som at hvis de hadde brukt ørene til å høre med, og vettet på riktig måte så hadde kansje ting vært annerledes. Jeg kjenner at det knyter seg I magen min. Jeg blir skikkelig irritert av dette.

3 veker før gutten min kom til en psykolog etter han ble sperret inne ?  Han som var så syk stakkars. Det ligner ingenting.

Jeg prøvde jo å fortelle de hvor sjuk han var. Hva var det som gjorde at de ikkje hørte på meg. Trodde de at jeg overdramatiserte situasjonen kansje ? Eller stod jeg ikkje som pårørende ?  Var jeg bare en over hysterisk mamma ?

Jeg har fått flere  henvendelser fra folk som jobber I fengselsvesenet rundt omkring Norge. Saken ligner ingenting er vel egentlig felles konklusjon. Jeg har også fått noen graverende meldinger fra medfanger. Og noen som var der sammen med Mario de siste vekene han levde. Som hadde fine ting å si om gutten min. Det hjelper litt.

 I Arendal så er det sånn at de skjuler seg bak taushetsplikten. De har ikkje gitt livstegn.

Og at de som var på jobb den dagen tok det tungt.  Det håper jeg jo at de gjorde . Et menneskeliv er et liv uannsett rang. De gjorde en jobb. En famile mistet en gutt som vi var så veldig gla I. En vi aldri får tilbake. 

  Og jeg som mamma må ha forståelse for at de syns det blir tungvint å sette av en halvtime å prate om hva som skjedde. Sykehuset som Mario var I kontakt med en dag I livet sitt - to dager før han døde, sier at de gjerne vil prate med meg, og tilbudet står ved lag I et helt år.

De sier at sorg prosessen kan forandre seg ofte I slike saker, så jeg kan selv ta kontakt når jeg føler for det.

Dette kaller jeg menneskelig behandling ♡

Arendal fengsel ga beskjed om at jeg hadde fått tilbudet. Ja jeg fikk det tre fire dager etter han var død. Før vi begravet han. Når jeg da ringte opp igjen for å si at jeg gjerne ville komme, fikk jeg beskjed om at den sjansen var gått fra meg. Jeg hadde takket nei til første tilbudet !

Hvordan verden lever jeg egentlig I.  Hvor rå går det ann å bli ?

Dette brevet jeg fikk i går betyr veldig mye for meg. Og saken er ikkje lagt I en skuff. Den er Ikkje avsluttet som fengselet gav meg beskjed om. Kansje vi som sitter igjen skal få en verdig avslutning ? Og ikkje minst svar. Det ville gjort det om mulig lettere og komme videre iallefall.

Klem fra Susanne ♡


 

les også - 

mor sendte bekymringsmelding før gutten tok sitt eget liv : 

https://arendalstidende.no/nyheter/mor-sendte-tre-bekymringsmeldinger-for-sonnen-tok-sitt-eget-liv/

DET GIKK I BOKS DET

For en dag. For ein helt fantastisk dag dette har vært. Møte på skolen med rektor idag gikk over all forventning, og hun var kjempe positiv. Det var et spennende og nytt prosjekt hun gjerne ville være med på.

Samtidig så hadde hun tro på at dette kunne hjelpe. Det vil ta litt tid nå I oppstarten med å få alle brikkene på plass, men det blir iallefall noe av prosjektet mitt. Noen hadde tro på ideen. Og som jeg har sagt at kan vi gjøre noe for en enkelt har vi gjort ganske mye.

Om ikkje lenge vil det gå bloggere mot mobbing rundt I skolegården en dag I uka og lyse opp med sjokkrosa gensere.

På ryggen og magen skal det stå at ingen har lov til å tråkke på andre. Så alle de tankene og energien jeg la ned I prosjektet mitt førte fram.

Nå må jeg bare " ansette " to gode mennesker som vil være med meg og gjøre jobben I praksis.

Jeg drakk en kopp kaffe I det man kan kalle for Vegårshei sentrum idag med en venninne. Som jeg sa til henne da vi satt og pratet om prosjektet mitt. "Jeg har fått sikkert 100 henvendelser fra folk som syns at dette er bra og de har troa på  det. Det setter jeg veldig pris på. Slik støtte og oppbakking trenger man når man skal begynne med noe nytt.

Men det er en ting jeg reagerer på. Ingen har sagt at de kunne tenke seg og delta.

Der kan nok være at det er litt skremmende å si at man vil gjøre en innsats, og kansje ikkje de fleste har tenkt over det trengs mer enn et menneske til dette.

Men jeg skal nok finne noen med godt humør og masse stå på vilje. Det kan dere være helt sikre på. Har jeg kommet hit, så kommer jeg I mål.

Det skal ikkje stå på det.

Jeg er meget godt fornøyd med dagen. Det eneste var at jeg fikk motorstopp når jeg skulle dra fra skolen med bilen min.

Jeg syns jeg hadde kjørt ganske lenge på omtrent full tank. Men da jeg skulle prøve å starte bilen min lyste resevetanklyset mot meg så jeg ble blendet.

Jeg gikk til bensin stasjonen for å få låne en reserve kanne å få fylt på noen liter. Men det var lettere sagt enn gjort. De selger mest pølse på slike plasser nå om dagen. Så ein kanne til utlån fantes ikkje der. Da måtte jeg kjøpe en kanne først. ( Jeg trodde ikkje mine egne ører.)

Men med så mange bensinkanner som jeg har liggende etter Mario, har jeg mer enn nok for min levetid. ( og lenge etter det.)  Jeg så på det som bortkasta penger rett og slett.  Flere hundre for å kjøpe en kanne liksom for å fylle et par liter.

Neida.

Det endte med at jeg fylte jeg på en god gammeldags kanne med Aspen bensin. 

( motorsag bensin.) Da slapp jeg å handle bensin kanne !  Nå er jeg kommet vel heim.

( På motorsag bensin.)  Fjøset er stelt og maten er handlet inn til helgen.

Ønsker alle mine lesere en fin kveld der ute.



 

Klem fra Susanne ♡

Klikk inn for å se her : https://tracking.adviralmedia.com/click/386/61849/scandinaviandesigncenter

Å VÆRE STERK GÅR IKKJE AV SEG SELV

Og dele ofte og mye ....... Det og vite at I hvert fall ETT liv har pustet lettere fordi nettopp du har levd. Hvilken gave ! Hvilken glede I mitt eget hjerte.

Hvis jeg kan hindre et hjerte fra å bli knust, har jeg ikkje levd forgjeves. Hvis jeg kan dempe smerten I et liv, lindre pine eller hjelpe en svimeslått fugl tilbake til redet sitt. Da har jeg ikkje levd forgjeves.

---------------------

I går fikk jeg en melding av et menneske som jeg kjenner. Hennes dag hadde blitt helt annerledes enn hun hadde trodd. Dagen forandret seg etter hun hadde lest blogginnlegget mitt om morgenen.

Hver morgen for henne pleide å gå med til å sitte å prate I telefonen som hver dag egentlig bare tappet henne mer og mer for krefter. Hun nesten hoppet til I stolen sin skrev hun. Bestemte seg der og da for at nok var nok. Kasta på seg den allværs jakka som hun hadde tenkt på I ukevis, og kom seg ut i skogen.

Ut på tur som hun hadde planlagt ,og ikkje fått til dag ut og dag inn.

Denne meldingen gjorde meg veldig gla kjente jeg. Da visste jeg I hjertet mitt at jeg hadde bidratt med at en fikk det litt bedre enn hun selv hadde troddet da dagen startet.

Da har jeg ikkje levd forgjeves. Da har kjærligheten til livet vunnet. Både for meg og henne. Hun var gla og jeg var gla.

Sånn plukker jeg biter av livet vær dag etter Mario døde. Plukker opp alt fra den minste lille glede til den største overaskelse som varmer hjertet mitt.  Nå ska jeg forklare dere dette veldig enkelt.

---------------------------

" Hvis man mister alt man eier og har. Huset brenner ned, og alt du har blir tilintetgjort. Hvordan skal man da komme videre?

Jo man begynner å lete etter små små ting på bakken der huset engang stod. Små biter som tilslutt blir mange tilsammen. Sakte men sikkert tar et nytt hus form. Og sakte men sikkert tar et nytt liv form. Av små biter satt isammen til noe som engang skal bli bra igjen.

--------------------------------

Noen spør meg hvordan jeg klarer meg. De syns jeg er sterk oppi alt sammen, og lurer på hvordan jeg klarer og komme gjennom hverdagen. Jeg klarer det på mitt vis.

Den dagen Mario døde fra meg ble hele livet mitt knust. Fra den dagen har jeg begynt å plukke biter. Biter som tilslutt skal få et vanlig liv opp og gå igjen. Når jeg innså dette som en sannhet, at hele livet mitt var ødelagt. Da begynte jeg å tenke på hva som betyr, og alltid har betydd noe for meg.

Hva gjør meg ekstra gla ? 

Jeg har alltid elsket å glede andre. ( her strømmer kansje Frelsesarmeen blodet gjennom årene.) Så da var det det jeg måtte starte med da tenkte jeg.

Enkelt og greit.

Sånn plukker jeg små gleder I livet mitt hver dag. Så kansje etterhvert som tiden går vil dagen komme som jeg kan si til meg selv at " Jo jeg er lykkelig igjen. Verden er en god plass å være I ." Samtidig som de rundt meg blir glade av mine små ideer og sprell.

Nå må jeg komme meg I femte gir straks. Idag ska jeg bort på Vegårshei skule I møte med rektor. Jeg skal legge fram planen min " Blogging mot mobbing" . Det skal bli spennende.

Intensjonen min med dette er at kansje et menneske kan slippe unna mobbing. Jeg vet ikkje om jeg får det til, men det er verdt et forsøk.

Ønsker alle sammen en god Fredag. Det er jammen meg snart helg igjen. Skal si tiden flyr fort avsted.


Klem fra Susanne ♡ 
 

Ønsker du noe spesielt til barnet ditt klikk her: https://tracking.adviralmedia.com/click/396/61849/agentm

NÅR SKAL VI LÆRE AT VI ER AVHENGIGE AV HVERANDRE ?

Mellom bøtter med salmiakk vann og grønnsåpe, har jeg akkurat tatt imot to små lamme babyer.

En venninne av meg stakk innom med sjokomelk og melkekartong.  Og det smakte rett og slett nydelig. Jeg hadde egentlig glemt hvor godt fersk melkekake er med smør på.

Da jeg fulgte henne ut, skulle jeg ned I fjøset for å se litt før jeg vasket videre, der stod det en mamma med bedene øyne som slet med å få ut de små. De fikk den hjelpen de trengte, og nå etter en ganske hard runde, så står alt til med både mor og barn.

Jeg kunne ønske 2 nye små lam velkommen til verden ♡

Det ser ut som pausen ikkje varer lenge. Når jeg vasket av meg I fjøset, så jeg at neste sau er såvidt begynt den og. Men en liten kaffe tår rekker jeg. Og litt el- røyk.

 Det er så merkelig det her greiene her. Nå har vi 6 sauer igjen som skal lemme,   men hver gang en  fødsel er over er jeg like imponert og lykkelig.

Ja når det går bra vel og merke. Når det ikkje gjør det, blir jeg like lei meg også. Men det er gått over all forventning hittil iår.

Jeg har egentlig lyst til å gå å svømme I Frolandia ikveld, men jeg får først se hvordan det går nedi fjøset tror jeg.

Jeg elsker å svømme. Det er en så herlig måte å bevege kroppen sin på. Så får man svettet ut litt I badstua  også. Uten fysisk aktivitet klarer jeg meg ikkje. Da blir jeg veldig sur og grinete.

Uten fellesskap med andre har jeg ikkje sjans til å beholde humøret mitt. Det er helt livsnødvendig for meg.

Det er det vel egentlig for alle. Når skal vi mennesker egentlig lære at vi alle er avhengig av hverandre ?


Klem fra Susanne ♡ 

Klikk inn her hvis du er ute etter pleie https://tracking.adviralmedia.com/click/388/61849/beautyheaven

 

ER DU BEVISST PÅ HVEM DU OMGÅES ?

God morgen alle sammen. En sprett ny dag ligger foran oss alle. Og mitt spørsmål er som vanlig " Hvordan blir den dagen. Jeg har en viss peiling, og endel avtaler som jeg vet jeg skal. Men kommer det noe på som gjør at dagen blir litt annerledes tro? 

Kommer det noen innom som ikkje jeg hadde trodd jeg skulle treffe idag, og som vil utgjøre en forskjell på min dag ?

Alle mennesker har energier rundt seg. Det er jeg veldig var på. Noen ganger har jeg satt helt totalt tom for energi, så stikker et menneske innom på en kaffe, og en time etterpå så står jeg plutselig å vasker kjøkkengulvet. Jeg føler at arbeidslysten kom over meg etter den kaffekoppen, og gnisten I kroppen er tilbake. Jeg vet ikkje nøyaktig hva som utløste det, eller hva vi pratet om som gjorde det slik, men det bare ble sånn.

Andre ganger kan energien bli dårlige. Noen har vært innom å lagt igjen en energi som ligger som en tung bør gjennom hele rommet etterpå. Jeg sitter tilbake helt totalt tom og tappet.

De som var innom var rett og slett så negative og hadde så mye dritt på lager, at det smittet. I denne tiden jeg har gått gjennom nå, så merker jeg at jeg er mye mer bevist på hva jeg omgåes med. Det finnes ikkje plass til mennesker I livet mitt som bare tapper meg, og aldri gir tilbake gode vibrasjoner og en følelse av gnist.

Jeg trenger alle de gode kreftene jeg kan få for å klare livet mitt etter sønnen min gikk bort. Jeg merker at reseverelageret I kroppen er oppbrukt etter de siste måndene. Sorg kan gjøre så mye med en kropp og et sinn at man omtrent blir sittende totalt lammet tilbake.

Er du bevist på hvem du omgåes ? Jeg bare spør for jeg vet hvor mye det kan ha å si for dagsformen. Hvis man vil bli deppa og lei seg, så er det bare å ta en telefon til en som stort sett har noe negativt og si om seg selv eller noen andre. Man blir ikkje akkurat oppkvikket av det. Det har dere sikkert erfart alle sammen.

Slike mennesker kan jeg godt ta meg en prat med, men da må jeg ha litt energi og eksta overskudd på lager. Slik at jeg har noe å gi.

Jeg har lagt om litt på betydningen av livet for min del den siste tiden. Før kunne jeg ofte tenke at " hva er meningen med livet egentlig ?" Nå spør jeg heller meg selv selv hver eneste dag " Hva er meningen med MITT liv ?"

 Det spørsmålet gir meg gode svar føler jeg. Men for å bruke det riktig trenger jeg litt gnist og livsglede. Da handler det fort om hvem jeg tillater å ha innpå livet mitt og hvordan energier som sendes ut hver dag.

Så på denne ganske vanlige Torsdags morran så sender jeg ut det jeg kan av god energi til dere. Husk at DU er din egen sjef ! 

Hvis du virkelig vil foreksempel vaske huset idag, så klarer du det ! Ja for vi mennesker klarer stort sett alt vi virkelig vil. Vi er mye mye sterkere enn det vi tror vi er.

Bare pass på å ikkje la noen tappe deg totalt for energi. De fleste trenger energien sin selv .

Med ønske om en fin dag til alle mine lesere.


 

Klem fra Susanne ♡ 

 #Jeg kan ikkje la være#Klikk inn å se https://tracking.adviralmedia.com/click/389/61849/gobaby

DET GNAGER MER Å TENKE PÅ DET ENN OG BARE GJØRE DET !

Det begynner å bli kvelden og denne dagen har vært ufattelig lang. Men den er ikkje over enda. Nå er det en runde gjennom dusjen etter en runde I fjøset, så skal jeg gjøre ting jeg ikkje akkurat er best på.

Jeg skal levere ull nede på landbruksskolen, og for å klare det må jeg kjøre med henger. Det er faktisk noe av det værste jeg vet. Så lenge jeg kan kjøre rett frem går det sånn tålig. Jeg får passe på og parkere sånn at jeg ikkje må rygge en eneste meter.

Det blir nok best for alle. For bilen også.

Dagene flyger avsted her oppe. Det er 8 sauer igjen på fjøset som skal føde, så vi er egentlig ikkje langt igjen før målet er nådd I år igjen. Da tar jeg meg en velfortjent tur ned til sjøen. Så blir jeg byene for noen dager. Det blir deilig og kunne sove en morgen så lenge jeg vil igjen. Jeg kan snart ikkje huske sist.

Det har vært litt fødsler på nattetid I det siste, så om mulig så må jeg prøve å stå opp enda tidligere enn kl 6 den siste tiden til lamminga er over. Jeg er så redd for disse dyra, og liker så kleint når noe går galt. Det føles best å være tilstede slik at man kan hjelpe dyra hvis det trengs. Lamma inni magen blir jo også større og større for hver dag.

Jeg må prioritere å få vaska dette huset mitt også en dag denne veka. Jeg tror det trengs skikkelig nå. Jeg er en mester I å utsette slikt. Men jeg har så forferdelig fullt program hele tiden.

Masse arbeid med bloggen og lamminga I fjøset. De to tinga tilsammen utgjør mer enn en dagsjobb. Men til Lørdag kommer de fra Norsk Ukeblad for å se hvordan jeg har det, så da må jo huset se litt presentabelt ut iallefall. 

Midt oppi alt styret mitt så trives jeg. Når jeg rusler rundt på gården og stinker fjøs og roter rundt mellom sauer og lam unger. Min lille frie gode plass på jord.

Der tankene bare kan komme, og nye ideer stadig popper opp I hodet mitt. Nye innlegg tar form til Bloggen, og jeg kan være meg selv fullt og helt.

Det eneste jeg syns kan være litt tungvint om dagen er å føle at det er noe jeg ikkje rekker over. Da kan jeg fort bli litt stresset. Men sånn er det for alle tror jeg. Vi har alle disse "burde få gjort " tingene I hverdagen.

De som gnager mer I hode enn det hadde kosta og bare få gjort det ;)

Jeg håper alle har hatt en fin dag. Det var veldig hyggelig med så mye fine tilbakemeldinger på radio programmet idag. Det varmet skikkelig med så mange fine meldinger og malier.

Så håper jeg at det kan være til nytte for noen å høre at de ikkje er alene om å føle det å være pårørende som en veldig ensom tilværelse.

Samtidig så skal det opp et nytt forslag om mer midler til denne gruppen. Slik at kansje det kan være litt enklere å være I en sånn situasjon. Sjøl om enkelt å være pårørende vil det aldri bli for noen.

Ha en fin Onsdagskveld alle sammen.


 

Klem fra Susanne ♡ 

Er du gla I idrett klikk inn her : https://tracking.adviralmedia.com/click/391/61849/intersport

 

 

 

DETTE ER MIN BLOGG- TIDEN ER KOMMET FOR Å SI TUSEN TAKK

Kjære dere alle sammen.  Vet dere egentlig hva dere der ute egentlig betyr for meg hver eneste dag ?

Hver eneste dag skriver jeg og deler med dere om små og store ting I livet mitt. Bloggen inneholder alt fra små hverdagslige ting. Til tider små vittige episoder som jeg av og til må ta meg selv I, og lage en form for sjøl ironi midt oppi all min galskap.

Bloggen har i snart tre måneder inneholdt sorg. En sorg som har vært enorm, og svært vanskelig å beskrive med ord. Den inneholder samtidig en viktig melding om håp og tro. At livet på en eller annen måte snirkler seg videre fra dag til dag, og midt oppi alt så spirer et nytt håp. Et håp om at livet igjen engang skal bli godt å leve.

I bloggen kan man lese om livet som pårørende til en med rusproblemer. En historie som jeg da jeg laget bloggen ikkje ante at skulle opphøre. Mitt liv som pårørende stoppet brått og brutalt 29 Januar. Den dagen livet mitt ble snudd helt opp ned.

Et tema som jeg brenner mer og mere for er de som sliter seg gjennom sin skolehverdag fordi andre tar seg denne friheten til å rakke ned på små uskyldige skapninger som egentlig bare prøver å gå på skolen. Om hvordan vi foreldre preger barna våre I hva man sier, og hva man gjør.

Jeg prøver hver dag å formidle at det meste som folk oppfatter som annerledes, ofte er ganske normalt.

Jeg prøver å fortelle dere hvilken fantastisk gave det var å bli bestemor. Samtidig som jeg sier noe om min egen situasjon rundt det.

At angst depresjon og uro ofte kommer av en grunn, og vi kan selv gjøre noe med det hvis vi vil. Eller tør. At det meste I livet er stort sett ganske normalt I de fleste hjem.

For å sette dette inn I et større bilde, har jeg ofte og mye brukt mine erfaringer på godt og vondt. Jeg har følt livet sterkt på kroppen. Jeg har levd et liv som er langt på utsiden av A4 livet. Jeg ønsker å fortelle dere noe om at det nytter å gjøre noe med ting hvis man vil ha det annerledes.

Håpet om et bedre liv mister jeg aldri. Det er viktig for meg å fortelle til dere. Jeg er nok i en eller annen form et slags løvetannbarn.

Dette er min blogg. Dette er Bestemorbloggen på folkemunne. Bestemorbartenderogblogger I Blogg.Norge. 

Bloggen har hatt oppturer. Ja faktisk helt til topps I Norges land. Den har blitt til stoff for media både gjennom aviser og radio. Det neste som nå står for tur er faktisk Norsk Ukeblad. Men den har også hatt nedturer og lave lesertall av og til.Da kan det I perioder bli trått å fortsette. Men så har jeg hatt mitt eget fantastiske knippe av mennesker som hver dag leser.

Dere der ute som hver dag kommenterer og deler. Som sender meg gode varme signaler om at " Du må aldri gi deg med bloggen Susanne." 

Dere der ute -  Vet dere egentlig hva dere som følgere jevnt og trutt betyr for meg ?

At uannsett form jeg er I når jeg skriver, så mister dere ALDRI. Og da mener jeg aldri troa på meg. Jeg setter så ufattelig pris på dere !

Jeg har mange venner som jeg aldri har truffet I virkeligheten. Dere er her I min blogg verden og betyr mye mer enn dere selv forstår.

Til Lørdag er Bestemorbloggen et helt år. 22 April 2016, skrev jeg mitt aller første innlegg og mye har skjedd siden dengangen. Et år har mange av dere vært med på reisen min gjennom  livet I oppturer og nedturer her på min blogg.

Tiden er for meg kommet til å si TUSEN TAKK alle sammen.

1 års dagen skal markeres når lammingen er over I år. Det skal bli en gøyal og spesiell feiring. (men det er foreløpig hemmelig og under planlegging)

 Så fint hvis dere vil være med meg et år til. Jeg fortsetter å skrive. Så lenge dere forsetter å lese.

Så les og lik og del og med det ønsker jeg alle mine venner der ute en fantastisk dag.


 

 Klem fra Susanne ♡

Er du igang med sommerkroppen klikk her : https://tracking.adviralmedia.com/click/489/61849/stronger

ET LITT ANNERLEDES NOTAT I BOKA MI

Når vannvidd blir til virkelighet og alle ord er sagt. Når verden blir et galehus og siste kortet lagt.



Når alle gamle triks er oppbrukt. Ingen plass er lys. Man ser nok ikkje veien mer alt der foran er defust.



Når veien foran føttene er bratt og tung å gå. Når verden sviktet laget mitt. Det er for sent å så. 



Det føles veldig lenge siden solen varmet meg. Gløden I mitt ansikt forsvant så fort sin vei.



Jeg kan enda huske følelsen av vind som ble orkan. Bølgene ble så høye. Jeg ville heller av.



Fra lykkelige svale dager til hele livet I ruin.



Må jeg atter bygge livet mitt. Sette inn mitt siste gir. 



Jeg kaster livet mitt på vektskåla mens jeg ber til høyere makter.

Måtte de få sendt litt styrke - Gjør meg klar for nye akter. 



Skrevet i notatboka mi 9 Februar 2017. Jeg skrev det på morgenen den dagen jeg fulgte gutten min til sitt siste hvilested.

Susanne ♡ 

 

Et minne for livet. Klikk her : https://tracking.adviralmedia.com/click/384/61849/mittnavnesmykke

DET HENDTE DE SPURTE OM HVORFOR JEG HADDE HULL PÅ BEGGE KNÆRNE

" Og stadig våkne opp om natten gjorde at jeg følte meg trøtt og elendig. Det var da jeg bestemte meg for å ta tilbake kontrollen over mitt eget liv." 


 

Jeg sitter å prater med en som har fått hele livet sitt omtrent ødelagt bit for bit, av og hele sin oppvekst bli mindt på at hun ikkje er noe verdt I det hele tatt.

At alt hun mente var dumt. At alt hun tok på seg var stygt.  At uannsett hvordan frisøren klippet håret hennes var noen av jentene på plass for å fortelle henne at hun ikkje måtte tro at hun så noe bedre ut med ny sveis.

----------------------------

En gang tok en av de jeg " kalte venner" spennen min ut av håret mitt. Hun rykket den omtrent ut, holdt den opp mot lyset, og formelig skrek høyt og tydelig for å være sikker på at de aller fleste hørte det hun sa. "Var det den spennen lukta satt i. Jeg syns det luktet drit her ". Etterpå så kastet hun den på bakken og tråkket på den.

Spennen var ødelagt for godt.  Det var hjertet hennes også.

Denne spennen hadde hun fått av mormor.  Mormor var død nå. Hun hadde hatt denne spesielle hårpynten når hun var liten. Mormor hadde hatt den I et skrin på nattbordet sitt I alle år. En dag hadde hun sagt til henne at du skal få denne spennen av meg. Ta nå godt vare på den, for den er gammel. Hun var stolt av mormors spenne.

Hun og mormor hadde alltid hatt et spesielt godt forhold. Hun hadde vært så veldig gla I mormoren sin, så sjokket og sorgen når hun døde var vond enda. Hun følte alltid at mormoren forsto henne, og ikkje minst at hun hadde tid til å høre etter.

Hun klandrer seg selv så inderlig mens hun plukket opp restene av mormor sin spenne på asfalten I skolegården. Hun skulle jo aldri I verden vært så dum å tatt den på seg når hun skulle på skolen. Hun burde jo ha tenkt at den kom til å bli ødelagt.

Jeg stopper henne et øyeblikk mens hun fortsetter å fortelle. Jeg må spørre henne om en ting.

Tenkte du ofte sånn at du ikkje måtte ta på deg eller med deg noe du var veldig gla I når du skulle på skolen ?" 

  Det blir dørgene stille. I over et minutt blir alt stille før jenta svarer meg.

Alt jeg tok med meg eller det jeg hadde på meg kunne fort bli ødelagt ja. Jeg angrer den dag idag på mormors spenne.

Jeg må igjen bryte inn for å spørre om foreldrene hennes noengang reagerte ?

Dette her var på slutten av nittitallet, så de fleste hadde mamma og pappa I full jobb. De hadde tusen ting å gjøre både heime og på fritiden. Men det hendte de spurte om hvorfor den nye buksa hadde hull på knærne allerede ?

 Jeg prøvde å forklare at det ikkje alltid var så enkelt å være meg på skolen, og at jeg følte meg mobbet. Men de svarte stort sett at jeg måtte tåle litt mer. Jeg måtte ikkje være så sensitiv. Jeg fikk stadig høre at " Den som er med på leken - den må tåle steken." Hun følte at de ikkje tok henne på alvor.

At de kansje ikkje hadde tid til å gjøre det.

Ettermiddagene hjemme hadde pappa nok med treningene sine, og mamma satt I kommunestyret. Så det passet nok kleint inn å få en datter som meg. En med litt eksta behov og utfordringer. Jeg var ikkje akkurat best på skolen. Jeg bare dinglet med på et vis.

En gang da jeg hadde lusket meg ned tappa for å hente noe å drikke, hørte jeg fra stuen innenfor at mamma spurte pappa om han trodde at jeg ble mye mobbet på skolen. Jeg hørte pappa si at da hadde vel skolen ringt hjem og sagt ifra. Mamma sa bare javel og slo seg til ro med det. ( hun må jo ha hatt mistanke iallefall.) 

Jeg tenkte I hode mitt." Skjønner de så lite ? Tror de virkelig at skolen får med seg dette ? "

Årene gikk og hun ble vant til å ha det sånn. Men årene på både barne og ungdomskolen ble til stygge sår I sjela.

-----------------------

Hun ble etterhvert voksen som sine jevngamle.

De fleste fikk seg kjæreste,  men hun fikk ikkje. De fleste begynte på videre studier, men hun gjorde det ikkje. Nesten alle hadde tatt sertifikatet nå, men hun gjorde det ikkje.

Hele hennes liv handlet om dagsformen. Om angsten og depresjonen. Hun var inn og ut av behandling. Heldigvis var de snille med henne der hun pleide å være når depresjonen ble for tung å bære alene.

Men tanken på en fremtid med videre skolegang eller I offentlige rom slik at noen fikk muligheten til å hakke løs på henne igjen, det orket hun ikkje.

----------------------------

Hun jobber hver dag nå med å klare å sove godt om natten. En god nattesøvn gjør mye med dagsformen sier hun. Hun har bestemt seg for å ta et oppgjør med sitt eget liv, men gradvis så hun ikkje mister motivasjonen med en gang. Hun tror hun en dag skal klare det.

Jeg spør hva hun aller mest vil klare å få til ?

Hun svarer meg.

" Et helt vanlig liv Susanne! "

Jeg kjenner jeg fryser nedover ryggen. Var det alt hun ønsket seg tenker jeg. I ni år på skolen har disse tyrannene gradvis lagt drømmen om et helt vanlig liv I ruiner for henne. Hun dugde aldri. Det fikk de sagt høyt og tydelig.

I ni år uten at skolen grep inn og straffet de som hver dag gikk inn for å ødelegge livet hennes. Visste de egentlig hva de gjorde dengangen?

 Jeg tror ikkje det ! For de var det kansje endel av leken.  Men hennes liv ble slik alikavel.

Hvordan kan vi sitte å se på at små uskyldige mennesker lider seg gjennom skole hverdagen hver dag I Norges land og forsette å bare snakke om det ?

Det skal ikkje være sånn ! Jeg godtar det ikkje !

Til Fredag skal jeg på møte med rektor på Vegårshei skule. Der skal jeg presentere min plan. Jeg starter opp med min egen ide.

Blogging mot mobbing.



 

Det kan iallefall hjelpe litt.

En historie fra virkeligheten. Skrevet av Susanne ♡ 

 

Klikk inn her : https://tracking.adviralmedia.com/click/504/61849/lyko

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Les mer i arkivet » September 2017 » August 2017 » Juni 2017
bestemorbartenderogblogger

bestemorbartenderogblogger

42, Arendal

Jeg er en jente som liker å leve livet. Som samtidig liker å reflektere over hvorfor ting er som de er Jeg liker å ligge litt høgt. Men samtidig ikkje ramle så langt at jeg slår meg. ♡ Livet har lært meg mye... Det er slettes ikkje for pyser ....♡ kontakt meg på mail / bella2015sus1974@Gmail.co,

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits