hits

N SKJER DET !

Det gjelder ei det som var igr, for det er idag som er viktig.

Grsdagens erfaring I minnet str, handlet vi galt eller riktig.

Det som gjelder er idag, gjre rett der vi feilet igr. Da fr vi det bedre I lag. Nr imorgen kommer, er idag for alltid svunnen.

Kjennes  mismot nr vi sovner, I morgen er dette overvunnet.

♡♡♡♡♡♡

En helt ny dag. Jeg kjente mismot igr fr jeg la meg som str I teksten over.  Jeg syns ordene over er s fine. Ja nr de virker da.  

Ting str ofte s fint p papiret.

 Enkle sm oppskrifter og sitater om hvor mye vi skal smile, og som jeg skriver I min lille erindring at alle de feilene vi gjorde igr kan vi f fikset opp I idag.  

Noen dager HAR strre utfordringer, og mye mer som skal mestres enn andre. Noen dager er det vanskeligere se lyset.

Snn er det bare.

Idag er det min dag.

Idag er dagen kommet hvor jeg skal flytte ut av rom 25 I annen etasje. Akkurat n I skrivene, skrivende stund, s er jeg ikkje I toppform. Kjenner jeg.

Alle sprsmlene dukker opp I hode mitt. " Hvorfor kan jeg ikkje bare vre her trene, s slipper jeg og bli flyttet til noe ukjent ?"

 Det er ikkje Eiken I seg selv jeg er redd for eller gruer meg til, det er det ukjente. Det er det ikkje vite hva som venter n rundt neste sving.

Hvorfor er det snn da ? At jeg skal vre s stresset nr ting er nytt og ikkje helt I komfortsonen min ?

Svaret er opplagt. Hvis jeg aldri gruet meg eller satte meg selv under press, hvordan skulle jeg da vokse ?

Jeg som elsker se nye muligheter hele veien.

Jeg klapper meg selv p skulderen og sier ordene inni meg.

 (" Dette gr s fint, du kommer til elske det nr du bare kommer fram.")

S er det bare f komme I hakk med pakke resten fr de skal hente meg.

Atter en gang ut p nye eventyr.

Dere hrer fra meg nr jeg har kommet fram, men intil da, s nske jeg dere en strlende Tirsdag.

Klem s lenge ♡

TIDEN ER DYREBAR

S var dette kapittelet snart lukket.

S rart ting er. Noe startet, s vender vi oss til det. Nr vi har blitt vandt til det,er det ofte forbi.

 

Hele livet vrt er snn.

Alt gr s fort. Det gr I et tempo som nesten ingen av oss klarer flge med p.

Vi tror vi gjr det, men egentlig s gjr vi det ikkje. Vi maser istenden om at alt gr s fort.

Ukene - Dagene - Mndene - Ofte ogs timene I dgnet.

Til og med de gr for fort for oss. Jo flere r som gr, desto fortere fles det ut som tiden Bare flyr.

Jeg vil stoppe litt der.

Noen ting str mer og mer stille p samme tid. Man sker tilbake til ting for se om alt var som det engang var.

Nr man ser den elven som alltid har rendt der man kan huske fremdeles renner, da str tiden plutselig stille. Alt stopper opp p en magisk mte.

Nr man er ferdig med beundre vannets mektige kraft, s hopper man tilbake til der som tiden gr fort igjen. 

Alt starter en plass - Og alt stopper en plass.

Vi gr hver dag p uendelig mange veier gjennom livet vrt. Helt fra begynnelsen til slutt. 

Noen gr rett frem, og noen krysser bde her og der. Det hender tiden str stille, og det hender den flyr.

Er det veien eller menneskesinnet som bestemmer det ?

Jeg har ingen planer om dmme hva som er rett og galt.

Jeg er ingen dommer. Men jeg vil ta tankene med videre. Til det samme livet, men I en annen drakt.

Jeg vil ta det til andedammen.

Der som et lite samfunn lever sitt eget liv hver eneste dag. Der det kjempes kamper akkurat som I vre liv.

Der tid egentlig betyr mye, men p en helt annen mte. Hvor lenge skal andemor vokte eggene sine ?

Nr jeg str ser ut over dammen virker det som om det sklir s lett. Det er bestemt system der fler jeg.

Men er tiden like viktig for dem som for oss ?

 

Alt starter et sted ogs her.

Alt har framdrift og gr fort. Plutselig er det flotteste andemor har, blitt sm nster.

Det er ikkje mer enn de har kommet ut, s er de voksene store ender som ikkje lenger trenger flge etter mor.

S fort alt gr. Hvor blir all tiden av ?

Tenk at man aldri mer skal bruke denne tiden igjen.

Eller skal vi det ? Livet er verdifullt. Tiden er dyrebar.

Ta vare p det du har.

Susanne ♡ 

 

JEG KJENNER EN ANGST

S var kvelden her.

Den aller siste kvelden i mitt opphold p sykehus. I morgen kl 10 kommer det en syketransport  som skal frakte meg til dette opptreningstedet som ligger litt over 2 timer herifra.

Jeg kjenner det skikkelig I magen.

Kan nesten mistenke seperasjonsangst fra dette sykehusrommet som har vrt mitt hjem den siste mneden.

Ja foruten tiden p heimen da.

Ikveld s skulle jeg begynne  pakke litt. Hele livet mitt ned I to bager. 1 bl bag, og 1 rutete bag. Det har jeg alt jeg har hatt behov for den siste mnden.

S lite man egentlig klarer seg med. S lite jeg trenger. Jeg er ganske sjokkert over akkuart det.

Bare at jeg reiser p et opphold p ubestemt tid uten sminka mi, det er helt ufattelig. Jeg orker rett og slett ikkje tenke p det. Det har p sin egene mte n blitt ubetydelig hele sminka.

Det var Daniel som pakket den frste bagen da jeg kom avgrde med sykebilen. Resten er ting alle mine prrende, og god venner har kommet med.

 Jeg har virkelig ftt se hvem man har nr krisen rammer !

Det skal vre sikkert. Men nr alt kommer til alt s har de som virkelig betyr mest for meg vrt her, og det er det aller viktigste.

 Idag grytidlig p morgenen  fikk jeg et ganske koselig besk. Et besk jeg hadde ventet p lenge, og det rrte meg. P samme tiden s kom Besse, og vi hadde en fin stund sammen p verandaen faktisk.

For aller frste gang ute.

Det var trist ta farvel med hun idag. Skulle jo tro jeg skulle til den andre siden av jorden, men jeg skal bare et stykke opp I landet.

Nr jeg kommer hjem skal jeg storkose meg med Isabell og Daniel p brygga til Besse. Det er iallefall helte sikkert.

N er alt over.

Feilen er funnet, og reparert. Min tid er ferdig her I dette lille rommet som jeg n har satt spor igjen. En liten frekvens om ikkje anna.

 Imorgen skal noen andre ligge akkurat her jeg ligger n.

De skal se sola g ned over det gamle lille murhuset oppe p hgda.

Kvelds klem fraSusanne ♡ 

JEG SKAL KLARE MEG SELV !

God morgen alle sammen.

Idag s kiler det litt I magen kjenner jeg. Det er som om noe veldig stort skal skje. Det er nok egentlig en ganske liten ting I den store sammenhengen, men alt er relativt !

Jeg skal flyttes fra sykehuset. Idag er det 12 Juni. Jeg kom hit 13 mai. En hel mned er gtt av dette ret 2108. Men n skal jeg snart vre god som ny.

Jeg er vurdert opp og ned.  Sett p fram og tilbake. De har tatt bilder I alle vinkler, og banket med de rareste dingser I bde bein og armer. De har stukket meg med nler, og skrapet meg med skarpe gjenstander, s n m vel hele meg vre frdig utredet.

Tilslutt s la de meg p benken I en hel dag, s fiksa de skaden de omsider klarte finne, og n er jeg lappa sammen igjen.

Jeg er n rklrt god som ny.

Jeg fler meg p en mte frisk og rask n. Og p en anna mte tyggd og spytta ut igjen.

Men tiden er n kommet for f av blskjorta, og jeg kjenner jeg er litt redd.

N skal jeg kare meg selv.

Bare vite hvilkene medisiner jeg skal ta nr, er jo et studium i seg selv. Bare det idag skulle ta sin frste dusj er jo grr spennende etter en hel mned med klutvask.

( Det er som I leiren p Merd om sommeren det. Men da gr jeg bare I bikini.)

N er kaffen I kroppen, og jeg lurer veldig p hvordan de n har tenkt f meg opp til pasienthotellet, det ser jo ut som jeg har flyttet inn her.

Iallefall I bagasje og stasj regne.

Ha en strlende dag s lenge,

s snakkes vi seinere ! 

Klem herifra hospitalet ♡

N SKAL JEG GJRE DET SNN !

Ta deg tid til leve idag. Ta deg tid til glemme litt jag. Ta deg tid til plukke en blomst p din vei og kjenne p kroppens behag.

♡♡♡♡♡♡♡

Ta deg tid til kjenne du lever. Ta deg tid til hre en lyd. Ta deg tid til hre p fuglens musikk. Kan du fle den gaven du fikk.

Jeg satt p verandaen I kveld. Jeg bare satt der liksom. Jeg drakk en kopp te riktignok, men hele tiden s var det som om noe manglet.

Jeg kunne ikkje med engang sette fingeren p hva dette var, men det var en slags rastlshet som er vanskelig forklare.

Det var varmt og nesten litt fuktig I luften. Det luktet sommer der ute. En blanding blomster og varm asfalt. Egentlig s hadde jeg en fantastisk stund der ute p denne verandaen I andre etasje p sykehuset.

Jeg verket heller ikkje s mye som jeg har gjort den siste tiden av mitt liv, men den flelsen av at jeg manglet noe var stadig tilstede.

Med ett s gikk det opp for meg -

'Jeg hadde glemt mobilen ! 

Jeg hadde ingenting trykke p. Ingenting og fingle med, og ingen kommentarer svare p. Det var det som manglet.  

Istendenfor kjenne p denne lukten og nyte denne kvelden. Det at jeg faktisk kan g ut p verandaen med prekestol og sitte der ute bare nyte er jo egentlig et under -

Istendenfor nyte dette 100 prosent, s var det viktigste for meg der og da flelsen av at jeg ikkje hadde mobilen min der. Det var det som manglet.

Det er ikkje det at jeg ikkje hadde en fin stund,  men den kunne vrt enda bedre hvis jeg bare hadde tatt meg litt tid til bare prve nyte. Nyte akkurat de siste prosentene, uten kjenne p denne  "rastlse litt vanskelig og forklare flelsen " hele tiden.

Det nyte 100 prosent er en kunst I seg selv.

S str vi egentlig midt I det de aller fleste av oss. Jeg kan bare ta et eksempel med meg selv seinest igr,-

Daniel kom innom p besk til meg, og vi skulle ned I kafeen. Han skulle kjre meg I rullestol.

Da vi var kommet ut I gangen, s ropte jeg at han mte stoppe for jeg hadde glemt telefonen. Han kikket p meg sa

"Trenger du den n da mamma !"

Allt av bilder og snap fly gjennom hode mitt. Alt jeg kom til g glipp av mens jeg svarte ganske ufrivillig at, " Neida - det gr bra det vennen min.

Vi hadde en veldig fin stund I kafeen. En mobil fri stund.

Jeg skriver ikkje mer n kjenner jeg.

Jeg er ikkje I det moduset kjenner jeg at jeg n skal skrive neste kapittel om idiotisk mobilbruk. Jeg skal bare si at jeg har tenkt litt p, eller rettere sagt,- litt ufrivillig p mobilbruk min om dagen.

Og jeg syns det er s fint ta seg litt tid merker jeg.

Ta litt ekstra tid til  eksistere. Bare det fle litt p det fr man skal ta et bilde.

Jeg tenker at jeg skal gjre det litt n.

Noen tanker fra sengen en natt uten altfor mye svn ♡

Klem fra Susanne♡

 

FORNUFTEN VANT !

Det er snn her I livet at noen ganger s m man bare gjre noe selv om man kansje ikkje helt vil.

En ting er hva jeg hadde tenkt I hode mitt, men en helt annen ting n er hva om er fornuftig !

Legen er nok mye mer fornuftig akkurat n enn det jeg er. Jeg vil hjem, Men legen vil ha meg til et opptreningsted for komme meg litt I hakk.

Stedet heter Eiken, og ligger et par timer unna. Der skal de vre gode som bare det sier de.

S m jeg for en gang skyld vre litt fornuftig, s jeg svarte at

" JA det vil jeg gjerne "

Jeg kjente at hele kroppen sa motsatt........

" N vil jeg bare hjem !"

Men fornuften vant, og det var lurt tror jeg.

Jeg trenger start hjelp etter s lang tid.

Han sa videre at jeg n mtte ta det veldig med ro og ikkje stresse. Det kunne faktisk ha innvirkning p at det hele skulle gro riktig alt sammen og lege seg p best mulig mte.

Jeg mtte ta det som Besse ville ha sagt det. "I drjefrt !"

Jeg blir p sykehuset her frem til Onsdag, s blir jeg kjrt til dette opptreningstedet.

Akkurat n kjenner jeg p en takknemlighet inni meg kjenner jeg.

♡♡♡♡♡♡

Her sitter det leger, sykepleiere og fysioterapeuter - Mennesker som kun nsker f til best mulig opptrening og rehabilitering for denne litt slitne kroppen.

Det hele har faktisk vrt en lang prosess nr alt kommer til alt,  men n er enden ganske nr.

Etter dette s er det kun en vei, og det er opp og fram og hjem.

God klem fra meg ♡

JEG ER SKIKKELIG SPENT !

God morgen alle sammen.

Det er HRLIG  si at det er mandag, og en sprett ny uke ligger foran oss. Jeg har alltid vrt litt ekstra gla I Mandager for da fler jeg p en slags mte at det er en ny start p ting.

Alt kan liksom planlegges utover uken slik at ndvendige

(og undvendige) ting kan kan bli gjort.

Godt fordelt ut p 5 hele dager, fr man atter en gang kan klappe oss selv p skulderen og si - " Se det du - da var det alt helg !  "

Den frihetsflelsen man fler da, er ganske deilig. 

♡♡♡

I mitt liv er denne mandagen litt annerledes enn den pleier vre. Jeg ligger her I en seng I andre etasje p SRLANDETS SYKEHUS, og er rimelig lei av alt sammen.

Men jeg har mange fine blomster da ♡ 

Alt og da mener jeg absolutt ALT lukter sykehus n.

Ja ogs grnn te med sitron. Det er nok fordi jeg har drukket det konstant siden jeg kom inn hit.

Jeg kan hre legene g ute I gangen. Hver gang jeg hrer lyden ved min dr, s tenker jeg -

" ER DET HIT DE SKAL INN N TRO ?"

Men s var det neste dr.

Idag er dagen som jeg skal snakke med kirurgen som opererte meg. Han som trosset ALT, og ALLE og bare gjorde det.

Ja det som mtte til for f meg p beina igjen iallefall !

Jeg er spendt kjenner jeg.

Skikkelig spent !

Hvor vil de sende meg n ?

Og hvor lenge blir jeg p sykehuset ?

Svarene kommer vel utover dagen tenker jeg.

Inntil videre s m jeg som alle andre smre meg med tlmodighet.

♡♡♡♡♡♡♡

Det er tanker med alt som skjer, og alt man gjr. Jeg kjenner at det har skjedd ganske mye med kroppen min, og trene sitter lst.

Det er IKKJE  mye som skal til fr jeg blir sliten, lei meg, eller irritert.

Da er det godt at det finnes gode jenter her p sykehuset I hvite frakker som gir meg et klapp p skulderen, og sier at-

" Vett du Susanne ? - dette her er faktisk helt normalt. Du er bare et menneske ♡

Tenk litt p det du ogs idag. Du er faktisk bare et menneske.

S skal jeg ligge her vent p svar fra legen, og at Connie skal komme til meg.

Imens s spiser jeg et par jordbr.

DET ER JO SOMMER ♡

nsker der en fin og fredfull start p uka ♡

KLEM FRA MEG ♡

 

JEG KIKKET BORT P HAN MED EN TRE I YEKROKEN.

I dag var det tre dager siden operasjonen, s jeg l her I sengen min og hadde s veldig lyst til g en tur med prekestolen.

Som den "smprektige" jenta jeg er, s er jeg ganske redd for ikkje flge legens anbefalinger. S jeg forhrte meg frst om hvor langt jeg kunne g med dette kjretyet.

Det hrtes ut som om det ikkje var noe som helst problem, heller tvert om. S jeg tok turen helt ut like gjerne.

Frst ned I kafeen og tittet litt. Da jeg stod der s p noen sm skjnne bamser til mitt lille barnebarn s jeg at det satt en gjeng av det man fort kan kalle for byens lse fugler p benken p utsiden.

Jeg syns s tydelig at jeg dro kjensel p den ene damen, men jeg var ikkje helt sikker, s jeg stlsatte bde meg selv og kjretyet og gikk mot dren.

Riktig nok var det et par tre stykker der ute, og damen som jeg frst dro kjensel p, kastet seg omtrent rundt halsen min. S kikket hun p de andre mens hun sa " se da dere. Det er jo mora te Mario !"

  De ble lettere forfjamset, og alle ville hndhilse omkapp. Alle ville fortelle meg at de en gang kjente han, og at han hadde betydd s for de. Hver p sin mte. Jeg flte meg nesten overfalt, men p en veldig god mte der jeg satt.

De var s glade midt I sin egen elendighet, og lurte s veldig p hvordan det gikk med meg og familien. 

Det var en herlig stund !

I blandt denne gjengen s vanket det ingen tvil om at gutten min hadde satt spor.

Han ene som satt der var ganske drlig. Da jeg skulle reise meg og g s tok han tak i jakken min sa med en stemme som jeg svidt kunne forst. " Jeg skal hilse til han."

Jeg hrte hva han sa. Jeg forsto hva han mente. Og jeg skjnte hvor han var p vei. Jeg forsto at han var helt sikker p at vi alle tilslutt engang skal sees igjen. Jeg kikket bort p han med en tre I yekroken og sa tusen takk. Og jeg mente det virkelig.

Snne flotte folk. S inkludert jeg flte meg bare fordi jeg engang hadde vrt mammaen til en av alle de vennene de sikkert hadde hatt - og mistet.

En liten opplevelse en kveldstund p sykehuset.

Klem fra Susanne ♡ 

EN AV MINE HARDESTE KAMPER NOENSINNE

God morgen alle sammen. Dette blir nesten bare som en liten hilsen fra meg p en Sndagsmorgen.  

Og jeg kan medele alle mine fantastiske lesere at operasjonen har gtt greit, men det har vrt min hardeste kamp s lang I det ret. Forrige ret kan ingenting mle seg opp I mot, da Mario dde.

Men I kroppslig smerte har jeg aldri opplevd maken !

Og for ikkje snakke om kjempe seg fram hit til operasjon med et helt sykehus som sto hardnakket p sitt, og ikkje kunne se noe p bildene. De valgte sende meg hjem, eller rettere sagt p gamlehjemmet istendenfor.

S kan man si mye her at " JA det het ikkje gamlehjemmet for det het trygghetsbolig osv... men dette er uvesentlig for meg. Det er ene og alene min flelse jeg skildrer her. Dette handler om ikkje bli hrt nr man trenger der mest ! 

Det kjempe og krangle I et helsevesen uten og hverken kunne st, g, eller selv klare g p do. For ikkje snakke om smerte kaoset det har vrt.

Prve det selv alle som vil ! Det krever en liten porsjon med viljestyrke og livsglede for ikkje gi opp.

Jeg har mye p lager.

Masse ville, og masse gode historier. Mye fint og fantastiske mennesker jeg ogs har ftt lov til bli kjent med her ute, men du verden jeg har truffet galante drittsekker ogs.( det kommer lett etterhvert tenker jeg I videre innlegg.)

N gr det rette veien. Etter 4 uker og fire dager totalt sengeliggende, s tar dette litt tid.

Det har vrt en stri trn dette. Bde fysisk og psykisk s dette vil ta litt tid. Innleggene vil komme litt og litt etterhvert.

Men kjre dere alle. Jeg har bare en ting si TUSEN TAKK alle sammen som har fulgt meg gjennom alt dette.  Det har betydd mye mer enn det dere aner.

Klem fra Susanne ♡ 

DET GAMLE MURHUSET

S l jeg her. Det er underlig hvordan ting kan g til. Tenk at man skaper bnd s fort. Det gamle murhuset som ble min ledestjerne.

Det er snart natt n. Jeg kan se det p solen som speiler seg I vinduet til murhuset som str oppe p heia.

Der har det sttt I mange r. Egentlig alt for mange ville noen ha ment.

Det har ligget mange akkuart her jeg ligger. I akkuart denne sengen, og sett p akkurat samme murhuset fr meg.

 Noen har lagt her I hp om en gang komme hjem igjen. Noen har forlengsts gitt opp hpet, men ser p at solen gr ned over murhuset alikavel.

Noen syns det har vrt befriende og komme hit I gjennom rene, og noen har tatt sine siste ndedrag I denne verden mens de har sett opp mot det gamle murhuset.

Frsteinntrykket jeg hadde da jeg s det gamle murhuset for mange uker siden da jeg kom hit p sykehuset, var at det var et stygt hus.

Et hus som ingen lenger s. Det skulle vrt tilintetgjort for lenge siden.

 For hver eneste kveld i mitt liv de siste ukene,s har jeg sett at vinduet I murhuset har blitt rosa.

Det har vrt min ledestjerne. Det har fortalt meg at ogs denne dagen blir til natt.

N er snart min tid forbi her. Jeg vant kampen. Jeg ska hjem til mine.

N skal snart noen andre ligge her. I akkurat den samme sengen, og se p akkurat det samme murhuset. Hvor lenge de skal det,er det ingen som vet.

Og hvilkene tanker som skal tenkes herifra og videre nr solen gr ned, og det lyser rosa I vinduet p det gamle murhuset, det kan man bare overlate til fantasien.

Men en ting vet jeg sikkert, at jeg er snart ferdig her n. Det er ikkje mange dagene igjen n som jeg skal si godnatt til det gamle murhuset.

---------------------------

Noen erindringer fra noen uker p sykehuset.

God natt klem fra meg ♡

NATTENS ORD ♡

Man vandrer der ensom blant tusenvisom av andre. Men ingen kan gi det man sker hos hverandre.

♡♡♡

Man snakker og snakker det skal vre visst, men nr man gr er alt like trist.

Flelser, tanker og irasjonelle handlinger bestemmer ens liv. Rett som det er s ,fler man at man stagnerer ved et siv.

♡♡♡

Men med ett er det noe som lsner.

Et sekund kan vre nok, til at man goder hster. Man kan neppe aldri forklare grunnen.

Men hvorfor det - nyt bare stunden.

♡♡♡

Det kan kansje vare s alt for kort. Men er med forandre smtt og stort.

Det er disse f, men verdifulle stunder, som kan gjre en dag til et eneste under.

( Susanne2010 )

Godnatt fra Meg.

DA GR JEG I SYKEMELDING !

Hei alle sammen. Idag er det aller siste dagen som jeg skal ligge her I senga mi og vente p at noe skal skje.

Det har vrt 4 inderlige lange uker fylt med frustrasjon, smerter, diskusjoner, savn, uvitenhet, ja I det hele tatt.

Hele pakka hvis jeg kan si det snn.

 Det hele startet nyaktig p denne onsdagen for 4 uker siden. Jeg var ferdig p jobb denne ettermiddagen, og hadde levert Isabell til mammaen sin etter noen fine dager i sammen. Jeg hadde I tilegg jobbet litt ekstra p for f noen fine og lange fridager sammen med Daniel.

Det var meldt fint vr denne denne pinsen, s vi hadde som ml og f ryddet opp etter en lang og hard vinter.

( Skiene stod fremdeles ute for si det snn.)

Tidlig p morran denne kristi himmelfartsdagen s satte vi I sving.

I halv to tiden tok vi oss en pause og kokte en kjele med te. Vi satt og nt den aller frste varmen I hver vr stol mens vi planla nr vi skulle tenke p bestille kran til bten. 

Det ble med planene.

Idet Jeg skulle reise meg opp for fortsette der jeg slapp, s sa det omtrent  pang I ryggen, og Daniel fikk sjauen med f mamma inn I senga.

Derifra til n er 4 uker gtt.

Det har vrt en reise p godt og vondt, som jeg atter en gang har lrt mye om meg selv, og ganske mye om mange venner og bekjente.

 Ordet venn har ftt en litt annen betydning for meg. Jeg var nok egentlig ikkje klar over hvor mange som brydde seg p en  fin mte.

Det har strmmet p med blomster og hilsner fra fjern og nr, og besk av mennesker som jeg aldri hadde trodd skulle komme.

 Jeg er s takknemlig, og s inderlig rrt.

Tusen takk alle sammen. Dette har betydd enormt mye bare s dere vet det.

En tur innom gamlehjemmet fikk jeg ogs. De fikk ikkje akkurat reparert ryggen min der, men en forholdsvis god plass vre p var det.

( bortsett fra at ukesprisen var litt hy, og at jeg I starten fikk beskjed om vaske gulvene sjl.)

Men de som jobbet der var s snille !

Jeg er fra n ikkje veldig redd for  havne p heimen.

Etter min siste landing her p sykehuset, og legene endelig har blitt ferdige med diskutere hva de skal gjre med ein kjerring som meg, s er dagen endelig kommet.

 Jeg bde gleder og gruer meg kjenner jeg ! 

Sommeren blir ikkje akkurat som vi hadde tenkt ir. Noen tffe avgjrelser er tatt, og noe av det vi har gledet oss s mye til I hele vinter, m desverre I r byttes ut med andre ting.

 

Jeg og Daniel klarer alltid finne p noe uannsett hva som skjer I livene vre. Snn har vi alltid hatt det.

Og ikkje vet jeg..... Kansje sommeren i r blir mye bedre enn det mine og hans forventninger er akkurat n I skrivene stund.

S snakkes vi snart igjen dere.

Jeg gr n I " sykemelding " hvis det finnes slikt I bloggverden.

 Fortsettelse p Fredag etter kl 12. :) He He...... Vi fr se ! 

 God klem fra Susanne ♡ 

EN MERKELIG FLELSE

Dagen er snart over, og det er 2 netter igjen til operasjonen. Jeg har vrt oppe med fysioterapeuten idag, og ligger n godt pakket inn I dyna mi.

Nr man bare ligger og ligger s tenker man p s mange ting. Spesielt nr man har ftt noen timer med "smertefri."

Jeg kikker ofte opp p himmelen. Den har vrt bl omtrent siden jeg ble innlagt her, og rosa nr solen gr ned p kvelden. Det ser ofte ut som om den brenner mens jeg ligger her undres.

Av og til s lar jeg fantasien ta med med til nye steder. Eller kanskje de ikkje er s nye. Jeg bare ser ting p en litt annen mte nr jeg bare betrakter alt, og ikkje "lever" ute I livet.

Nr jeg kikker ut av vinduet, s kommer ofte ogs tankene mine. Et lite streif av noe jeg ser, alt fra en fugl til en sky med en merkelig form.  

Slike sm ting, det kan sette igang en hel tankerekke av og flelser. Hvorfor ble det snn med den saken, og tenk at det ble akkurat slik nr jeg gjorde det snn osv.

Det se livet passerer forbi uten "leve" I det.

Det noe alle og en hver skulle ha tatt seg tid til gjre en gang iblant. Man fr faktisk mulighet til se tingene I mange forskjellige perspektiv.

Ofte s fler jeg at gutten min I himmelen kan se meg.

Det er som om han er rundt her flger med p alt som skjer med meg. En ganske merkelig flelse nr den kommer.

Hele kroppen min blir kokvarm, og jeg blir helt rolig I alle musklene. Det er ingen lyd eller noen se, men det blir en egen stemning I rommet.

Ofte nr det skjer s spr jeg stille om hvor han er n, og noe svar fr jeg vel egentlig ikkje. Men det ligger noe igjen i rommet som forteller meg at alt er lyst og godt n. Det er som om det er viktig for han at jeg vet det.

Innimellom s kommer ogs flelsen av at han vil jeg skal fortelle det til den lille jenta hans og Daniel ogs. At de skal vite at han har det bra p en mte, men uten vre for direkte.

Livet er underlig.

------------ 

Det er mange rare ting, men ogs ganske fine ting som tankene mine tar meg med til nr man blir liggende slik over lang tid. Ja iallefall hvis man er pen for ta det imot.

Det er det ikkje alle som er, eller kansje ikkje alle vil vre det heller.

Det er s mye der ute som vi ikkje forstr. Vi forstr det kansje den dagen vi er ferdige her p jorden, og ikkje trenger skjnne mer.

Noen tanker fra Susanne ♡ 

 

 

MIN INDERLIGE KJRLIGHET

Jeg leter etter ord. Jeg som aldri pleier mangle det. Jeg prver forklare hvor mye jeg savner deg, men jeg er ikkje sikker p om du helt forstr.

klare forst min inderlige kjrlighet til deg finnes det nemmelig ikkje ord for, s det er derfor jeg ikkje klarer gjre meg forsttt.

Du kom p besk idag.

Ivrig og vill p livet slik du alltid er. Du gav meg en blomst. En slik blomst som str inne I et glass som aldri visner. Da du strakk ut hnden din for gi meg den, s jeg at hnden din begynner bli voksen n.

Men med et lekent ordbruk s sa du at den skulle jeg ha.

Den kunne aldri d.

Vi to har et eget sprk. Et sprk som ingen andre noengang kommer til forst. Etter snart 14 r I sammen, s har vi utviklet sprket vrt godt, og gjort det mer og mer utydelig for resten av verden.

Vi har opplevd det vrste isammen. Og det beste. 

Da du trillet sengen min bortover korridorene s konsentrert som jeg sjeldent ser deg, s kikket du ned p meg der jeg l og sa." Tenk nr du blir gammel da mamma. Jeg fr ve meg n." S smilte du til meg og jeinet litt barnslig med sengen. 

Du fikk meg helt ut i frisk luft. Sengen stoppet, og bremsen satt p. " Se det, dette gikk jo bra ! Skal du ha en is n ?"

Hvilken rolle hadde han n ftt ? Var jeg n den som trengte hans pleie, og han gjorde det s inderlig uten at han egentlig skjnte det selv.

Det ble en fin stund der te p utsiden.

For et fantastisk besk jeg fikk idag. For en flelse jeg sitter igjen med av det bli tatt vare p. Vi to har det alltid s fint isammen.

Vi har mttet st I mange stormer ogs. Vi har opplevd ting som andre bare leser om I avisene isammen.

Men vi har alltid holdt isammen.

Jeg gledet meg s til se deg idag. Ditt besk ble s mye mer enn det jeg hadde forventet. Plutselig s gikk det opp for meg at de usynlige bndene mellom deg og meg aldri vil slite. Uannsett hva som mtte komme p videre p veien.

Takk for du kom kjre gutten min ♡

 

HVERDAGSENGLER FINNES !

God morgen alle sammen. Da er det mandag ( tror jeg) Ja jeg skriver tror, for jeg mtte sprre sykessteren om det da hun kom inn med morra kaffe til meg.

Jeg fikk en oppdatering p bde hvilken dag det var idag, og hvor mange dager det er igjen til operasjon.

De er som hverdagsengler her. Disse sykepleierene som flakser rundt I korridoren og ikke vet hva godt de kan gjre for meg. Samtidig s ser jeg ogs hvor mye har gjre p et skift.

Stakkars mennesker !

Det kan p en mte sammenlignes med full pub p en god fredag I baren. Det er ikkje rart at 2 av 5 sykepleiere slutter etter de 5 frste rene I yrket.

Idag er det da 3 dager til de skal til skjre I meg, og endelig f fikset denne elendige kranglete ryggen min, og jeg gleder meg som bare det. Det og skulle slippe verke natt og dag skal bli som et nytt liv fler jeg.

Samtidig s tilpasser vi mennesker oss fort. Det er s imponerende syns jeg.

N skal jeg ta et kjapt lite eksempel. - 

Hvis noen hadde sagt til, meg for 4 uker siden at imorgen skal du bli totalt sengeliggende og ikkje klare noenting selv. Du m ha slanger og rr alle veier for komme p toalettet, og du kommer til verke s mye at du konstant m ligge p morfin.

Hver gang du skal ha en kopp kaffe, s m noen hente det til deg, eller for ikkje og snakke om det ta seg en ryk. Det er virkelig kampen for tilvrelsen. Med litt flaks s kommer kansje noen snille folk p besk og klarer f kjrt hele senga p utsiden slik at du fr deg et par trekk, men da gr det dagevis fr det skjer igjen.

Hvis dette var livet som noen da hadde forespeilet meg, s hadde jeg automatisk sagt at

" Du det der kan du bare glemme. Det hadde jeg aldri orket !"

 Men - s er jeg her da ! Jeg m orke det !

Det ble tredd nedover meg uten et valg. Og vet du hva ? Jeg klarer det. Jeg har klart det n I 4 uker faktisk ! 

Grunnen til at jeg skriver dette er at akkurat idag nr denne sykessteren kom inn til meg og smilte til meg, gav meg kaffe p sengen, doserte ut Morra medisinen. Og i samme slengen nsket meg en goddag, ja en s god dag som mulig sa hun idet hun gikk ut dren.

 S kjente jeg glede inni meg. Jeg stusset litt et yeblikk p hvordan jeg kunne kjenne glede, men s gikk det opp for meg hvilken enorme mulighet vi mennesker har til tilpasse oss !

Er det ikkje fantastisk ? 

Vi kan kan faktisk tilpasse oss absolutt alt nr vi m !

Sitter du med kaffen din n og nyter sola allerede kansje ?

 Sett pris p det ! Vr skikkelig  gla for det ! For imorgen kan alt vre annerledes.

nsker akkurat DEG en god Mandag.

Klem fra Susanne ♡ 

NYVASKA HR ETTER NESTEN 4 UKER !

Da er nsket mitt endelig gtt I oppfyllelse. Jeg har ftt vasket hret mitt. En snill sykepleier kom inn i dag og tilbydde seg hjelpe meg etter nesten 4 uker.

Det hele var mye enklere enn det jeg frst trodde.

Hun kjrte sengen bort til vasken, og sjamponerte hret mitt 2 hele ganger. Deretter s tok hun godt med balsam i etter hun hadde skylt ut all spen med et litersml.

Det hele gikk mye bedre enn forventet, og egentlig lite sl I senga.

Jeg hadde ftt smertestillende fr vi startet, s det var ikkje s,veldig vondt heller.

Det er egentlig litt rart at det har vrt s vanskelig f vasket hret sitt nr man ligger inne s lenge.

Men nr jeg ser hvordan sykepleierene nesten lper mellom rommene, sskjnner jeg det godt.

 De er virkelig overarbeidet, s det er IKKJE dem sin skyld at det blir s som s med stell og vask.

Jeg hper virkelig at de gamle fr vasket hret litt oftere p gamlehjemmet, enn det jeg har ftt I denne prosessen.

Men endelig - N er det reint, og det kjennes helt ubeskrivelig deilig ut.

Igr ettermiddag s fikk jeg yvind p besk. En veldig god venn av meg.

Han tenkte p meg I denne varmen, s han kjrte meg p luftetur ut av sykehuset. Det redda hele dagen min. 

N ligger jeg som en prinsesse. Nyvasket hr, og I ny kjole som jeg fikk av venninnene mine. De stakk innom med den i gr da varmen ble s intens.

Klem fra Susanne ♡ 

 

DAGENS ORD

Et lite streif av tid er vr vandring her p jord. S er alt s brtt forbi, det fattes ei med ord.

Det som var fr oss - er borte fr vi kom. Det som blir etter oss - fr vi aldri vite om.

Nr vi skuer over tidsepoken, er tiden her en prikk I boken.

Et gravsted vil st noen r. Med vrt navn utenp.

Men ogs den forg. Siden vet ingen noe om vr kamp som vi slet her p jorden.

Vi er for alltid borte, gjemt i evigheten.

 

Susanne 2016.

 

SOMMERNATT

Jeg ligger vken I natt. Det kan virke som om hele verden sover n. Den eneste lyden som kan virke litt hy, er susinga fra lufte anlegget, men ikke en eneste fugl som synger.

Det er helt mrkt ute, men ikkje mrkere enn at man kan se klart forskjell p himmelen og trra i skogen nr man ser etter.

Det er sommernatt.

Eller enda bedre - Det er tropenatt. En snn natt som vi nordmenn ser fram til minst 11 mnder I ret, men nr den frst kommer, s syns nesten de fleste av oss at det er altfor varmt.

Setningen :" Man skal ikkje klage varmen men.... !" Er finne p annen hver status p hele Facebook.

Jeg skroller nedover p nyhetsoppdateringene.

Det er helt stille her ogs n. De aller fleste har gtt til ro ogs her, men restene av lykkelige opplevelser og aktiviteter I det nydelige vret, ligger pryder Facebook veggene til over halvparten av alle vennene mine.

Det er sommer over landet vrt.

Den kom tidlig I r. Var dette litt fortjent tro ? Etter den hardeste vinter I manns minne, s kom tropevarmen samtidig som bjrka spratt, og vi gikk I tog sang at " JA VI ELSKER DETTE LANDET "

 Det ser ut som det stemmer at vi faktisk gjr akkurat det.

Vi elsker dette lille landet vrt.

Her som sommeren er like lang som hsten, fr den bitene kalde vinteren tar tak, og dekker hele landskapet med dette hvite, ganske tunge teppe til tider.

Nr julen ringes inn hvert eneste r, er vi  nordmenn like spent p hvordan den forestende vintereren kommer til  bli. Vi er like spent p det, som gaven venter under treet. 

Vi lurer helt til klokka skal stilles, hagemblene tas ut som regel lenge fr det hvite dekket er helt borte, og bjrka p ny springer I r igjen.

Vi stemmer I sangen p nytt, mens vi ser p de sm hpefulle som allerede har blitt et r eldre.

Et r er gtt.

Et r i dette landet vrt med alle disse fantastiske rstidene. Mange sm ftter ligger lader opp n I natt til enda en ny dag I dette nydelige vret vi er s heldige ha om dagen.

Det er sommer.

En vakker og varm sommernatt er snart blitt til enda en ny dag.

Susanne ♡ 

JEG ER IKKJE SINT

Jeg ligger her p mitt nye rom. Klokken er halv fem, og det er allerede blitt lyst, og jeg begynner hre spe fuglesang.

Jeg fler p en anelse av det og vre sint, og en tanke frustrert p samme tid.  Det at de har tatt s kraftig feil og det igjen har kostet meg 4 uker I smerte og lidelse I en seng.

4 uker ekstra som jeg egentlig ikkje skulle ha hatt I det hele tatt hvis de som leste MR bilder hadde lest leksa si. Jo jeg blir sint kjenner jeg.

Hvorfor skulle dette skje meg n - Har ikkje jeg hatt nok ?

Den fantastiske tropevarmen som alle snakker om og gjr snhvite nordmenn til bli syden brune p bare et par dager, den har jeg nesten ikkje lyst til hre mer om kjenner jeg.

S, mens jeg ligger der med mine drlige tanker, s slr dette dette genet inn som jeg heldigvis alltid har bret med meg.

Hvordan kan jeg f noe positivt ut av dette da ? Hva er det som gjr at jeg trenger bli s sint inni meg ?

Jeg er atter en gang I livet mitt p vei til bytte perspektiv.

Den frste tanken som slr meg er at jeg er s sinna, og nr man blir det og velger la det sinne ligge irritere, s er man vel egentlig ganske sret.

S litt enkelt kansje men, nr man blir skikkelig sret, s blir man skikkelig sint. Det evne skifte perspektiv I snn situasjon, det er ikkje alltid like lett, men jeg har heldigvis gjort dette fr, s jeg skal nok klare det igjen. 

Evnen til skifte perspektiv er en av de kraftigste og mest effektive redskapene vi har nr det gjelder takle alle livets problemer. Det se en og samme begivenhet fra forskjellige perspektiver kan vre veldig nyttig.

For trene opp dette kan vi bruke visse erfaringer, og ogs tragedier,  for utvikle denne roen I sinnet.

 Det er kjempe viktig tror jeg innse at ethvert fenomen og enhver situasjon eller hendelse har flere sider.

Alt er faktisk  relativt !

Nr vi mter p et problem, s fr man ofte et mye snevrere syn p hele tilvrelsen. Problemet er n blitt altoppslukende, og plutselig betyr ingenting annet noenting.

Dette kan fort fre til en selvopptatthet som gjr at problemmet blir mye strre enn der egentlig er. Nr det skjer s er det ufattelig viktig se tingene I et mye strre perspektiv.

S tilbake til at jeg ligger her n.

Ja - Det var noen leger som ikkje klarte se p bilene hva jeg feilte. Og ja - dette var veldig dumt. Men jeg tror ikkje de gjorde dette med vilje.

De gr med en uvitenhet, og sendte ikkje problemet tidsnok til de som forsto det.

Men s dukket denne legen opp fra intet her forgrs, en lege som det kansje var en promille sjans for at jeg noengang skulle se igjen. Han som opererte meg for mange r siden.

Og ja han er helt suveren. Viden kjent for sine operasjoner. S ser han tilfeldigvis navnet mitt og kjenner det igjen, titter p papirene og konkluderer med at dette skal han klare fikse. Han ser p bildene en gang til.

Ergo - jeg fr den beste hjelpa det er mulig f I dette landet omtrent.

Dette her hadde aldri skjedd hvis ikkje jeg hadde " surra" rundt I systemet I disse 3 ukene med disse " uvitende " som trodde de hadde svaret.

Jeg er n p god vei til snu perspektivet. Ting blir litt lettere forholde seg til kjenner jeg.

Dagene jeg skal ligge, er plutselig ikkje lenger s lange. Jeg er ikkje s sint og sret som jeg var I gr, og det at solen smiler og varmer alle dere der ute er bare en god tanke.

Jeg har igjen innhentet fred I sinnet mitt.

Ting blir som de blir ! Er ikkje det litt rart ?

Ha en fin Lrdag alle sammen.

Klem fra Susanne ♡ 

JEG MERKET HVOR MYE JEG HADDE LENGTET

Ja ja. S har jeg begynt venne meg til tanken p skulle vente I nesten en uke fr de skal gjre operasjonen I ryggen min. Her kunne mye vrt sagt, men jeg stopper der. Jeg er l dritt lei av alt som har med sykehus,rygg og negativ energi gjre.

Jeg blir uvel bare av tanken n  kjenner jeg.

Det var heilt fantastisk deilig nr mitt lille barnebarn p snart 3 r kom inn dra til rommet mitt her idag med en liten pose i hnden sin med gave oppi.

Hun var s kry da hun gav meg den. Hun formelig strlte, og det kunne ikkje g fort nok med f pakket den opp.

 

Da vi endelig fikk pakket opp, s smeltet hjertet mitt totalt. Det lille som er igjen av et hjerte iallefall. Bokstavene som skulle bli til Farmor, var litt motsatt, men det gjorde det om mulig bare enda mer facinerende for meg.

Jeg hadde lengtet s veldig etter henne og mammaen at jeg kjente virkelig p suget I magen da de kom inn dra til rommer mitt.

Det var s godt se de igjen.

De trillet meg helt ut p utsiden til og med. Det var godt med frisk luft. Helt himmelskt.

Med ett var alt det vonde og leie fra fr idag plutselig gjemt og glemt. Det var som besket sveipet over rommet mitt med masse god energi og renset luften.

Da de var reist s kom sykessteren og sa at n syns hun det var p tide at jeg fikk et enerom. Hun syns det hadde vrt nok n, s det hadde hun ordnet til meg.

Det var da det minste hun kunne hjelpe med sa hun idet hun begynte pakke sammen blomstene  mine, og dermed var jeg p flyttefot p vei mot nytt rom.

Jeg kan se p hva jeg vil p tv, og f den roen jeg selv nsker meg. Det var ganske deilig kjente jeg.

Jeg nsker alle dere flotte og fantastiske flgere en riktig god helg.

God klem fra hun som har ftt seg enerom ♡

 

 

DAGENS ORD

Fint ligge p ryggen en sommerdag la tankene og fantasien g p tur isammen. Ut g I skyenes hvite verden.

Det er s mangt finne, og ofte endres de p ferden mens tankene surrer rundt der inne.

Et billedgalleri mot det bl der oppe p himmelen.

Hvilke bilder ser du n ?  Det kommer an p de yne som ser.

Hva drmmer du om at skyen vil vise. Hva sker du mest f lov til se ?

Tenk at skyen kan ta deg fra kunstverk til kunstvrk hvis du bare gir slipp s du evner se.

Susanne 2013

DETTE BLIR ET MARERITT !

Innvendig er det et eneste rot. Tanker og flelser p kryss og tvers. Svartsyn, tristhet og mismot.  Allting surrer I revers.

Man fr mest lyst til sl rope. Hver eneste muskel I hele kroppen er spent.

S kommer grten, den forlsende gode grten. S sliten man blir p denne mten, men du s godt det gjorde.

Jeg ligger her I sykesengen min ogs idag. Jeg er n nyvasket og jeg har ftt p meg mitt eget ty. De sier det blir best snn. Jeg skal visste fle meg s mye bedre da. ( jeg fler ingen forskjell lenger.)

Jeg ligger her og er helt utmattet n. Jeg kjenner at jeg sliter mye med f dette innlegget til bli positivt.

S det er en advarsel dere alle sammen. JEG ER GANSKE FORTVILET N ! men jeg skal gjre mitt beste ogs her for finne noe positivt, og om jeg ikkje klarer det I dette innlegget, s kommer det flere etter dette.

Som jeg fortalte dere fr idag, s skal de n operere meg. Jeg var hellig overbevist om at dette skulle gjres idag, men dengang ei.

Inn kom det en lykkelig sykesster p morra kvisten og kunne meddele at operasjonen blir til Torsdag.( Torsdag liksom)

Jeg hadde mest lyst til brle med det samme hun sa det. Det hjalp litt da hun forklarte hvorfor.

Han som skal gjre operasjonen er han som gjorde det sist, og han gjorde en usedvanlig god jobb med ryggen min.Men problemet er at han ikkje jobber her lenger. S han mtte hentes inn igjen fra et annet sted I landet.

Derfor kommer han ikkje fr til Torsdag.

Det var ingen mulighet fr, s da mtte det bli snn.

Egentlig s er jeg sjeleglad for at de I det hele tatt tok til vett og ville operere meg. ( se det var en positiv ting allerede)

N har jeg vrt rundt omkring dette systmet I tre hele uker, s en uke til eller fra betyr vel ikkje s mye nr alt kommer til alt. Syns bare det er s rart at de ikke har sett dette p bildene fr etter 2 ganger I MR maskinen. Men jeg orker ikkje forst mer n ! 

Men jeg synes dette begynner bli lenge dette her.

(Det er godt jeg er s tlmodig)

Alts TORSDAG blir operasjonen. Ha en fin ettermiddag alle mann.

Klem fra Susanne ♡ 

 

 

 

 

 

S SNUDDE PLUTSELIG ALT !

Dette har virkelig vrt noen intensive uker. Det har vrt mer spennene flge med p sykdomsbildet mitt fra time til time, enn romanen jeg skriver. Rett slett reine (Livskampen.)

Det har ikkje vrt s lett for disse legene f bestemt seg for hva de skal gjre med meg, og jeg har bare blitt som en kasteball I et system som til tider ikkje er mulig og forst.

I kveld skjedde det som jeg nesten vil g s langt som si er et under. Den legen som opererte ryggen min I 2012, han var kommet hit til SSA I et par dager for gjre en jobb. Han er en av de beste I Norge p rygg problematikk, s han vet hva han snakke om.

Han banket p dren min og satte seg vennlig ned p en stol ved siden av sengen min og forklarte at han hadde sett p bildene mine, og det s ikkje veldig bra ut. Han s absolutt at det var en klar sammenheng mellom de sterke smertene, og forandring p MR bildet. S var det kun en utvei, og det var operere snn som ting s ut n !  

S ligger jeg her da og venter p at de skal komme I morgen fortelle meg tidspunkt for nr operasjonen blir. 

Det er denne legen som skal gjre det hper jeg. Han har gjort det en gang fr, s det blir nok det beste.

For en runde jeg har vrt gjennom. 3 lange intense uker er snart over. Jeg har blitt flyttet p som en pakke som er til oppbevaring. Til og med p sjukehjemmet har jeg vrt.( Men det var jo ikkje s ille egentlig.)

S kommer det et eneste menneske inn  dren idag, og alt snur seg p et par minutter.

Det m vre noen bnner som er hrt ! Jeg er sliten og utmattet n, men n blir det iallefall noe gjort !

 

Klem fra Susanne ♡ 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

DAGENS ORD

Flyktig som vinden, sky og var. Skende er sjelen etter et svar. Flsom som f, et mt og srbart sinn. Vanskelig n, ensomhet I sjelen inn.

Et tykt panser, et vern mot verden. Urolig og en som sjeldent stanser. Er nesten alltid med p ferden. Hy og dyp, klar og hemmelig. Aldri stereodyp, men liker det bekvemmelig.

Temperamentet er I orden, s kom ikkje her. Angrer oftest siden, mente ei vre sr. Humor og pgangsmot som f, slagferdig og gyal I ordforbruk. Sjeldent ordene gr I st. Impulsiv og urolig.

Sentimental s helt utrolig, I fellesskap med noen. Er utrolig mye.Mye for veldig mange. Alltid villig til fornye, aldre villig til la seg fange.

Liker flelsen av leve, men sker stadig trygghet. Ikke redd for streve, trenger fellesskapets nrhet. Gir til en hel verden I det ene yeblikket, rundt neste sving, er dren stengt.

Mye av barnet er I minnet, voksen nr det gjelder. Skjnnhet og klangbunn I sinnet. Noe rene aldri forelder. God og s inderlig snill. Varme strmmer innenfra.

Gleden av vre til, s det syntes utenfra.

 

Susanne 2017

TILSLUTT STOPPET ALLT !

Jeg ligger her fastlst I en seng p et sykehus. Sola skinner inn gjennom vinduet mitt, og gradestokken viser allerede 27 grader, og p Facebook er det bilder av alle de som nyter sommeren og bader I et vann p godt over 20 grader.

Nr jeg ligger her, s m man prve holde motet oppe. Prve se forbi den situasjonen jeg akkurat n befinner meg i, og prve glede meg over at livet smiler der ute til alle de som jeg er gla s gla I mens jeg kjenner det strler I smerter nedover beinet mitt.

Ikkje alltid like lett slike ting, men takk og lov s har jeg lrt meg metoder I livet mitt som fr meg til se forskjellige situasjoner I mange forskjellige lys.

Mange av dere vil kansje pst at dette hres I overkant naivt ut, men jeg har selv erfart at dette er mulig.

Gang p gang har jeg flt det p kroppen. Det er mye sannhet I den gamle klisjeen." Hver gang man lukker en dr I livet, s pnes det en ny."  

Jeg har sett hundrevis av eksempler gjennom renes lp p mennesker som dessverre har brukt tiden sin p st se p den dren som ble lukket.

De har sttt der mens livet har havnet p vent I lang tid. Foran de str den nye dren som er helt klar for pnes.

Den ble s vanskelig se for alt det vanskelige som kom p nr den gamle smalt igjen.

Nr jeg ligge her n s m jeg aller frst bli klar over min egen sannhet og hva jeg skal forholde meg til n.

S m jeg begynne rote rundt I hode mitt for prve finne noe som kan komme positivt ut av alt dette.

Jeg kjenner det er litt vanskelig idet de frste solstrlene treffer de hvite sykehus veggene og trene sprenger p I yekroken.

Jeg legger meg ned og tar en god slurk av den nye kaffenkoppen de akkurat kom inn med. Jeg hrer lyder fra morgen rushet p utsiden og tenker p hvor sliten jeg var fr ryggen knakk sammen denne gangen.

Hvor mye jeg hadde gjre, og alt det jeg forventet av meg selv klare. De siste ukene fr jeg ble syk, satt jeg flere kvelder og banna og steika for at dgnet ikkje kunne ha flere timer. 

Jeg flte ikke jeg rakk alt jeg skulle I det hele tatt. Presset ble strre og strre for hver eneste dag fr ryggen stoppet opp alt sammen.

Jeg prver tenke p hvor sliten jeg var og hvor mye jeg nsket meg noen ekstra fridager som jeg bare kunne ligge rett ut. N ligger jeg rett ut.

P tross av smerte og uendelig lange dager her I sykesengen, s ligger jeg iallefall rett ut.

Var det kroppen sitt egene alarmsystem som gav beskjed kansje ?

Var det snn at jeg n mtte ta det litt med ro n ?

Jeg fr egentlig ikkje noe fornuftig svar p dette, og det trenger jeg ikke heller. Jeg trenger bare finne denne tanken for holde motet mitt oppe. Det evne se at dette er for en grunn I det stor perspektivet.

De allert fleste av oss har denne evnen innebygd, men klarer vi alltid se det ? Jeg vet ikkje helt.

Men her jeg ligger n, s har jeg ikke s mye valg.

Det la livet bli styrt av en positiv flyt, ker nok sjansen til bli fortere frisk. Bde fysisk og mentalt. Det klare sette ting inn I et strre perspektiv gjr det mye letter glede seg med andre.

Jeg fr la solstrlene treffe ansiktet mitt med et smil ogs idag. Og skulle trene begynne  trille, s trker iallefall solen de opp.

Hper alle dere fantastiske lesere fr en flott dag I godvret.

Klem fra Susanne ♡ 

GLEMT P BALKONGEN !

Noenganger s blir ting bare bli heilt komisk. Det kan bare ikkje g etter planen snn som man frst trodde.

Ikkje I dette livet mitt iallefall.

Det hele startet med at jeg fikk besk av en venninne. Ho kom n opp med den nydeligste bukett med roser jeg nesten ikke har sett maken til. Ho satte seg p sengekanten, og vi syns begge to at det hadde vrt fint at jeg fikk litt luft.

Jeg hadde tross alt  lagt inne siden jeg kom fra heimen p Vegrshei.

Ho tok senga med meg ombord og begynte kjre mot frste og beste veranda. Flelsen av kjenne frisk luft var helt himmelsk.

Det var nesten s jeg kjente meg smertefri et lite yeblikk.

Jeg hadde denne totten I hret mitt og det ble litt varmt I alt dette svarte kjafset, s jeg slo like gjerne ut hele hret.

Eller hele tovdotten rettere sagt.

( det ser drlig ut for denne manken n. Kansje jeg m klippe av alt sammen.)

Her startet hele galskapen.

Hret sto rett opp av seg selv etter tre uker uten vask. Vi fikk oss en real god latter begge to, og vi fikk luftet oss. Skravla gikk, og det var deilig der I skyggen p denne svale verandaen.

Bare det og f frisk luft I ansiktet gjorde underverker flte jeg.

Etter et par gode kaffekopper og en gild prat, s mtte venninna mi g, s ho sa ifra til personale at jeg l der ute fikk luft og at de snart mtte hente meg.

Det skulle de, og alt var greit med det.

Men s skjedde det store.

Sola kom etterhvert fram p denne verandaen. Midt I fleisen kan du si. Og det begynte bli skikkelig varmt. 

Jeg tenkte at de sikkert var rett rundt hjrnet, men der tok jeg feil kan du si.

Jeg ble omtrent levende grilla p en sykehus terrasse med nesten 50 grader. P toppen av det hele s var jeg glemt der.

Etter en stund nr alt av kler omtrent var blitt gjenomvtt svette, s begynte jeg rope etter hjelp. Tilslutt hrte noen meg og fikk meg ut av denne " solbadstuen". Takk og lov for det.

S n ligger jeg her med ispose og prver kjle meg ned etter ha vrt ute I frisk luft for frste gang p en stund.

Jeg m n le ogs.

Det var en ganske ubehagelig situasjon og vre lst fast I en seng mens svetten sprutet av meg, og jeg var helt forlatt der ute p balkongen.

Men det var godt ha noe le av etterp.

Ha en fin kveld videre alle sammen I denne fantastiske tropevarmen.

Klem fra ho overoppheta som ble glemt p balkongen ♡

 

 

HRVASK STR VERST P NSKELISTEN ETTER 3 UKER UTEN

Morgen stellet er endelig over og jeg er s ren som det er mulig bli nr man er sengeliggende p tredje uka.

Jeg begynte tenke p det I syv tiden, men uten kunne lfte beina og rompa, s tar ting veeeeeeldig lang tid. Men med god tro og massevis av vilje, s gr det p sitt vis.

Litt etter litt s har jeg endelig klart f vasket ansiktet, og ftt smurt meg inn med alle rynkekremene mine.

(Det skal jeg ikkje jukse med iallefall :)

Legevisitten er akkurat over. Idag var det bare en enkel kort beskjed om alt jeg egentlig visste fra fr. Det hadde de fortalt meg I gr kveld.

Det som var nytt idag, var at jeg ikkje ble sendt videre enda, men mtte regne med bli vrende p sykehuset en stund til. Det er jo bde fint og ikkje fint p samme tid.

De er veldig flinke og snille med meg her. Hver dag s kommer en hyggelig dame rundt med frukttralle og styrkedrikk. 

Men det jeg har aller mest lyst I hele verden n er  komme hjem !

Jeg m bare bli frisk frst. Iallefall bedre enn jeg er n ! 

Jeg gleder meg til jeg igjen kan f vasket hret mitt. 3 uker uten hrvask begynner kjennes. 

Jeg surrer det opp I en stor tutt, og tar litt vann I det foran I panna fr jeg setter det fast I hrstrikket.

Det kunne vrt verre ting. Som Besse alltid sier. " Det er jo tross alt et luxus problem ! " Gode Besse.

Ho kommer s ofte ho kan til meg, og det setter jeg ufattelig stor pris p ! Med kurven under armen uten bil eller sertifikat, s kommer ho sjveien med jolla si, eller s tar ho ferja over fjorden, s gr ho opp til sykehuset. 

Hver dag s sender ho meg bilder ho har tatt p forskjellige steder. Ho elsker ta bilder  p alle spaserturene hun er ute p.

Jeg er s gla I Besse ♡

 

Snn gr dagene her p hospitalet.

Hadde det ikkje vrt for alle dere flotte fantastiske flgere som jeg er s heldig ha, s hadde jeg blitt helt gal.

Det f lov til skrive og enda klare det, holder motet mitt uten tvil oppe. Dere er s omtenksomme og snille alle sammen.

Tusen takk for dere henger med meg enda.

 

Klem fra Susanne ♡ 

 

DA KOM LEGEN OMSIDER MED BESKJED !

N kjenner jeg p at jeg er sliten av vre syk. Lei av alt jeg skal gjre I lp av en dag m gjres I senga. Men I tillegg gla for jeg fr de  ndvendige hjelpen.

Idag. Eller rettere sagt ikveld s kom legen med den forhpentligvis siste beskjeden.

Det blir ingen operasjon !

N har flere leger diskutert opp og ned og I mente at det blir den klokeste avgjrelsen, og jeg stoler p at det er det beste.

Det er ingen tvil om at ryggen min ikkje ser s bra ut etter operasjoner og prolapser gjennom rene, men det m jeg nok leve med videre. Med mye trening og godt humr s skal jeg nok komme p beina denne gangen ogs.

Da er kirurgene ferdig med meg for denne gang, s I morgen s kommer de fra nevrologisk avdeling og skal se p det.

Men jeg har skjnt greia. N er det bare ta tiden til hjelp og vente p bedre dager.

Jeg m smre meg med masse tlmodighet, noe jeg i utgangspunktet har ganske lite av. Men snn som det er n s kan det plutselig lsne av seg selv. Men det kan ta alt fra 1 dag til 1 mned.

Mlet mitt n er komme opp I rullestol og klare sitte. Nr jeg klarer det, s kommer jeg hjem og da er veldig mye gjort. 

Det skal nok g denne gangen ogs. Jeg m klamre meg fast til det.

Jeg er s gla for at jeg omsider fikk hjelp ,og kom meg tilbake til sykehuset. De var snille p sykehjemmet, men det var noen r for tidlig denne gangen. ( Ikkje hadde jeg hatt rd til det I lengda heller.) 

nsker alle en fin kveld der ute.

Klem fra Susanne ♡ 

SNNEN SOM FORSVANT

Hun satt ved vinduet denne dagen. Det var stort sett der hun pleide sitte. Der kunne hun tenne sigaretten sin I fred. Bare hun sammen med tankene sine. Ryken l over kjkkenbordet som morgentke. Det var s lenge siden hun hadde ftt et livstegn n.

Altfor lenge.

Hun kunne ikkje riktig huske nr hun hadde ftt svar p den siste meldingen hun hadde prvd sende, men hun skulle sjekke det etter p nr hun skulle finne vesken sin ute I entreen.

Hun orket ikkje reise seg akkurat n.

Hun ville drikke opp kaffen sin og ryke seg ferdig frst.

Nr hun kjente nrmere etter s var hun ganske kraftls idag. Hun var motls og. En av de dagene som alt var galt, og tankene tok henne med seg til tiden som engang hadde vrt, men som n forlengst var forbi.

Hun satt snn lenge. Veldig lenge.

Hun hrte en bil stoppe p utsiden, s hun skvatt opp av gammel vane for se hvem det var. Hun lente seg mot det hye vinduet I gangen slik at hun best kunne se ut.

Svaret hun fikk var det samme som alle de andre dagene. Alle mndene. Mndene som n var blitt til r.

Postmannen slo ned lokket p kassen hennes idag ogs. Tanken p at hun snart mtte tmme den bd henne imot.

Hun gikk tilbake og trev tak I veska si p veien. Hun kunne ta en titt p mobilen om der var noe nytt iallefall, men hun var ganske sikker p at der ikkje fantes livstegn.

Heller ikke idag.

Snn gikk dagene for henne. Sakte men sikkert hadde de vanlige tingene I livet hennes ramlet sammen.

Det var ikkje s mye som betydde s mye for henne lenger. Hun levde mer eller mindre et liv som var gitt opp, men hun eksisterte enda.

Hun hadde fremdeles fysisk tilstedevrelse, men det var alt ogs.

At den ene krangelen denne ettermiddagen for mange r siden hadde ftt slike ringvirkninger hadde hun aldri I sin villeste fantasi drmt om.

I starten hadde hun bare vrt sint og overgitt, men etterhvert som tiden gikk og han ikkje viste henne livstegn, s hadde hun skjnt mer og mer av alt sammen. Det var s mange ting som spilte inn, men det ble jo aldri snakket om, s sjansen til lse dette var forlengst borte flte hun.

Hun var begynt bli en gammel dame. En ensom gammel dame. Den dagen hun satte med den lille skapning I armene sine for snart var 40 r siden, var den lykkeligste dagen I hennes liv.

Alle de rene de to hadde ftt I sammen. Fulle av glede og liv. Tanken p at bndene mellom de to en dag skulle g I opplsning hadde aldri streifet henne.

De hadde vrt uadskillige.

Skulle livet hennes bli slik for alltid ? Skulle hun d uten noengang f se snnen sin igjen.

Tanken vat ikkje til holde ut kjente hun. Samtidig s hadde hun vendt seg til leve I savn og lengsel.( Susanne 2016)

 Dette har jeg skrevet for en eldre dame som s gjerne ville fortelle sin historie. Hun syns det var s viktig fortelle hva savn til de nrmeste kan gjre med en sjel, og hvordan hele livet stopper opp etterhvert nr de du er mest gla I vender deg ryggen. 

Kansje litt til ettertanke for noen......

Skrevet av Susanne ♡ 

DAGENS ORD

Vennskapets stille under, gir ro og fred i tyngre stunder. Bare det kjenne dette, gir meg mot som ingen kan utslette.

En samhrighet s stor, at ingen behver si et ord. Likevel er det ei kjedelig, men varmt og godt g fredelig.

Det er som man fr ro, fatter nytt mot og tro. En kjennes s ufattelig sterk, et av livets underverk.

Et slikt vennskapsmykke, ligner p noe som kalles Lykke. Kan redde en fra det dypeste mrke. Og fra dager som sjelen lider av trke.

Susanne 2014.

Les mer i arkivet Juni 2018 Mai 2018 April 2018